Arkitektnytt

Du glir gjennom en av de fineste flyplasser i verden med sin vakre bruk av tre, sitt rike innhold av de beste engelske tidsskrifter. Mens du venter på flytoget, hører du en hviskende lyd av poesi fra en «lydsone», og mens toget smyger seg avsted, informeres du like bra på engelsk som på norsk...

Er dette sivilisasjonen, vår alles drøm?
Variasjonen i vær, behovet for mat, drikke og underholdning oppleves på samme måte. Jeg har anbefalt Oslo i 38 år – helt siden det første «gig» Achigram hadde i Kunstnernes hus gikk av stabelen. (Utstillingen «Byen i Mennesket» som Oslo Arkitektforening stod bak.) Huset ligger ved den kongelige park, der slottet ser ut som et noe forminsket Buckingham Palace, men er mindre «corny». Kronprinsen går på det lokale supermarked.

Så har da nordmennene, i tillegg til rikelig med vannkraft og skog, vunnet den store gevinst med olje. Men de er ikke blitt gale, de salter gevinsten ned for fremtidens generasjoner. Det er gjenlyd av studenter på vandring i de hyggelige gater, der de bruker og sammenligner de forskjellige coffee-hus. Foreldrene, de diskuterer sushi. Det er langt å foretrekke fremfor den gamle skikk med å gjemme fisken under en stein i 100 år. (Han må ha vært uheldig med rakfisken. Overs. anm.)
Langt tilbake i 80-årene, den gang jeg underviste på arkitektskolen, opplevde jeg en usedvanlig gjeng med studenter. De var mer mottakelige og åpne enn tusener andre, før og etter. De fulgte hver ledetråd, samlet hver bok, drakk, sang og tullet. Tegnesalene var åpne, fullt opp med rødvinsflasker i vinduskarmen og hvitvin i kjøleskapene. Det var besøk av folk og bikkjer, all mulig prat og diskusjon. Den vidunderlige Sverre Fehn kom inn med sine gjennomganger, og endte alltid opp med en tegning for å understreke sitt poeng, og så til slutt en liten latter som sa alt. Norberg-Schulz la frem sine teorier. Arkitektskolen og Arkitektforeningen var samtidig i spissen med sine foredragsholdere. Husk det, «Londoncentrics», at Oslo var den første by som hørte nå internasjonalt kjente arkitektnavn utenfor deres eget hjemland.

Intet under at Norge forbauset arkitektmiljøet i sine naboland med en stadig mer kultivert, og ofte oppfinnsom arkitektur. Jarmund/Vigsnæs med sin Stealth-bomber i tømmer oppe på Spitsbergen, eller Magne Magler Wiggen med sin kjempemessige grønne frosk midt på en museumsplass, var resultatet av en sterk kultur.

Selvfølgelig var det med den største glede jeg kom tilbake, tyve år etter. Det gledet meg at skolen nå holder til i et langt mer storslått hus, en transformatorstasjon fornyet av de samme Jarmund/Vigsnæs. Gleden var desto større ved å se at det gamle Archigram-ikon, «Mowboten», er i live og kutter og rydder gressmatten på taket over våre hoder.

Hvilken melodi spilte da dette instrumentet? Det ville vel sikkert være sivilisert, informert, sofistikert? Men dessverre, nei. Etter klokken 16 var huset som et likhus. Du må søke spesiell tillatelse fra en myndig dame for å ha tegninger på veggen..., så det gjør du ikke. Alle ser ut til å trenge elektroniske nøkler. Ingen står og småprater, vin er for vinbarene. Kritikk reserveres for bøker om teori (meget populære), muntlig kritikk skal bare være på høflig og politisk korrekt måte (de mest holdningsløse), noe annet får studentene til å skrike i smerte, eller de bare smyger seg unna.

Programmet for besøk av utlendinger er kjedelig og tar mer for seg det politisk gangbare, enn det utfordrende. Lærerne mumler i skjegget om at det verken er «anstrengelser eller produksjon», men forlater like fullt skolen klokken 16. Det er ikke noen å snakke med likevel.

Poesien lider, gressklipperen på taket klipper ufortrødent videre – og den myke, intelligente arkitektur til 40-åringene blir ignorert av de nye «kids on the block». Wiggen lærte fra Fehns hånd og Bernard Tschumi, og laget ting som derfor ikke kunne ha kommet fra noen av dem, men ga likevel honnør til styrken og kvaliteten i deres arkitektur.

Jeg har sett fremtiden. Misunnelsesverdig med sine fordeler. Likevel, motbydelig i sin skjørhet.
Mulig å redde? Hvem vet.

Peter Cook
oversatt og bearbeidet av Andreas Hølaas

Oversetterens bemerkning:
Nå sant skal sies er Cooks observasjoner fra Oslo-gatene m.m. noe underlige. Er de like underlige for AHOs del? Det er nå av en viss interesse for arkitektmiljøet om neveslaget treffer i den tomme luft eller ei. Jeg er klar over at en forsikring om at alt er såre vel, er mistenkelig i seg selv, for fred er ei det beste. Men diskuteres artikkelen på AHO, eller har hver og en tatt den med seg hjem til ettermiddagskaffen, rett før Dagsrevyen?