Per Solemslie
Per er død. Per Solemslie sovnet inn på Bærum sykehus, 87 år gammel. En mild død for ham, men en sterk og sår virkelighet for de nærmeste. Per, en glad person med humor, rask replikk, lang og hengslete og sine venners venn.
Han kom fra borgerlige familieforhold i Sandnes under krigen for å gå på SHKS. Han ville bli arkitekt og var full av komplekser. Etter illegal virksomhet satt han en tid på Møllergaten 19. Deretter fullførte han arkitektutdannelsen. En begavet elev med særlige kunnskaper om bygningsarven i Rogaland.
Sin første praksis fikk han hos arkitekt Finn Bryn, som solid faglig læremester. Deretter bar det til Finnmark, som de fleste i arkitektkullet. Gjenoppbyggingsoppgavene var enorme. Fra sin stasjon i Kirkenes kom utallige historier om faglig utfoldelse under primitive forhold, om brakkeliv og rypejakt. Med sin nederlandske kone, Ingeborg, lærte han seg de lave lands språk, med årlige besøk der og senere rundt i Europa. Hans reiseglede førte ham også til Iran, Irak og Japan.
Per var sosial og knyttet lett kontakter. Et lyst sinnelag, sans for humor og fortellerglede. Nøyaktig og ryddig, med gode tegneferdigheter, gjorde han til en verdifull arbeidskollega. Som nyutdannet begynte han nølende hos arkitekt Arneberg. Denne arkitektverden av «sølv og gull» med alskens drømmeoppdrag var et stort og forpliktene ansvar å få på ryggen. Sammen med Olaves Platou og Finn Nilsson ble de etter hvert kompanjonger, som skulle drive den store praksisen videre. Det ble et langt løp, og Pers komplekser ble til selvtillit. Det var naturlig at den nye generasjons arkitektursyn måtte bryte med det mer romantiske arnebergske. Men de tre ble sjarmert av «mesterens» utstråling, milde vesen og kunsteriske begavelse.
En god del av kontorets oppgaver gjaldt kirkebygg og restaureringer, som var avhengige av antikvariske krav. Blant Pers mer selvstendige arbeider var hovedbøle på Jølsen gård, sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen, Sogndal herredshus, Farnes kirke, skoler i Bærum, Bergesens kontorbygg i Stavanger etc.
Med kone, sønn og egen båt seilte han i mange år langs Sørlandets og Bohusläns kyster, med blikk for uthavner og fastboende venner. Han ble en habil seiler og en trygg kartleser, som mange sier kom av hans nærsynthet. Med venner til Telemarks fjellverden fulgte lange skiturer og friluftsliv.
På eldre dager, etter sin kones død, fikk han en ny ledsager, Rannei Lingjerde, men dessverre med dårlig hjerte ble det en kortvarig glede. Vi savner hans høyreiste skikkelse «mager om bena», glimtet i øyet, sarkasmene og lunheten i hans vesen.
