Paradigmeskifte
For ikke mange år siden var et yndet ord i Arkitektnytt «paradigmeskifte». Det var omtrent like populært som «ikke-euklidsk geometri».
Kanskje ikke alle hadde helt klart for seg en betydning av disse begrepene, men populære var de. Ofte er det ikke helt enighet, selv blant dem som betrakter seg som spesialister, om hva begrepene egentlig står for. Men paradigme er (ifølge mine informasjoner og fortolkning) noe sånt som en forestillingsmodell, et tenkemønster, helst i litt storslått målestokk. Lik mange populære ord, fikk det snart en utvidet betydning. Gjerne i retning av at nå, endelig, NÅ skulle all den gamle dritten over bord og en HELT NY måte å tenke på skulle vinne frem. Verden skulle bli annerledes, ikke lenger den sløve, trege, gamle verden, men en nyvasket, NY verden. Hva den for øvrig skulle bestå av, var det nokså forskjellige og vage meninger om. Bare NY! Bak disse tanker og drømmer ikledd vanskelige ord, kan man ane ikke bare et visst ubehag over tapte illusjoner, men en udefinert avsmak for samtidens ideologi og produksjon og et inderlig ønske om en dyptgripende forandring av alt bestående. Men etter hvert blir slike moteord, munnhell, fort erstattet med andre når virkeligheten ikke blir like storslått som den de forhåpningsfulle uttrykkene kan fremmane i fantasien. Man kan lett henfalle til kynisme eller oppgitthet.
Og dog. Kunne det være at litt langsommere, ikke som verbal revolusjon, men mer som en dunkel, reell innsikt i nødvendigheten av endring på vår retning i verdensrommet, et helt nytt tenkesett, også kunne begynne å bli omsatt i handling, i arkitektoniske prosjekter? – Ja, altså et virkelig «paradigmeskifte»?
Et merkelig tegn, fullstendig bortgjemt i den overveldende reportasje om stjernearkitektenes virke, er kontoret til den velkjente novaen Frank Gehry. I all sin dagligdagse beskjedenhet er det en ominnredning av en gammel industribygning i Los Angeles. Bygningen ser ut til å være uten de store fakter, et ganske nøkternt gjenbruk, faktisk slik sett egentlig ganske uinteressant.
Og det er faktisk det som er det interessante ved dette prosjekt. Ikke i seg selv, men sett i sammenheng med dette arkitektkontors øvrige verdenskjente krumninger, må dette prosjekt fremstå som det virkelig sensasjonelle. Det kunne fremstå som beviset på en ny innsikt, en ny holdning til arkitekturen som sådan, et virkelig SIGNALBYGG av en helt ny karakter. Det kunne stå som vitnesbyrdet på den omvendte, den nye troende på enkelheten, nøkternheten, samfunnsbevisstheten, presentert av en som tidligere har gjort alt det han ikke skulle ha gjort. Og verden skulle ha tilgitt.
Men min overraskelse varte ikke lenge. Bare et par tastetrykk unna (og nå i alle de nye magasinene) dukket et funklende nytt krøll av samme arkitekt opp på tavlen, et hotell for besøkende til en vinprodusent. Her har overflod av overflødig overdådighet igjen inntatt hovedrollen, sprøytet hen til å ha over seg for en natts søvn.
Dette er intet tegn på et skifte i tenkesett. Det er isteden en manifestasjon av den bestående ideologi, turbokapitalismen, fremstilt symbolsk i enda en turbulent form. Arkitekten bak disse to bygninger kan selvfølgelig si at han har i alle fall for egen del gjort et forsøk på en endring i både tenke- og handlesett. Han kan skylde på arkitektjournalene, formidlerne, meglerne og byggherrene, strømmen av alle de andre som forlanger enda et eksempel på tidens tegn, Det Spektakulære.
Han kan si at han har vasket sine hender. Men vi tror ham ikke helt.
Paradigmeskiftet forblir igjen som et blekt, løst ord. Kanskje er det ikke mulig i vår mangfoldige verden å komme frem til et felles ord om et systemskifte med realitet i et forent livssyn og et felles formuttrykk. Mer sannsynlig er det antagelig å kunne formulere det forenende i negasjonen, det som ikke er ønskelig. Noe liknende et «ikke-euklidsk» begrep, bare mer omfattende og hverdagslig. Det også som en utvidelse og motsetning til det eksisterende tenkesett, et «ikke-liberalistisk» paradigme. Virkeligheten i slike modeller oppstår ikke med ordene, men med handlingene, byggverkene. Men slike må nok søkes noe utenom arkitektjournalenes vanlige glansnumre. Jeg legger på ny ut på nettet, – enda en beskjeden ombygning eller en virtuell drøm?
Per A. Nordby
PS. I skuffelsen over å ha opplevd hr. Gehrys raske hamskifte, har jeg tatt til overveielse å la det gå ut over den nevnte vinprodusent. Da kommer han nok til å merke en stille protest i omsetningssvikten, tenker jeg.
