Arkitektnytt

Tidligere i år kom Fløgstad med boka Trans Sovjet Ekspress, som handler om arkitektur i Russland og de tidligere Sovjet-statene, og kulturarven etter industriarbeiderklassen. Også boken hans Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi behandler de samme temaene. Torsdag kommer Fløgstad til Oslo arkitektforening for å snakke om disse temaene med utgangspunkt i sine egne bøker på arrangementet «Arkitektur i folkets tjeneste». 

Fløgstad sier dette ikke er arkitektoniske fagbøker, men arkitekturbøker som har kommet til som et resultat av hans reiser gjennom 40 år i disse landene. Han sier bøkene er et forsøk på å se på bygninger, interiører og byplaner med et nytt blikk.

– Nesten alt var statsstyrt og sentralt planlagt, sier han. – Grovt kan man si at arkitekturen har gått igjennom fire faser. Det er mye avantgardisme fram til 1932. Så kommer Stalin-perioden, med blant annet De sju søstrene i Moskva. Etter det kommer Krustsjovs boligprogram. Det er vel dette alle forbinder med sovjetisk arkitektur og planlegging. 

– Til slutt var det en uventet postmoderne fase på 1980-tallet som følge av nedgangstider. Det er mye som tyder på at den ideologiske kontrollen var mindre på denne tiden. Dette ga et større rom for å blande inn elementer fra tidligere stilepoker på en overraskende måte.

Uttrykk for herskende ideologi

Arkitekturen i Sovjetunionen skulle uttrykke den herskende ideologien, men Fløgstad mener det er feil å se dette som et monolittisk prosjekt. Med stalinismen ønsket man ifølge Fløgstad å bygge palass for arbeiderklassen som lignet på klassiske forbilder, mens Khrusjtsjov ville opphøye boligbyggingen som angikk alle.

Fløgstad sier vanlige folk industriarbeiderklassen hadde liten innflytelse over hva som ble bygget, men at politikere lyttet nøye til planleggere og arkitekter. 

– Mange av de tidlige arkitektene hadde stor påvirkningskraft, sier Fløgstad. – Moisei Ginzburg er mest kjent for det stilskapende funkisbygget Narkomfin i Moskva, samt en rekke andre boligblokker. Konstantin Melnikov tegnet sitt berømte privathus og arbeiderklubber i Moskva som var svært viktige. De tre Vesnin-brødrene lagde såkalte kulturpalass i Moskva. Dette var prototypen til allkulturhuset, med konsertsal, studio, øvingsrom, dans, og så videre. Bruken var ikke ulik den vi har sett her i Norge i de senere år. Et kuriøst eksempel på den samme type hus finner man på den russiske bosettingen Pyramiden på Svalbard. Dette var en stor og viktig genre. Også Le Corbusier var i Moskva 1930 og lot seg inspirere.

Populær brutalisme

Vi nevner at man i vår del av verden ser en viss distansert glamorisering og fetisjering av brutalismen, og spør om dette er et vestlig fenomen? Er Sovjet-brutalisme best på avstand og i små doser?

– Det som overrasket meg, var at mange unge arkitekter drev med en såkalt recycling socialism, som også inkluderte brutalismen, sier Fløgstad. 

– Min guide i St. Petersburg var en stor entusiast for nettopp brutalistisk arkitektur. De sentrale delene av St. Petersburg har jo et klassisk preg den dag i dag. Men han viste meg med stor begeistring arkitekturen og byplanene for boligprosjektene som omgir byen. Denne begeistringen henger overhodet ikke sammen med politisk overbevisning. De har ingen sympati for sosialismen eller kommunismen. Men de liker modernismen. 

Også den britiske arkitekturskribenten Owen Hatherley vil forelese om  arkitektur i de gamle Sovjetstatene på dette arrangementet. Facebook-event her.