Arkitektnytt

22 unge arkitekter fra 10 nasjonaliteter under 35 år fikk gjennom en utvelgelse mulighet til å delta på en ukes workshop ved Berlage Institute 22.–28. august. Regien var ved professor Kees Christiaanse og landskapsarkitekt Bart Brands. De deltagende var arkitekter som hadde praktisert fra ett til ti år.

Vi ble delt inn i fem grupper der min, foruten meg selv, besto av Daniëlle Huls (NL), Irene Kelly (IR) og Tommi Mäkynen (FIN).

Fysisk forutsetning for kunnskap
Mandag morgen ble vi fraktet i buss til tomten: 70 hektar med forskningspark rett på innsiden av bygrensen til Amsterdam. Området er like stort som Amsterdam indre by. Eierne av tomten er University of Amsterdam, City of Amsterdam og Scientific Research of the Netherlands.

Programmet for parken er nytt forskningssenter med både nasjonale og internasjonale aktører: Scientific Education, Research Companies, Semitic, Computer Science, Nuclear Physics, Atomics and Molecular Physics, Computers, Networking and Data Infrastructure. En miks av hvordan disse programmene, både arkitektonisk og kontekstuelt, kunne gis en interagerende utforming, var utgangspunktet for workshopen. Det ferdige arbeidet ble presentert i individuelle modeller som ble satt inn i en hovedmodell i skala 1:500.

Intensjonen med området er å lage en innovasjonspark som både i størrelse og betydning er enestående i europeisk sammenheng, basert på et tverrfaglig forskningsmiljø. For å generere en utveksling av innovativ kunnskap, var vår hypotese at noe av forutsetningen for dette ligger i stedets fysiske utforming. For å skape rom for en vellykket innovasjonspark må de fysiske omgivelsene danne velfungerende rammer, slik at fusjonsprosessen kan settes i gang.
Prosjektet ble påbegynt i 1992, og forventes å stå ferdig i 2017. Tomten er lokalisert nær infrastruktur, og ny jernbanestasjon er planlagt ferdig i 2007. Det samme året ferdigstilles nye av- og påkjøringer fra E10 og forbinder området regionalt.

I 2002 ble det holdt en arkitektkonkurranse på tomten, der 7 kontorer (Henning Larsen Tegnestue, Herman Hertzberger, Meyer & Van Schooten, OMA, UN Studio, Rudy Uytenhaak og Ken Yeang) skulle foreslå volum(er) og lokalisering for det nye universitetet. Meyer & van Schooten vant denne, der de etablerte en tverrforbindelse bestående av en langsgående bygningsstruktur. Logikken i landskapet ligger i dag som et stripete teppe med kanaler og diker. Vinnerforslaget utfordret dette gjennom å dele tomten i to. Tomtene rundt (som vi skulle prosjektere) måtte forholde seg til dette bygningsvolumet som stedets strukturerende hovedelement.

Fleksibilitet
Vår oppgave var å teste ulike prototyper og bygningstypologier på de ulike tomtene vi jobbet med. Vi skulle teste ut forholdet mellom det private og det offentlige, og det handlet om å etablere et nettverk mellom universitetet, forskningsanlegget og ulike private bedrifter, relatert til biologisk forskning. Fasiliteter som spisesteder, sportsanlegg, hotell, konferanse og studenthybler skulle flettes inn.

Dette skulle være et innenfra og ut-nettverk av offentlig tilgjengelige systemer (main systems/secondary systems), tilsvarende logikken i shopping-malls. Flyten av folk og de offentlige rommene skulle fungere slik at menneskene blir «tvunget» til å møtes uansett hvor de beveger seg. Studier viser at mye kunnskapsutveksling skjer på de arenaene hvor folk møtes til uformelle samtaler utenfor de lukkede laboratoriene.

«Can we create building typologies that have a strong architectural character but at the same time are flexible for subsequent uses?» Kees var opptatt av å etablere programløse bygninger som har en så høy arkitektonisk kvalitet at de lett kan transformeres til nye programmer. Han snakket om at bygg ofte er bedre tilpasset til sitt andre og tredje program enn til det de opprinnelig var tenkt som. I et miljø som dette kan man kanskje ikke forvente at firmaer som driver med en type forskning, blir i området for alltid. Det betyr at byggene må være fleksible for flerbruk.

Sentrale spørsmål som ble stilt var hvorvidt dette kunne bli en bydel med forskning som tema, og hvordan den relaterer seg til byen rundt. Noe av utfordringen lå i å unngå at innovasjonsparken ble et frimerke i landskapet, uten kontekstuell sammenheng og med et homogent program. Det var også et ønske at vi skulle jobbe med en form for labyrint, for å unngå å planlegge etter tradisjonelle modernistiske modeller med hierarkisk atskilte bygningskropper og uteplasser.

Møtesteder
Vår gruppe arbeidet med to ulike konsepter som bestod av et samspill mellom nettverk og program. Vi etablerte et infrastruktursystem for fotgjengere, syklister og bilister som gikk gjennom området slik at hele tomten ble involvert. Parkeringsgarasjer, sykkelstall og offentlige inne-/uteområder ble etablert i enden av nettverkene. En basic kit dannet rammen rundt stedets fellesfunksjoner hvor alle offentlige program ble lokalisert. Denne inneholdt kantiner, kafeer, møterom og ulike fellesareal. Klientene som skal bygge og etablere seg på tomten, deler på disse, og de utformes slik at volumene og alle fellesfunksjoner berører hverandre. Folk «tvinges» dermed til å møtes, ikke bare de som jobber i nærheten, men også de som går gjennom området for å nå en annen del av forskningsparken.

Konklusjonen etter å ha jobbet med problemstillingen i noen dager, var at et nettverk i seg selv ikke automatisk fører frem til en interaksjon. Vi fant derfor ut at vi måtte etablere et sekundært nettverk, av offentlige inne- og uterom. Disse var møtesteder som kunne oppfattes som flaskehalser, trakter og tuber som erstatning for tradisjonelle korridorer, og som dermed ga mulighet for å utfordre interaksjonen ytterligere.

Vi fikk gode tilbakemeldinger på arbeidet vårt, og teamets studier blir brukt videre i planleggingsprosessen av The Science Park Amsterdam.