På kanten av stupet?
Det kan være vanskelig i disse dager å vite hva man bør engste seg mest for, den såkalte finanskrisa eller den mer etablerte, men like uoversiktlige, klimakrisa. Som mange påpeker er det vel en viss fare for at det er to sider av samme sak, og et resultat av hvordan vi lever og ikke minst bygger våre miljøer og systemer.
På Arkitekturdagen i Bergen tegnet flere foreleserne et dystert bilde av mulighetene for å begrense klimakonsekvensene selv med dramatiske endringer i vår atferd. Samtidig på et seminar i Riga nylig hvor jeg deltok, fortalte Simon Bryceson fra PR byrået Harwood Levitt at i løpet av det siste året har antall briter som definerer klima som det viktigste politiske spørsmålet blitt redusert med 50% pga. mediablesten rundt finanskrisa. Dette ville etter hans mening medføre mindre fokus og handlekraft i klimaspørsmålene i tiden som kommer. For hvor lang tid er det ingen som vet. Og det er fristende å si som Kåre Willoch; «Når pol-isen smelter, folkens, så er det for seint».
Hvis vi antar at FNs klimapanel har rett og at forutsetningene for liv på planeten vil endre seg radikalt de neste 50-100 årene, så vil vi som arkitekter stå overfor utfordringer som går langt utenpå diskusjoner om isolasjonstykkelser og bilbruk. Vi vil måtte finne nye løsninger for hvordan vi skal leve og bo, og det må skapes arkitektoniske svar på dette. Hvordan kan vi forberede oss på dette skiftet, og bør vi ta høyde for disse endringene allerede i dagens prosjektering med mange bygg som skal stå i opptil 100 år? Dette blir en utfordring for NAL og Ecobox i årene som kommer.
Nedkjølingen av verdensøkonomien medfører som kjent mindre byggeaktivitet og dermed redusert etterspørsel av arkitekttjenester. Selv om dette isolert sett for oss er negativt kan det ha noen positive bivirkninger som vi ikke skal glemme. Det offentlige trenger arkitekter, og mange norske kommuner mangler i dag nødvendig kompetanse for å gi en fullgod faglig behandling av planer og byggesaker. Her bør vi som profesjon se vår mulighet til å fylle noen av de stillingene i det offentlige som tilbys.
Det har vært en gryende debatt i det siste rundt kvaliteten på de siste åras boligproduksjon, og en roligere periode for byggebransjen kan forhåpentligvis skape engasjement og større rom for denne type diskusjoner. NALere rundt omkring i Norge kan bidra til å utdype problemstillingene lokalt og synliggjøre hva det er som kan gjøres annerledes for å øke kvaliteten på norsk boligbygging. Vi må tørre å mene noe i det offentlige rom om det vi selv produserer og de resultat dette gir.
På den måten kan vi bli flinkere som arkitekter, samt spre kunnskap om faget og hvilke hensikter som ligger til grunn for det vi gjør.
