Nyheter
På høstjakt ved NTNU
Mathias Harang (MH) tar opp viktige spørsmål (Arkitektnytt 17/05) når det gjelder arkitektskolen på NTNU. Spesielt er han ute etter professorveldet, er usikker på kvaliteten og spør hvor god utdanninga der er. Imidlertid bruker han en slags haglegeværmetode i utfallet, og det er derfor ikke så godt å si hvem og hva han skyter på. Dessuten lider innlegget dessverre av noen – bevisste eller ubevisste – faktafeil. Men ettersom en diskusjon om dette temaet er mangelvare, må bidraget hilses velkommen.
11. november 2005
Ny dekanus
Det forblir uklart hvor han vil med omtalen av dekanusskiftet. Måten det faktisk foregikk på var resultat av norsk lov og NTNU-styrevedtak i kombinasjon. Harang derimot ser det som om 68-generasjonen strammer grepet. Det er mulig det var en toskete prosess og et dårlig dekanusvalg, men nå blir det omtrent som å klage på at vi har høyrekjøring her i landet.
At vi har fått en sivilingeniør som dekanus, er ingen sensasjon. Det har vi hatt før – faktisk også minst én kunstner og én filolog. Dekanus må kritiseres – hvis det er det MH gjør – etter innsats og ikke faglig bakgrunn. Men han bør la Tore Haugen få sitte mer enn et par uker før han tar ladegrep igjen.
Også kritikken av lederen for Hestnesutvalget er utrolig usaklig. Sammensetningen av utvalget var et universitetspolitisk valg. Det å bruke lederens kompetanse – og ikke innholdet i utredningen – som viktig grunnlag for kritikken, er total skivebom. Det er noe med å skyte pianisten som han ikke helt har fått med seg på denne høstjakta.
Forskning
MH nærmer seg noe av interesse når han skriver om forskning og doktorgradsopplegget. Men tydeligvis har det gått ham hus forbi at doktorgradsinnsats er formalisert videreutdanning ved norske universiteter. Og en vurdering av denne delen av virksomheten må nødvendigvis – også på NTNU – sees i en slik sammenheng.
Omtalen av en disputas ved Berlage-instituttet i Rotterdam kunne blitt et bidrag til økt kunnskap. Men når han bare lister opp kandidat, administrator, opponenter og vegleder – ved siden av tema – blir det omtrent som å referere Holmenkollrennet ved å fortelle hvem som var dommere. Det kan kanskje virke imponerende på dem som ikke vet noe om hoppsporten?
Det er flere enn de institusjonene han nevner som driver med forskning på eller ved hjelp av kreative prosesser («research by design»), men ulike rapporter fra disse stedene med hensyn til vitenskapelig nivå og relevans spriker. En viktig oppgave for den nye fakultetsledelsen burde være å finne ut om denne formen kan være såpass interessant at den bør stimuleres. For så vidt er det nå ingenting som hindrer doktorander å levere andre typer arbeider enn den tradisjonelle skriftlige avhandlingen. Foreløpig har ingen rett og slett prøvd seg.
Avhandlinger
Han har rett i at de fleste doktorgrader som avlegges ved Arkitektfakultetet, omhandler problemstillinger i det som kan kalles fagets utkanter. Årsakene – derimot – kan være ulike, og arbeidene behøver i seg selv ikke være uinteressante – noe MH klart antyder. Potensielle søkere til stipendiatstillinger blir henvist til prioriterte forskningsområder. Disse er ikke nødvendigvis perifere, men søknadene har en tendens til å bli det. Trolig henger det sammen med at arkitektutdanning er et dårlig grunnlag for å framstille abstrakte eller vitenskapelige problemstillinger like overbevisende som prosjektpresentasjoner. Hans beskrivelse blir dessverre også en nedvurdering – på snevert grunnlag – av yngre kolleger som entusiastisk og kompetent jobber vitenskapelig innafor bygningsteknologi, forvaltning og planlegging, eller som driver med utviklingsforskning. Det en kan beklage er at ikke flere makter å nærme seg en teoretisk behandling av den kreative utformingsdelen av faget, og dette bør bli en utfordring for den nye fakultetsledelsen.
At MH ikke kjenner noen som frivillig har lest en doktorgradsavhandling er relativt uinteressant, og sier vel egentlig mer om hans omgangskrets enn om kvaliteten på forskningsinnsatsen. Mer interessant hadde det vært å høre om han har lest noen avhandlinger, og hva han eventuelt mener om dem. Selv kjenner jeg ingen som tror at vitenskapelig publisering alene er dekkende for kvaliteten og kvantiteten på en arkitektskole. Men den er meget viktig i evalueringer og sammen med en hel del andre elementer i en komplisert formel som bestemmer hva fakultetet får av driftsmidler.
Dessverre er det vanskelig å ta MHs innlegg helt på alvor – selv om han som sagt reiser en viktig debatt. Også han har en tendens til å bevege seg i utkanten av problemstillingene, og han gjør ikke særlige forsøk på å besvare spørsmålet i overskriften – eller mene noe – om hvor bra Trondheims-skolen egentlig er. For å unngå lange oppklaringsrunder og skyttegraver, bør han neste gang skaffe seg bedre underlag, bytte ammunisjon og sikte bedre.
Det forblir uklart hvor han vil med omtalen av dekanusskiftet. Måten det faktisk foregikk på var resultat av norsk lov og NTNU-styrevedtak i kombinasjon. Harang derimot ser det som om 68-generasjonen strammer grepet. Det er mulig det var en toskete prosess og et dårlig dekanusvalg, men nå blir det omtrent som å klage på at vi har høyrekjøring her i landet.
At vi har fått en sivilingeniør som dekanus, er ingen sensasjon. Det har vi hatt før – faktisk også minst én kunstner og én filolog. Dekanus må kritiseres – hvis det er det MH gjør – etter innsats og ikke faglig bakgrunn. Men han bør la Tore Haugen få sitte mer enn et par uker før han tar ladegrep igjen.
Også kritikken av lederen for Hestnesutvalget er utrolig usaklig. Sammensetningen av utvalget var et universitetspolitisk valg. Det å bruke lederens kompetanse – og ikke innholdet i utredningen – som viktig grunnlag for kritikken, er total skivebom. Det er noe med å skyte pianisten som han ikke helt har fått med seg på denne høstjakta.
Forskning
MH nærmer seg noe av interesse når han skriver om forskning og doktorgradsopplegget. Men tydeligvis har det gått ham hus forbi at doktorgradsinnsats er formalisert videreutdanning ved norske universiteter. Og en vurdering av denne delen av virksomheten må nødvendigvis – også på NTNU – sees i en slik sammenheng.
Omtalen av en disputas ved Berlage-instituttet i Rotterdam kunne blitt et bidrag til økt kunnskap. Men når han bare lister opp kandidat, administrator, opponenter og vegleder – ved siden av tema – blir det omtrent som å referere Holmenkollrennet ved å fortelle hvem som var dommere. Det kan kanskje virke imponerende på dem som ikke vet noe om hoppsporten?
Det er flere enn de institusjonene han nevner som driver med forskning på eller ved hjelp av kreative prosesser («research by design»), men ulike rapporter fra disse stedene med hensyn til vitenskapelig nivå og relevans spriker. En viktig oppgave for den nye fakultetsledelsen burde være å finne ut om denne formen kan være såpass interessant at den bør stimuleres. For så vidt er det nå ingenting som hindrer doktorander å levere andre typer arbeider enn den tradisjonelle skriftlige avhandlingen. Foreløpig har ingen rett og slett prøvd seg.
Avhandlinger
Han har rett i at de fleste doktorgrader som avlegges ved Arkitektfakultetet, omhandler problemstillinger i det som kan kalles fagets utkanter. Årsakene – derimot – kan være ulike, og arbeidene behøver i seg selv ikke være uinteressante – noe MH klart antyder. Potensielle søkere til stipendiatstillinger blir henvist til prioriterte forskningsområder. Disse er ikke nødvendigvis perifere, men søknadene har en tendens til å bli det. Trolig henger det sammen med at arkitektutdanning er et dårlig grunnlag for å framstille abstrakte eller vitenskapelige problemstillinger like overbevisende som prosjektpresentasjoner. Hans beskrivelse blir dessverre også en nedvurdering – på snevert grunnlag – av yngre kolleger som entusiastisk og kompetent jobber vitenskapelig innafor bygningsteknologi, forvaltning og planlegging, eller som driver med utviklingsforskning. Det en kan beklage er at ikke flere makter å nærme seg en teoretisk behandling av den kreative utformingsdelen av faget, og dette bør bli en utfordring for den nye fakultetsledelsen.
At MH ikke kjenner noen som frivillig har lest en doktorgradsavhandling er relativt uinteressant, og sier vel egentlig mer om hans omgangskrets enn om kvaliteten på forskningsinnsatsen. Mer interessant hadde det vært å høre om han har lest noen avhandlinger, og hva han eventuelt mener om dem. Selv kjenner jeg ingen som tror at vitenskapelig publisering alene er dekkende for kvaliteten og kvantiteten på en arkitektskole. Men den er meget viktig i evalueringer og sammen med en hel del andre elementer i en komplisert formel som bestemmer hva fakultetet får av driftsmidler.
Dessverre er det vanskelig å ta MHs innlegg helt på alvor – selv om han som sagt reiser en viktig debatt. Også han har en tendens til å bevege seg i utkanten av problemstillingene, og han gjør ikke særlige forsøk på å besvare spørsmålet i overskriften – eller mene noe – om hvor bra Trondheims-skolen egentlig er. For å unngå lange oppklaringsrunder og skyttegraver, bør han neste gang skaffe seg bedre underlag, bytte ammunisjon og sikte bedre.