På en allmenning i havet
En kommune med manglende styringsevne. Og et ekstremt klima. Tre nestorer trekker historiske linjer og kommenterer utviklingen av livsmiljøet til den relativt sjeldne rasen tromsøarkitekten. Fra fiskeriby til verdens nordligste universitetsby. En arkitektstand som ikke har vokst på 40 år.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2015
– Jeg kom med Hurtigruta til Tromsø i 1971, og jeg husker jeg tenkte at byen var som en liten, grønn gresk øy. Jeg la merke til fastlandsbroa, og Ishavskatedralen, og at det ellers ikke var noen ting på fastlandet. På øya var det ennå ikke noe universitet, ingen studenter. Det var ingenting. Tromsø var virkelig følelsen av remoteness, forteller Knut Eirik Dahl.
De siste 45 årene har han vært en av Tromsøs tydeligste stemmer, en som har ryddet seg plass i både arkitekturhistorien og ikke minst byutviklingsdebatten i byen. Derfor finnes det folk i Troms som antyder at Arkitektnytt ikke trenger å snakke med ham. Han har fått nok plass, det er de andres tur nå. Men som en slags evig utsider har Dahl brukt nesten hele sin karriere på Tromsø. Som grunnlegger av det profilerte arkitektkontoret Blå Strek satte han, med partnerne Nils Mjaaland og Gunnar Hageberg, byen på det internasjonale arkitekturkartet. Med Kjerstin Uhre lagde Dahl den toneangivende byutforskningen «Spillet om Tromsø» på 1990-tallet, og snudde opp ned på Tromsøs nye sentrumsplan i 2005 under Byutviklingens år. Men han er ikke ferdig med å analysere Tromsø ennå.
Den tromsøske klima
Det er heller ikke Rose Marie Steinsvik. Da hun kom til Tromsø i 1968, var det bare tre arkitektkontor i byen som hadde ressurser til nyansettelser. De het Haugen, Amundsen og Gangvik. For Steinsviks del ble det Gangvik.
– Det var et lite miljø den gangen, og det var jobber til alle. Det var sterkt samhold og ikke samme type konkurranse mellom alle som nå. Man hadde et felles prosjekt om å bygge opp kompetansen i landsdelen.
Steinsviks kompetanseutvikling skulle raskt ta en avgjørende vending. I 1971 startet hun kontoret Steinsvik arkitekter med ektemann Odd og fikk engasjement som barnehagekonsulent for fylkesmannen. Det var da hun virkelig skjønte hvor i verden hun var arkitekt.
– Jeg opplevde den store forskjellen mellom å vokse opp i Nord-Norge og på Sør-Vestlandet, hvor jeg opprinnelig kommer fra. Klimaet er fullstendig annerledes, og det krever en helt annen arkitekturtilpasning. Men dette var ikke innarbeidet i den nye arkitekturen her oppe, og minst av alt i barnehagene, forteller hun.
– Her må man være veldig bevisst på å velge tomter som er egnet for formålet og plassere bygningene riktig. En gal plassering forsterker de negative trekkene, mens en god plassering kan forbedre det lokale mikroklimaet. Til barnehagebygging brukte man den gangen stort sett tiloverstomter, der klimaet var så utrivelig at det var umulig å være ute. Jeg husker fortsatt en av de første barnehagene jeg besøkte, der de ansatte måtte holde på døren hver gang barna skulle inn og ut, sier hun.
For Steinsvik har Tromsø blitt en base for et livslangt pionerarbeid innen klima- og miljøbevisst arkitektur. Temaet formidler hun i dag videre på det nystartede landskapsstudiet på Kunstakademiet.
– Det er noen vesentlige ting jeg forsøker å formidle til studentene. Å lage god arkitektur i nord forutsetter kunnskap om sammenhenger mellom lav solvinkel, lav temperatur, vind og ikke minst snø. I Tromsø trenger man virkelig gode mellomrom mellom husene, sier hun.
Universitetet som skapte et arkitektmiljø
I etterkrigstiden har Tromsø passert noen byutviklingsmessige milepæler. Ett er fastlandsbrua, tegnet av Erling Viksjø og ferdig i 1960. Fire år etter åpnet Tromsø Lufthavn på Langnes, som beslagla store deler av Tromsøyas vestside. Og i 1972 kom universitetet, som først etablerte seg i sentrum. Det skulle bli en svært viktig hendelse, både for næringslivet, kulturen og ikke minst arkitekturen.
Tromsøværingen Lars Krane vendte tilbake til hjembyen under denne transformasjonen, i 1973, etter arkitektstudier i Trondheim.
– Både politisk og bymessig var dette en helt ny tid, og universitetet skapte et tidsskille for arkitektene her. Det var ikke mange kontorer i byen før dette, men plutselig fikk man en ny generasjon arkitekter som etablerte seg med universitetet som en stor og viktig oppdragsgiver.
Både Steinsvik, Blå Strek og kontoret som Krane snart skulle være med på å starte, Borealis, tegnet alle viktige prosjekter for universitetet når det raskt ekspanderte. Det er ingen overdrivelse å si at institusjonen på mange måter skapte livsgrunnlaget til dagens arkitektmiljø i Tromsø.
– Det var en langt mer avansert byggherre enn de vi hadde stelt med før. De hadde store ambisjoner, og de hadde en visjon om å skape ordentlige omgivelser. Man sier jo at den viktigste forutsetningen for god arkitektur er en god byggherre. Det fikk vi der.
Men universitetets ekspansjon ble på flere områder også begynnelsen på en utfordring for byen, idet man i 1978 flyttet universitetet til en ny campus, øst for sentrum, i Breivika.
– Det var et feilgrep å legge universitetet ute på et åpent jorde. Det var en minste motstands vei, og det var korttenkt med tanke på fremtidig utvikling av sentrum. Men staten kan ikke beskyldes for å være en god bybygger, sier Knut Eirik Dahl.
Fra fiskeriby til statsfinansiert by
Både bylandskapet og næringsgrunnlaget ble kastet ut i en rask transformasjon i denne perioden, mener Dahl.
– Skal du se på hvordan byen har forandret seg, er det forholdet til ressursene som har styrt utviklingen. Det som var Tromsø da jeg kom i 1971, det var fisket, forteller han.
– Primærindustrien var veldig synlig i bybildet, og fiskemottakene og foredlinga og resten av infrastrukturen kunne du se helt fra Stakkvollveien og til universitetsområdet. 20 år senere utarbeidet Blå Strek en analyse av det samme området.
– Da vi gjorde analysen av Stakkvollveien tidlig i 1990-årene, så vi at fiskeriene var forsvunnet. Anleggene lå der, men de var tomme. Det hadde skjedd en dramatisk, fullstendig endring i produksjonsformene i løpet av 80- og 90-tallet. Man kan godt si at etter fisket, etter industrien, var det staten som tok over livsgrunnlaget for byen. Man gikk fra en industriby til en akademisk og statlig finansiert by, sier Dahl.
Og statistikken bekrefter utviklingen.
I 1971 hadde byen 36 000 innbyggere og verken universitet eller universitetssykehus. I dag har Tromsø 76 000 innbyggere og hele 50 prosent av arbeidsstokken ansatt i det offentlige, med sykehuset som største arbeidsgiver. Og ekspansjonen skal fortsette, med en planlagt dobling av innbyggertallet noen tiår år frem i tid. Begrepet «voksesmerter» trekkes ofte frem i beskrivelsen av byens raske vekst.
Voksesmerter
Det er nå langs sørøstsiden av øya, langs den gamle havna, at mesteparten av utviklingen foregår, i tillegg er grensene mot bymarka under press. Den byutviklingsmessige elefanten i rommet, befinner seg derimot på vestsiden av øya, mener Lars Krane.
– Byen står foran en kraftig økning fra 70 000 til 120 000 innbyggere, og den største hindringen for å få til dette på en god måte er at vi har en flyplass i sentrum. Flyplassen ligger på det absolutt beste arealet for ekspansjon. Det forundrer meg at flytting av denne ikke blir diskutert mer alvorlig om dagen, sier han.
Flyplassen trakk også med seg satsingen på kjøpesenteret Jekta, som ligger i samme område. Jekta har skapt en vesentlig utfordring for sentrumsnæringen.
– Kjøpesentrene der ute har jo tappet Tromsø sentrum for energi, Jekta er blitt en second city. Ingen så konsekvensen av dette, supplerer Knut Eirik Dahl.
Lars Krane er likevel forsiktig optimist på vegne av sentrum.
– Det er utrolig viktig at man nå forsøker å fylle sentrum med boliger, sånn at man danner et nytt grunnlag for levedyktig næring i sentrum. Det er en betydelig snuoperasjon som er i ferd med å skje.
Knut Eirik Dahl bor selv i ett av de nye boligområdene langs sørøstsiden, i en selvtegnet lamellblokk i Strandkanten. Selv om han mener at deler av det én gang så profilerte utviklingsprosjektet Strandkanten er blitt bra, er det mye som er i ferd med å gå galt.
– Det spesielle med Tromsø er at det knapt finnes bygningsmasse for transformasjon, hele tiden fyller vi på med ny masse. Vi har ikke en endringsbar bystruktur, som Oslo har med kvadraturen. I de nye byggene er man offer for utviklernes vaner og uvaner, og det har gitt byutviklingen en tragisk dimensjon. Utviklernes nivå er lavt, og arkitektene bare svarer på det de blir spurt om, sier han.
Forsøk på styring
Tromsø har siden 90-tallet gjennomført flere studier nettopp for å forsøke å forutse og styre de store linjene i byens utvikling. Siste prosjekt ut var det nylig avsluttede «Hvor går Tromsø» [Se side 26.]
– Allerede i «Spillet om Tromsø» i 1995–97, forsøkte vi å finne metoder for å gjenoppdage byen på nytt og forstå byens utvikling gjennom å studere forskjellige delområder. Ut av det kom arealplan for sundet og et spekulerende bilde av det fremtidige Tromsø som ennå ikke er satt ut i livet, forteller Dahl.
Og i 2005 kom Byutviklingens år i Tromsø.
– Bakgrunnen var en ny sentrumsplan som hadde vært utviklet i lukkede rom. Den hadde ikke tatt opp i seg den nye posisjonen i verden som Tromsø hadde fått. Vi forsøkte å spekulere i et fremtidig Tromsø, sett i et regionalt nordkalottperspektiv, i et globalt miljøperspektiv, som forskningsby, som viktig brikke i en verden i forandring. Vi diskuterte i ett år, og arrangerte store utstillinger, forteller Dahl.
Resultatet av Byutviklingens år var at man endret den opprinnelige 2005-planen, og i 2008 ble en ny plan lagt til grunn. Men veien frem til en forutsigbar, strategisk styring er fortsatt lang, mener Dahl – fortsatt er det en ad hoc-styringsmodell som gjelder.
Et spørsmål om governance
– Man har manglet en strategisk retning, man har ikke spurt seg om hva man vil med byen i det store bildet, sier Dahl. Han mener det er interessant å sammenlikne med en by som Stavanger for å få en forklaring på hvorfor.
– Stavanger har utviklet governance på høyt nivå. Der lærte man av oljebransjen, kommunen ble gode på å sette ting ut i livet. I Tromsø, derimot, har man hatt en administrativ ledelse av byplanutviklingen som i liten grad har forholdt seg til det man oppdaget og forsket på i studiene av byen. Dermed har man ikke klart å formidle dette ut til virksomme utviklere. Resultatet av denne manglende styringsevnen er alvorlig for byen.
– Derfor forfaller ideer i Tromsø. Vi har ikke hatt et bybyggende næringsliv.Heller ikke kommunen er i stand til å gjøre noe med dette:
– Det er opplagt at byplankontoret i Tromsø arbeider på politikernes premisser. Sjelden dukker det opp en ansatt som debatterer i offentligheten. De opererer som den politiske ledelsens forlengete arm, sier Dahl.
– Men det er kanskje mulig å se utstillingene «Hvor går Tromsø?» som en leting etter ny posisjon fra byutviklingsetaten sin side? spekulerer Dahl.
En sårbar stamme
I hele Nord-Norge er det bare 120 registrerte NAL-medlemmer, og de har verken noen prioritert tilgang på universitetsprosjektene eller andre lokale oppdrag lenger. Ekteparet Steinsvik har i mange år hevet stemmene mot det de ser som devaluering av lokal kompetanse i Tromsø.
– Da vi kom hit på 1960-tallet, satset byen bevisst på kompetanseheving ved å gi lokale arkitekter jobber. Men arkitektmiljøet ble forandret etter at konkurranseutsettingen kom med EØS-regelverket på 80-tallet, forteller Steinsvik.
– Da begynte oppdragene å forsvinne ut av landsdelen, særlig til kontorer fra Oslo. Det svekket miljøet her, og fjernet også noe av det gode samholdet vi hadde hatt her oppe, sier hun.
– Heldigvis ser vi nå at noe av dette miljøet vender tilbake, med Nordnorsk design- og arkitektursenter, Noda, som jobber med å fremheve den lokale kompetansen, og arkitektforeningens jevnlige frokostmøter.
Lars Krane har vært bekymret for problemstillingen lenge.
– Sånn har det vært siden jeg var NAF-formann i 1978. Da var det drøyt 100 medlemmer i Nord-Norges Arkitektforening spredt mellom Nordland, Troms og Finnmark. Nord-Norge har omtrent 10 prosent av landets befolkning og nesten like stor andel av landets bygg- og anleggsvirksomhet. Dermed burde omtrent like stor andel av landets arkitekter ha sitt virke her i landsdelen. Men slik er det ikke. Av de 4000 medlemmene i NAL bor det fortsatt ikke flere enn 120 i landsdelen, antallet har altså knapt steget på 40 år, påpeker han.
– Her «mangler» det altså 300 arkitekter! Dette har selvsagt alvorlige følger for
rekruttering både til de private kontorene og til det offentlige. Og, det faglige miljøet blir så tynt.
En ny generator
Krane mener rekrutteringsproblemet skyldes at Tromsø ikke føles verken relevant eller sentralt nok for nyutdannede arkitekter.
– Vi har nesten ikke folk å velge i når vi skal ansette. Vi må importere. Ofte annonserer vi i utenlandske tidsskrift. Og derfor har vi også hatt veldig mange utenlandske arkitekter jobbende hos oss, forteller han, og mener problemet forsterker seg selv:
– Hadde vi hatt flere arkitekter i landsdelen, grovt sagt 400 i stedet for 100, ville miljøet blitt robust og attraktivt, mener han.
Et nytt kraftsenter kan likevel være med på å snu utviklingen, skal vi tro Knut Eirik Dahl.
– Omdanningen av Mackbryggeriet har vært med på å snu noe, der har man klart å skape et vibrerende kulturkvartal med et Kunstakademi og den nye landskapsutdanningen som faglige generatorer. Disse tiltrekker seg stadig nye fagkrefter og studenter, sier han.
Tromsø i verden
For Dahl er det Tromsøs regionale plassering som er byens viktigste dimensjon.
– Man kan ikke forstå Tromsø uten å ta inn over seg den store landskapsdimensjonen på stedet, et landskap som er i endring. Tromsø er både en portal til det arktiske, det er det nordlige, akademiske tyngdepunktet, man har urfolksdimensjonen, man er på en allmenning i havet, og man har de sterke klimaendringene som former dette landskapet først. Dette mener han har konsekvenser for ambisjonene og ansvaret til en tromsøarkitekt.
– Alt dette gjør at det å bygge i Tromsø er preget av et helt annet ansvar enn noe annet sted. Man må rett og slett se seg som en utforsker, en arkitekturens Roald Amundsen.