Arkitektnytt

Han var den skapende arkitekt, organisasjonsmenneske, skribent, debattant, alltid opptatt av hvordan vi skulle forvalte vårt ansvar som arkitekter og samfunnsbevisste borgere, alltid rede til faglig refleksjon og diskusjon, alltid i tiden.

Pimpam tok eksamen ved NTH i 1946. Etter en tid som ansatt hos Odd Brochmann, startet han sitt eget kontor i 1951, i dag Mellbye arkitekter, drevet videre av hans sønn Ajas. Kontorets produksjon har vært betydelig: eneboliger, større boligbygg (boliger på Ullevål sykehus), skoler (spesialskolen på Bredtvedt), sykehjem og sykehus (Ragna Ringdals daghjem, Emma Hjorts hjem), forretningsbygg og byfornyelse (Vekterkvartalet i Moss, som fikk Betongtavlen i 1967, ombygging av Grensen 17, i samarbeid med Eriksen og Knutsen) og bygg for telekommunikasjon – for å nevne noe. Blant sistnevnte er særlig Tryvannstårnet, ved inngangen til Nordmarka, kjent for hovedstadens borgere. Flere prosjekter har vært presentert i Byggekunst. Pimpams virke som utøvende arkitekt fortjener en nærmere belysning.

Som engasjert student stod han sentralt i den kritikk som ble rettet mot arkitektutdanningen, med krav om en helhetlig revisjon av denne. I Byggekunst nr. 5-6 i 1946 skriver han: «For å holde utdanningen på topp kreves det en stadig irriterende årvåken samvittighet fra hele standen.» Dette kunne gjerne være grunntanken for hele hans virke. Han ble tidlig engasjert i bolig- og byplandebatten, han deltok på studereiser til USA. «Arkitekten – folkets venn og tjener» var overskriften på en lengre artikkel i Byggekunst 2/51 om boligbygging. Han var kritisk til mye av det som skjedde i gjenreisningsårene, og han mislikte sterkt de hegemonistiske tendenser som preget utviklingen. Han la aldri skjul på hva han mente om dette.

Fra sin tid i London under krigen mottok han viktige impulser fra MARS (Modern Architecture Research Society), gruppen som laget planer for Londons oppbygging.

Tidlig kom han med i den norske CIAM-gruppen PAGON (Progressive Arkitekters Gruppe, Oslo, Norge). Selv om PAGON som gruppe kun fungerte kort tid, var den et viktig kontaktledd mot datidens internasjonale impulser. Den bestod av arkitekter som skulle få en helt vesentlig innflytelse på utviklingen av norsk etterkrigsarkitektur. Her kom han i nær kontakt med professor Arne Korsmo, som nok hadde stor innflytelse på ham.

Selv beskrev han tiden som rotete. Han mente arkitektene stod midt i et motorveikryss der internasjonale strømninger kolliderte med den nasjonale gjenoppbyggingslinjen, tilsynelatende uten noen som helst sammenheng. Han så store utfordringer for arkitektene til å skape klarhet i dette rotet.

Også organisasjonsarbeidet kunne i betydelig grad trekke veksler på hans store engasjement og talent. Han startet som styremedlem i OAF og var formann i 1959. Til NALs landsstyre kom han i 1960, der han var visepresident og fagrådsformann 1964–68 og president 1970–72.

Han var medforfatter av NALs programskrift i 1961, «Menneskenes omgivelser», og den påfølgende «NALs framtid – mål og midler» i 1963, holdningsskapende og praktiske dokumenter som NAL kunne bygge sin virksomhet på i lang tid fremover. NALs første faglige kongress «Tett eller spredt utbygging?» var daværende fagrådsformann Pimpams verk (ikke uten motvilje fra det øvrige NAL-apparat). Det ble ikke bare en flott kongress, det ble også bok av det (utgitt på Pax forlag). Oppfølgeren kom to år senere, da i Bergen, med «sentrum» som tema, og fortsatt med Pimpam som sentral skikkelse. Det ble bok denne gangen også. Med disse initiativene var Pimpam fremsynt, og først på 90-tallet ble kongressene tatt opp igjen, da som arkitekturdager.

I 1960 mottok han Egers legat og fra 1998 ble han beæret med statens stipend for eldre fortjente kunstnere.

Tidlig ivret han for at arkitekter måtte ta et særlig ansvar for miljø og en bærekraftig utvikling. Dette engasjementet brakte han også inn på den politiske arena, med bystyreplass i Oslo for Natur- og miljøvernlisten. Ellers så han med stor ulyst på tanken om å knytte arkitektvirksomhet opp mot politiske partibindinger.

Glemmes må heller ikke at han var med i styret i NPA i foreningens tidlige fase, og han var mangeårig styreleder i MNAL Erling Viksjøs gavefond. Hertil kommer deltakelse i en rekke komiteer og utvalg som representant for NAL, blant annet var han norsk formann for Nordisk Byggedag 1975–83.

Mange vil naturligvis også huske ham som kommentator i Dagbladet gjennom en årrekke, med sikre og konsise kommentarer og kritikk. I tillegg kommer en mengde fagartikler og foredrag. Han var i all sin ferd en flott ambassadør for faget.

Så mer fortjent kunne det ikke være da NAL i 1994 utnevnte ham til æresmedlem med følgende begrunnelse: «For markert innsats for norsk arkitektur og forbilledlig virke i og for forbundet, og uegennyttig innsats som arkitekturfagets talsmann i andre miljøer og i dagspressen.»

Pimpam Mellbye var en helt spesiell personlighet. Han fikk virke i en tid med store forandringer, han var et moderne menneske som med stor lyst gikk inn i sin tid – med et brennende engasjement og med store kunnskaper og klare faglige prinsipper som viktig ballast. Han kombinerte det elegante med det skarpe på en måte som ingen annen. Hans analyser kunne ofte være originale, og desto mer tankevekkende. Han var i sannhet et tenkende, reflekterende og handlende fag- og samfunnsengasjert menneske som vi er stolte av tilhørte vårt fag. Et lite møte eller en lengre samtale med ham var aldri innholdsløst eller likegyldig. Vi minnes ham i ærbødighet og med respekt, og i takknemlighet for hans store innsats for faget og arkitektstanden.