Overraskelse i operaen
Hvordan forteller man en historie med rom? Da scenograf Bob Crowley lagde kostymer og kulisser til Verdis opera Don Carlos i operaen i høst, gjorde han middelalderens dystre Kong Filip II av Spania til medarkitekt.
Giuseppe Verdis opera Don Carlos finner sted i 1500-tallets Spania og Frankrike. Kong Filip II regjerer i Spania. Han er en dypt religiøs og alvorlig mann, og en sterk motstander av reformasjonen. Han slår nådeløst ned på alle som ikke blindt lystrer ham eller kirken. Hans eneveldige regime underkuer den borgerlige frihet og inkvisisjonen den religiøse. Kjettere blir brent og tidligere muslimer fordrives. Med sin tyranniske detaljstyring driver Filip det som da var Europas største rike til ruin.
I dette historiske bildet beskriver Verdi kjærlighetshistorien mellom Henrik IIs datter Elisabeth av Valois og Filip IIs sønn Don Carlos. En ny fred mellom Spania og Frankrike er ved å besegles, og som en del av avtalen skal Elisabeth gifte seg med Don Carlos. De to møtes i skogen Fontainebleu og blir forelsket, men så kommer beskjeden om at det er bestemt at Elisabeth i stedet skal gifte seg med den aldrende Filip.
Livsglede i dødsregime
– Det første jeg gjorde var å dra på studietur til Spania, forteller scenograf og kostymedesigner Bob Crowley fra Covent Garden i London, som samarbeidet med Den Norske Opera og Ballett i oppsetningen. – Jeg ville se El Escorial, som Kong Filip tegnet sammen med arkitekt Juan Bautista de Toledo som et ledd i motstanden mot reformasjonen. Opplevelsen av uhyggen i denne bygningen ble toneangivende for mitt design av forestillingen. Bygningen ble oppført som en blanding av kloster, slott og mausoleum, forteller Crowley. – Man kan kjenne mørket fra Filips dødsregime i veggene, og kontrasten til drømmene og kjærligheten i Verdis musikk er slående. Jeg visste at dette mørket kunne fremheve musikken.
Intetanende publikummer
Som tilskuer i salen visste jeg ingenting om Kong Filip eller hans innflytelse på denne scenografien. Jeg hadde som ofte ellers ikke gjort hjemmeleksa mi før jeg gikk i operaen. Jeg hadde fri og ingen bestemte foreventninger utover det å sette meg tilbake og nyte en god forestilling. Men etter omtrent ti minutter måtte jeg fiske opp kladdebok og penn for å skisse og notere. Scenebilder som dette hadde jeg aldri sett før. Åpningsscenen foregår i den franske skogen hvor de to unge forelsker seg.
– Jeg ville vise en slik skog som man opplever som barn, forklarer Crowley på telefon fra London. – For barn er skogen magisk og uendelig, og disse to unge som forelsker seg der vet ennå ikke om begrensningene som snart blir pålagt dem av to nasjoner som har vært i krig.
Men snart kommer altså nyheten. Scenegulvet fylles via den svarte sikksakkstien som allerede skar gjennom den hvite snøen. Mennesker som gleder seg over freden strømmer inn i skogen, kledd i vakre pelser og hatter. De dekker det uskyldshvite og gjør scenen ufremkommelig for Elisabeth. Hun er fanget.
– Hvordan har scenograf og kostymedesigner samarbeidet her? tenker jeg. Sangerne fungerer nærmest som myke romelementer. Svaret finner jeg i programmet i pausen: Bob Crowley er både scenograf og kostymedesigner.
– Jeg prøver å fortelle historien enkelt og psykologisk, forteller Crowley. – Ved også å ha hånd om kostymene, har jeg kontroll på hele scenebildet.
I neste scene skifter fargene fra hvitt og lyseblått til sort. Vi er i Spania, i Kong Filips mausoleum over hans far Carlos V (Karl V av Tyskland). Som slurvete operagjenger oppfatter jeg bare tyngden og mørket, ikke referansen til de massive veggene og de tusen små vinduene i El Escorial. Lysstripene gjennom de små firkantete hullene i de høye veggene hinter om dagslys utenfor, mens gamle Carlos monumentale gravstøtte vitner om dyrkelse av de døde.
– Når jeg skal begynne på designet av en forestilling, må jeg først velge stilepoke, forteller Bob Crowley. – Verdi skrev operaen på 1800-tallet. Handlingen foregår på 1500-tallet. Eller jeg kan velge min egen samtid. Uansett filtrerer jeg uttrykket alltid gjennom min egen estetikk. Jeg tar bort mest mulig. Ved fjerne det overflødige fra scenebildet gir jeg skuespillerne kraft. I denne forestillingen gir en sober palett i kostymene også mulighet til å bruke sangerne som romelementer.
Vi ser det igjen i Dronningens park i Madrid. Elisabeth er nå gift med Filip. Hoffdamene fordriver tiden med å synge. De er alle kledt i sort, men snitt og materialer i kostymene varierer. Dette gjør at de kan veksle fra individer til formbar masse. Men nå er kommet rødt i paletten. Dette er det varmblodige Spania. Kong Filips sorte vegger danner sidene i scenebildet, men kvinnene har trillende stemmer, røde vifter og valmuer.
Scenekomposisjoner
– Jeg elsker diagonaler, sier Bob Crowley. – De skaper spenning i scenebildet.
I Dronningens park er diagonalene både vertikale og horisontale. Uttrykket er fortsatt minimalistisk. På torget foran Valladolid-katedralen i Madrid endres komposisjonen. Her blir det dramatisk. Kjettere skal brennes. Prester skal håndheve lov og rett. Katedralen er i gull, himmelen bak er rød. Ansiktet til en blødende Jesus vises i et stort stykke stoff i venstre side av scenebildet. Men folkemassen er fortsatt sort. Punkter i scenebildet aksentueres: Elisabeths kjole er rød, presteskapet er kledd i gull og kongen i spissen for dem er kledd i rødt. Slik komponerer Crowley på scenegulvet.
Nå har jeg lest meg opp og kjenner til den historiske handlingen i Giuseppe Verdis «Don Carlos». Musikken har jeg oftest glede av uansett. Men det som var overraskende ved denne forestillingen, var den intuitive visuelle opplevelsen. Og den fikk jeg uten større italienskkunnskaper og uten kunnskap om Filip IIs dødsregime. Takk, Bob Crowley.
