Arkitektnytt

AFAG gjorde i 2003 en utredning om over- og mertidsbruk blant medlemmene. Dette var en spørreundersøkelse som gikk ut til et utvalg av tillitsvalgte i både offentlig og privat sektor. Det ble samtidig spurt om hvilken kompensasjonsform som ble benyttet.

Da utredningen ikke omfatter flere enn 148 medlemmer, tar den ikke mål av seg til å være representativ for alle ansatte medlemmer. Men den forteller noe om hvordan situasjonen var for enkelte av forbundets medlemmer på et gitt tidspunkt. Samtidig fikk Akademikerne, gjennom Opinion, utført en undersøkelse blant alle 15 medlemsforeninger, om noen av de samme spørsmålene. Vi har dermed et sammenligningsgrunnlag fra en periode som konjunkturmessig verken var spesielt dårlig eller god.

Konklusjoner fra AFAGs utredning
Konklusjonene fra AFAGs utredning viser at verken mertidsbruk eller overtidsbruk var generelt sett urovekkende på dette tidspunktet. I løpet av oktober måned hadde fire av 10 ikke mertid. Størst andel uten mertid var i statlig sektor, mens tre av 10 innen privat oppga at de ikke hadde jobbet ut over normaltid. Da mertid ikke kompenseres i form av ekstra betaling eller ekstra fri, er den lite fordelaktig for de ansatte. Men den uttrykker klart at de ansatte er lojale overfor arbeidsplassen og er villige til å bidra ekstra for å trygge den.

Nå er det slik at mange arbeidsplasser ikke har overtid. På spørsmål om overtid siste 12 måneder svarte litt under halvparten ingen timer. Og 75 prosent av de spurte har under 55 timer overtid i løpet av denne perioden. Sett i snitt blir dette ikke mange timer pr. uke.

Men noen svært få menn har mer overtid enn hva arbeidsmiljøloven tillater. Det vil si over 200 timer på et år. Alle disse er ansatt på det samme kontoret. Dette forteller derfor noe om en usunn kultur på arbeidsplassen. Konkret forteller det om en dårlig ledelse og lite vektlegging av organisering for kompetansearbeidsplasser.

I materialet er det ikke systematiske variasjoner som tilsier at menn arbeider mer overtid enn kvinner. Faktisk viser resultatene at kvinner og menn arbeider omtrent like mye, uansett om vi ser på de som ikke har overtid i det hele tatt, de som har noe, eller de som har mellom 100 og 200 timer de siste 12 måneder.

I utredningen er det en systematisk variasjon. Den er mellom utført mertid siste 12 måneder og utført overtid siste 12 måneder. Dette betyr at jo flere mertidstimer en ansatt har de siste 12 månedene, jo høyere er også overtidsbruken i samme perioden. Dette stiller igjen et stort spørsmålstegn ved ledelse.

Sammenligning med Akademikernes undersøkelse
I Akademikernes medlemsundersøkelse ble det stilt spørsmålet om: «Hender det at du arbeider mer enn normalarbeidstid i den jobben du har? I tilfelle hvor mange timer utgjør det i gjennomsnitt pr. uke?»

På dette spørsmålet svarte åtte prosent at de hadde ingen timer, 44 prosent svarte 1–5 timer, 29 prosent hadde 5–10 timer, og 16 prosent hadde mer enn 10 timer. Dette er langt mer enn hva AFAGs medlemmer oppgir.

Spørsmålet om mertid eller overtid siste måned gir et langt mer presist svar enn gjennomsnittet i uka. I Akademikernes undersøkelse var det også med selvstendig næringsdrivende, og en tredjedel av disse arbeidet mer enn 10 timer overtid i uka. Det konkluderes videre at omfang og mengde overtidsarbeid er omtrent like utbredt i offentlig som privat sektor. I vår undersøkelse var ikke selvstendig næringsdrivende med i utvalget. Dette kompliserer sammenligningen. Men det kan synes som om arbeid ut over normaltid er mindre utbredt blant arkitekter enn blant andre akademikere.

Kompensasjonsformer
De statsansatte medlemmene har den beste kompensasjonsordningen blant AFAGs medlemsmasse. De har enten avspasering som alternativ til betaling eller kombinasjon med betaling for overtid. Dette er ikke fullt så vanlig i kommunal sektor. Blant disse har 12 prosent ikke mulighet for denne kombinasjonen. Blant de privat ansatte i utvalget er det imidlertid de færreste som har muligheter til å kombinere overtidsgodtgjøring med andre kompensasjonsformer.

Nesten tre av fire oppgir å ha avspasering som kompensasjon for mertid. Nesten halvparten av hele utvalget svarer at de har økonomisk kompensasjon for mertid. Av disse har nesten 79 prosent også muligheten til å avspasere mertiden. På den annen side sier et stort flertall, 68 prosent av de som ikke har økonomisk kompensasjon for mertid, at de heller ikke har muligheten til å ta mertiden ut i avspasering. Innen privat sektor sier 80 prosent at de har økonomisk kompensasjon for mertid. Jobber de resterende 20 prosent gratis?

Sammenligner vi dette med svarene i Akademikernes medlemsundersøkelse, finner vi at i det utvalget svarte 145 at de hadde lønnskompensasjon, 30 prosent hadde avspasering, 28 prosent kombinasjon av lønn og avspasering. Også her var det en stor andel som jobbet gratis, hele 24 prosent.

Konklusjon
Det kan se ut som om det er langt mer «ryddige» forhold i arkitektbransjen enn hva som er vanlig i akademikerverdenen. Hvis det bildet som er tegnet her er riktig, er det ikke grunnlag for bekymring. Styret ser heller ikke behov for spesielle tiltak ut over en generell opplysning om rettigheter og plikter ved arbeid ut over normalarbeidstid. Men det er noen blant AFAGs medlemmer som jobber langt mer enn de skal. Deres holdning holder ikke i det lange løp, verken for dem selv eller for alle oss andre som får et usunt marked å hanskes med. Hvis disse hadde jobbet i helsevesenet, ville de ikke ha vært mitt førstevalg hvis jeg ble syk. Og det er en altfor stor andel som jobber gratis. I det lange løp er det verken de ansatte eller eierne av kontorene som tjener på gratis arbeid. Dette undergraver markedet for alle.

Noen vil nok mene at i alle fall deler av mertiden blant arkitekter skyldes den enkelte arbeidstaker. Dette kan være riktig, hvis en tror at den menneskelige hjerne jobber analytisk og godt kreativt en hel arbeidsdag. Jeg tror ikke det er mulig. Men noe arbeidstid forsvinner for oss alle i et stort spørsmålstegn. Men mye mertid og overtidsarbeid reiser også spørsmålet om hvordan ledelse utføres, og hvordan arbeidet blir tilrettelagt. Og der viser begge undersøkelsene at det er store forskjeller mellom arbeidsplassene. Og at ledelsen en del steder godt kan bli mer profesjonell.