Nyheter
Outsourcing
Skal man ha offentlige etater med faglig dyktighet og erfaring som tar seg av det som er bygninger for offentlige formål, – skoler, sykehus, universiteter, gamlehjem, barnehager, fengsler? Eller skal det overlates til det private initiativ? I Storbritannia har man erfaringer som kanskje kan være til nytte også i Norge.
18. oktober 2005
De første bemerkningene som følger er basert på en artikkel av Larry Elliot i The Guardian Weekly.
I den regjeringen som styrte før Tony Blair, startet man noe som ble kalt Private Finance Initiative, PFI. Programmet skulle føre penger og ekspertise fra den private økonomien inn i det offentlige for å minske køen av bygninger som skulle vært bygget, uten at man derfor ga avkall på kvalitet. Elliot skriver at det var tullprat. «At best the schools, hospitals, and prisons being built are depressingly mediocre. At worst they are the slums of tomorrow.»
Dette er så.
Den som ønsker å lese mer om dette, finner artikkelen i The Guardian Weekly for uka fra 2.–8. september.
Mistet innflytelse
Men det jeg ønsker å fremheve, og som skremmer meg mest i det Elliott skriver, er at man i flere kommuner har mistet makt og innflytelse. Markedskreftene har kommet til å dominere i den offentlige sektoren. Resultatet ser da ut til å bli at arkitektene nå arbeider med pengefolkene i stedet for med dem som skal bruke skolene, sykehusene, universitetene etc.
Det er noe med outsourcing, som dette kan synes å høre sammen med.
Skal man gi fra seg sine fagfolk og sette ut det arbeidet de har gjort, som man f.eks. gjør i e-verkene, så ser det ut til at man oppretter en ny yrkesgruppe; de som skal passe på dem som har fått det arbeidet og det ansvaret som er utsatt. Man møter elektrikere, før ansatt i et e-verk, som fortviler. De ser det ikke går bra, ingen er lojale overfor verket, de ser det blir flere og flere som skal lønnes for å passe på andre, kvaliteten på arbeidet synker, og det blir flere og flere som går i møter. Ansatte de oppfatter som nytteløs arbeidskraft med bra lønn.
Når de private pengene kommer inn i det som er, eller var, offentlige gjøremål, ser det ut til bli slik en annen kritiker, Ken Warpol, har beskrevet det: Regjeringen har lyktes i å overføre «risk for projects to the privat sector, but only at the expence of asset-stripping and deskilling local authorities in their historic roles as architects, planners, and publicly accountable asset-holders». Han føyer til at PFI-prosjekter resulterer i arkitektur som tar lite, eller ingen, hensyn til lokale forhold og betingelser.
En ny virkelighet
Er dette – det offentlige/det private/kvalitet og lojalitet – noe som det nå er verdt å starte en seriøs diskusjon om?
Når man nå leser om betydelige skader på helt nye bygninger, undres man på om ikke svært banale betraktninger om økonomi og lønnsomhet, og svært kyniske forhold til de som er i virkeligheten, – virkeligheten da forstått som den egentlige virkelighet; de som snekrer, som murer, som strekker kabler – kan ha ført til denne nye virkeligheten vi sørgmodig leser om. En virkelighet som finnes i regnestykker. Snakker du med en bygningsarbeider, så får du høre om det som de til tider ser på som galskaper. Mennesker som kontrollerer mennesker som kontrollerer mennesker. Mistillit, et hardt arbeidspress. Og tragiske historier som, i et tilfelle, 150 polske bygningsarbeidere som ble sendt hjem fra arbeider på St. Olavs hospital i Trondheim.
Det finnes svært mange svært dyktige polske håndverkere. Men hvem hentet de som lite kunne, og skulle gjøre seg en skilling på dét? Alt det arbeid de hadde utført, måtte taes ned og gjøres en gang til.
Det er noe som hører hjemme i en offentlig diskusjon som ikke blir diskutert. Hvem styrer byggeriet? Hvilke mål har de som styrer byggeriet? Hvilke kvalifikasjoner har de som styrer byggeriet? Arkitektene, og andre konsulenter, ser ut til å ha havnet i situasjoner der de ikke har faglig autoritet og tillit. De blir pyntende.
Regnemestrene har tillit. Fagfolk, slik som også arkitekter, må gi anbud på sitt arbeid og tilpasser seg den virkeligheten dette skaper. «Time is money.» Det er mulig. Men «time» er definitivt ikke kvalitet. Årene som kommer etter regnestykkene må betale det regnestykkene ikke inneholdt «den gang da».
I den regjeringen som styrte før Tony Blair, startet man noe som ble kalt Private Finance Initiative, PFI. Programmet skulle føre penger og ekspertise fra den private økonomien inn i det offentlige for å minske køen av bygninger som skulle vært bygget, uten at man derfor ga avkall på kvalitet. Elliot skriver at det var tullprat. «At best the schools, hospitals, and prisons being built are depressingly mediocre. At worst they are the slums of tomorrow.»
Dette er så.
Den som ønsker å lese mer om dette, finner artikkelen i The Guardian Weekly for uka fra 2.–8. september.
Mistet innflytelse
Men det jeg ønsker å fremheve, og som skremmer meg mest i det Elliott skriver, er at man i flere kommuner har mistet makt og innflytelse. Markedskreftene har kommet til å dominere i den offentlige sektoren. Resultatet ser da ut til å bli at arkitektene nå arbeider med pengefolkene i stedet for med dem som skal bruke skolene, sykehusene, universitetene etc.
Det er noe med outsourcing, som dette kan synes å høre sammen med.
Skal man gi fra seg sine fagfolk og sette ut det arbeidet de har gjort, som man f.eks. gjør i e-verkene, så ser det ut til at man oppretter en ny yrkesgruppe; de som skal passe på dem som har fått det arbeidet og det ansvaret som er utsatt. Man møter elektrikere, før ansatt i et e-verk, som fortviler. De ser det ikke går bra, ingen er lojale overfor verket, de ser det blir flere og flere som skal lønnes for å passe på andre, kvaliteten på arbeidet synker, og det blir flere og flere som går i møter. Ansatte de oppfatter som nytteløs arbeidskraft med bra lønn.
Når de private pengene kommer inn i det som er, eller var, offentlige gjøremål, ser det ut til bli slik en annen kritiker, Ken Warpol, har beskrevet det: Regjeringen har lyktes i å overføre «risk for projects to the privat sector, but only at the expence of asset-stripping and deskilling local authorities in their historic roles as architects, planners, and publicly accountable asset-holders». Han føyer til at PFI-prosjekter resulterer i arkitektur som tar lite, eller ingen, hensyn til lokale forhold og betingelser.
En ny virkelighet
Er dette – det offentlige/det private/kvalitet og lojalitet – noe som det nå er verdt å starte en seriøs diskusjon om?
Når man nå leser om betydelige skader på helt nye bygninger, undres man på om ikke svært banale betraktninger om økonomi og lønnsomhet, og svært kyniske forhold til de som er i virkeligheten, – virkeligheten da forstått som den egentlige virkelighet; de som snekrer, som murer, som strekker kabler – kan ha ført til denne nye virkeligheten vi sørgmodig leser om. En virkelighet som finnes i regnestykker. Snakker du med en bygningsarbeider, så får du høre om det som de til tider ser på som galskaper. Mennesker som kontrollerer mennesker som kontrollerer mennesker. Mistillit, et hardt arbeidspress. Og tragiske historier som, i et tilfelle, 150 polske bygningsarbeidere som ble sendt hjem fra arbeider på St. Olavs hospital i Trondheim.
Det finnes svært mange svært dyktige polske håndverkere. Men hvem hentet de som lite kunne, og skulle gjøre seg en skilling på dét? Alt det arbeid de hadde utført, måtte taes ned og gjøres en gang til.
Det er noe som hører hjemme i en offentlig diskusjon som ikke blir diskutert. Hvem styrer byggeriet? Hvilke mål har de som styrer byggeriet? Hvilke kvalifikasjoner har de som styrer byggeriet? Arkitektene, og andre konsulenter, ser ut til å ha havnet i situasjoner der de ikke har faglig autoritet og tillit. De blir pyntende.
Regnemestrene har tillit. Fagfolk, slik som også arkitekter, må gi anbud på sitt arbeid og tilpasser seg den virkeligheten dette skaper. «Time is money.» Det er mulig. Men «time» er definitivt ikke kvalitet. Årene som kommer etter regnestykkene må betale det regnestykkene ikke inneholdt «den gang da».