Arkitektnytt

– Før var det sånn at arkitekten fikk et offentlig oppdrag, kanskje via telefon. Man forhandlet raskt frem en skriftlig avtale, gjerne basert på Arkitektnormen som veileder for honoraret.
 

I dag, derimot, er det sånn at man søker om å delta i en konkurranse med en rekke forhåndsgitte krav og fastlagte kontraktstyper.
 

Arkitektens «tilbud» blir i stor grad vurdert utfra kvantitative kriterier. Først etter dette kan man forhandle om jobben – om man blir veiet som god nok.
 

– Disse tunge prosessene har skapt en veldig stor endring for arkitektprofesjonen, forteller Tarald Lundevall.
 

Han har skrevet to bøker i profesjonskunnskap, er professor ved AHO og partner i Snøhetta, og han sitter i Arkitektbedriftenes ekspertutvalg for offentlige anskaffelser. Med andre ord det ideelle intervjuobjekt for å belyse hvordan bestillerinstitusjonen har påvirket arkitektprofesjonen og måten vi jobber på.

 

En ny maktfaktor 

Lundevall peker på at skiftet mot dagens praktisering av offentlige innkjøp var resultat av flere hendelser, der den første loven om offentlige anskaffelser fra 1992 kun var en del av et større bilde.
 

– Mye hadde skjedd på relativt få år når vi kom til midten av 1990-tallet. Arkitektnormen av 1978, som veiledet prising av arkitekttjenester, ble ulovlig på grunn av konkurranselovens bestemmelser om kartellvirksomhet. Kort tid etter skjedde det noe påstått kameraderi og uhumskheter i Oslo kommune som fikk mye oppmerksomhet i pressen. Samtidig hadde Lov om offentlig anskaffelser begynt å virke for alvor. Til sammen ga dette veldig sterke, nye føringer for hvordan offentlige innkjøpere, eller bestillerne, skulle forholde seg, forteller Lundevall. En ny maktfaktor i byggebransjen var skapt.

 

Ideologisk konstruksjon 

Lundevall vil gjerne snakke om de praktiske implikasjonene som bestillerinstitusjonen fikk for arkitektbransjen, men mener man først må se innføringen som hva den er, en politisk og ideologisk konstruksjon.
 

– Lov om offentlige anskaffelser er en styring av offentlige instanser, slik at de forholder seg til et regelverk preget av EØS-avtalen og EUs tenkning. Som jo er en liberalistisk og senkapitalistisk tankegang. Enhver avtale bør oppstå etter konkurranse, enten det er dopapir, ingeniørtjenester eller gravemaskiner som skal kjøpes.
 

Denne tenkemåten har sneket seg inn i språket og forandret måten vi snakker om arkitekturen på, mener Lundevall.

– Begrepet bestiller er jo et ord som er kommet inn i arkitekturspråket de siste to tiår.

Og begrepet konkurranse er transformert.
 

Når arkitekter snakket om konkurranser, eller arkitektkonkurranser, på 60-, 70-, eller 80-tallet, var det synonymt med det som i dag heter prosjektkonkurranse. Konkurranse handlet den gangen om å tegne forslag og vurdere kvalitet. Mens i dag er konkurranse først og fremst et allment begrep innen kapitalistisk økonomi, knyttet til kutymer i handel og vandel.
 

– Du snakker om en slags fremmedgjøring i denne prosessen? 

–  Ja. Vi har mistet de helt alminnelige, menneskelige kunderelasjonene som vi faktisk har hatt helt fra sumererne, via middelalderen og frem til nylig. Kjøp av en arkitekttjeneste har alltid – historisk sett – vært basert på tillit, men nå har vi fått et abstrakt kundeforhold og et tillitsaspekt som er fraværende. Det er noe positivt med det at arkitekter kan etablere et arbeids- og tillitsforhold til en flergangskunde og spinne videre på en god prosjektatmosfære i nye prosjekter. Denne muligheten er tapt.
 

– Et det andre utfordringer som ligger i dette?

– Fremfor alt er arkitekten maktmessig svekket i forhold til dette bestillerregimet.

Det er de andre som definerer spillereglene for samhandling.

 

Kompetansemangel 

Lundevall mener et av bestillerregimets største praktiske utfordringer er manglende arkitekturkompetanse.
 

– Offentlige konkurranser kjøres av folk som i liten grad er trenet til å tolke og forstå hva en arkitekttjeneste egentlig innebærer. Blant landets 428 kommuner, er det svært få som egentlig har kompetanse til å vurdere arkitektur. Det er bare noen få, de største, som er i stand til en flerspektret vurdering.
 

– Hvordan ser man resultatet av denne manglende kompetansen?

– Blant annet ved at man fokuserer altfor mye på pris, og altfor lite på andre kvaliteter. Uansett hvordan man forsøker å spisse og prioritere konkurransegrunnlaget og oppgaven, så blir pris en altfor tydelig faktor.
 

– Er det regelverket i seg selv eller enkeltbestillernes utøvelse og fortolkning av regelverket som utgjør det største problemet?

– Jeg mener regelverket i seg selv må ta en stor del av ansvaret. Det er utformet fra et liberalistisk ønske om at den som kan levere det billigste tilbudet bør få en jobb. En tilbyder som sitter i Hellas og kan underprise oppgaven, skal få bygge tilbygget til sykehjemmet på Blaker, uansett om entreprenør Larsen, som bygget huset ti år tidligere og sitter på masse relevant erfaring, kan levere et fornuftig tilbud. I en ideell verden ville vi levet i et samfunn som verdsatte kvalitet foran pris, og i mindre grad hyllet konkurranse som samfunnets velsignelse.

 

Leverandørfiendlighet

Lundevall beskriver bestillerregelverket som et «konkurranse- og kapitalvennlig, men leverandørfiendtlig instrument», og utdyper: 

– Flertallsbyggerne sitter ofte med en juridisk avdeling, og de hyrer folk som kan saumfare bransjens standardkontrakter, luke ut punkter som de selv kan tape på og justere kontraktene for å fange arkitektene med juridiske knep. Dette er en maktutøvelse som man – med et kynisk blikk – lett ser vil finne sted grunnet regelverket.
 

 – Finnes det eksempler på bestillere som også forsøker å bruke regelverket konstruktivt?

– Ja, det er riktig å forsøke å se hele bildet, og det finnes selvfølgelig også noen bestillere – men etter mitt skjønn svært få – som er flinke til å formulere og lage en konkurranse som er kvalitetssøkende eller har faglig akseptable premisser. Men flertallet er for ukyndige eller ikke interessert nok til å prioritere kvalitet i vid forstand.
 

– Kan du i ettertid se at det var noen positive forandringer som skjedde på 90-tallet?

– Min holdning til dette er vel at knapt 40 prosent er bra, mens 60 prosent er uheldig. Baksiden av medaljen tidligere var at noen arkitekter kunne bli veldig husvarme, på grensen til husarkitekter for forskjellige offentlige instanser. Så det ligger en viss rimelighet i regelverket når det gjør kameraderi

vanskeligere. Og det er en del fornuft bak ideen om at flere arkitekter får mulighet til å si at «hallo, her er jeg og jeg tenker sånn og slik» i forbindelse med nye jobber.

 

Administrativ merbelastning 

Hva med den praktiske hverdagen til arkitektene? Har Lundevall sett en dreining av hvordan arkitektkontorene bemannes eller driftes for å tilpasse seg regelverket?

– Nei, ikke direkte på bemanningssiden. Men det går jo mye administrativ energi til dette. Det begynte vel på 90-tallet at arkitektkontorene måtte passe på å gjøre alle trinn i konkurranseprosessen «riktig», og fra 2000-tallet har situasjonen eskalert. Volumet av alt dokumentasjonsstoffet som kreves for å vise at du er tørr bak øra, både økonomisk og faglig, begynner å bli en administrativ merbelastning for standen. Og det gjør at man må kompensere, ved å være flinkere, sindigere og ennå mer byråkratisk for å komme i posisjon.
 

– Så hva slags kompetanse og «sindighet» er det arkitekten bør tilegne seg for å lykkes? 

– Hvis vi ser på de store og profesjonelle flergangsbyggherrene, enten det er Oslo kommune, Statsbygg, eller Nordland fylke, så vil konkurransene alltid være ledsaget av forhåndsdefinerte fremdriftsplaner, arbeidsformer og kontraktsformer som skal brukes senere. Disse konkurransegrunnlagene pleier å være veldig ordrike, og man må se veldig nøye etter: Er dette en ren priskonkurranse, og har de angitt bestemte evalueringskriterier på troverdig måte? Forutsetter de kontrakter som er urimelig leie å gå inn i senere? Det krever tid, kompetanse og smartness hos arkitekten for å sikre at man deltar i «riktige» konkurranser, tar «riktige» forbehold i «riktig» tid. Dette har jo endret hverdagen vår noe.

 

Forenklinger på bestillernes premisser 

Et tilbakevendende spørsmål er om bestillerinstitusjonen i det hele tatt gjør arkitektonisk kvalitet mulig?

– Det kommer jo an på hva slags type konkurranse det er snakk om: Litt halvformelt sagt, så er det jo mulig å oppnå kvalitet gjennom en god og fornuftig prosjektkonkurranse i dag også. Bruken av regelverket har åpninger som gjør det mulig. Men kutymene for hvordan de fleste bruker regelverket, er oftere preget av ukyndighet, som på småkommunenivået, eller av forståelig smartness hos de ressurssterke flergangsbyggherrene.
 

– Hva med revisjonene som skal komme til sommeren, tror du de kan forbedre situasjonen?

– Jeg er ikke helt oppdatert på revisjonsarbeidet som foregår nå, men jeg har vært med på å skrive merknader til førsteutkastet for dette arbeidet. Og det som er karakteristisk er at «forenklingene» man er ute etter, først og fremst skal gjøre prosessen lettere og greiere for bestillerne. I førsteutkastet var det for eksempel sånn at bestiller kunne gjøre om på konkurranseprogram og evalueringskriterier helt frem til innlevering, noe som ville skape fullstendig uvisshet for oss «leverandører» eller «anbydere».

Alt i alt ser fremtiden mørk ut, ifølge Lundevall.
 

– Jeg ser ingen klare, positive endringstrekk i situasjonen, og nå er det sånn at systemene har satt seg. På politisk nivå ønsker man å avbyråkratisere og forenkle, og det høres jo for så vidt greit ut. Men de foreslåtte tiltakene er i stor grad til fordel for bestillerne – og ikke for oss som skal gi tilbud. Så jeg er ikke veldig optimistisk.