Arkitektnytt

Selv om Oslo sentrum er viktig, og byens sjøside er lang og verdifull, er det likevel ikke sikkert at det er her det viktigste slaget om fremtidens hovedstad står. Indrefileten er ikke mye tess uten skjelettet rundt, og hovedstadsregionens heftigste utvikling er ikke den som får mest spalteplass. Snarere tvert i mot foregår den i all stillhet ute i byens skjørtekanter uten så mye som en lokaliseringsdebatt å skilte med.

 

Befolkningsprognosene tilsier at Oslo må huse flere titalls tusen mennesker fra inn- og utland i årene som kommer. Arealplanen for Oslo tilsier at veksten først og fremst kommer i sentrum øst, nordover i Groruddalen og sørover mor Søndre Nordstrand. Om vi ser på det som er bygget de siste tiårene, er det ingen grunn til å ha for store forventninger til det som kommer. Boligutviklernes mantra ”vi bygger det folk vil ha” ser ut til å ha gått rett hjem hos byens politikere. Resultatet er en overvekt av boligblokker med trangbodde små leiligheter i Oslo sentrum, toppet med rådyre penthouseleiligheter i utvalgte prosjekter. Rundt knutepunktene er leilighetene større, men ikke desto mindre kostbare.

 

Det er en utvikling man bør bekymre seg over. I en by som København bor det snart ikke en alminnelig arbeider igjen i sentrum. Sykepleiere, lærere, rørleggere og sosialarbeidere pendler i hopetall til og fra sine arbeidsplasser, inn og ut av byens rådyre boligkjerne. Hva gjør det med en by? Og er det virkelig dette ”folk vil ha”?

 

Et samstemt politikerkorps har lagt idealet om ”rimelige boliger for folk flest” på hylla. Bokvalitet kan likevel ikke gå i glemmeboka. Etterspørsel og behov er ikke nødvendigvis det samme. Om noen tok seg bryet med å måle vil trolig ønsket om, eller behovet for, en romslig fem roms leilighet med god uteplass være langt større enn etterspørselen. Rett og slett fordi de fleste av oss ikke har råd. 

 

Med økende alder for førstegangsfødende og lengre gjennomsnittlig utdanning ønsker mange familier å bli boende sentralt og nyte godt av hovedstadens kulturtilbud. I det de frister tilværelsen utenfor den knøttlille toromsleiligheten med åpen kjøkkenløsning viser imidlertid realiteten seg for mange å være at de må flytte til Ås, Rælingen, Gjelleråsen eller Enebakk for å finne en bolig innen rimelighetens grenser. Det gjør de da også. Første møte i ”Oslo vokser”  serien hos Norsk Form avdekket at drøye 60% av de som flytter inn til hovedstaden flytter ut igjen. Tar man derimot Akershus med i beregningen synker tallet til knappe 10%. Nabokommunene til Oslo har brukt de siste tiår på å pepre områdene langs kommunegrensen med rekkehus, tomannsboliger og ferdighus. Alt til en overkommelig pris, og for det meste uten den ringeste tanke for bærekraftig byutvikling.

 

Parallelt med boligfeltene har kjøpesentrene funnet fotfeste. 100 prosent bilbaserte og med ymse kulturelle alibi har de rukket å bli Oslo og omegns virkelige opplevelsessentre. Bor du i Groruddalen er sjansen overhengende for at storhandelen foregår på Metrosenteret i Lørenskog, og er du ti år gammel og bor på Røa er det til Sandvika Storsenter du ønsker deg. Det er fint at Oslo kommune deltar i et interregionalt samarbeid, men det er en alvorlig utfordring at plankartene ikke krysser kommunegrensen. 

 

Knut Olav Åmås ønsket seg “en mer inkluderende hovedstad, med områder som er fritt tilgjengelige og ikke strømlinjeformet”. Han er ikke alene. Hvor inkluderende Oslo skal være i fremtiden avgjøres i de minst støyende utviklingsprosjektene. Det er her folk bor, det er her livet leves. Diskusjonen om utviklingen av Sandvika, Lillestrøm, Jessheim, Bærums Verk og Skui er Oslos anliggende, enten vi bor her eller der, og enten vi liker det eller ikke.

 

Blogginnlegget er basert på en kronikk som har stått på trykk i Aftenposten ”Er Oslos hjerte stort nok?”