Arkitektnytt

Hvordan skal unge mennesker komme seg inn på et rødglødende boligmarked? Hvordan skal byen se ut i framtiden? Trenger vi en sosial boligpolitikk? Og i så fall: hvordan bør den løses på best mulig måte? Arkitektnytt ble bevilget audiens hos byråd for byutvikling, Hanna E. Marcussen, høyt oppe i Oslo Rådhus. På menyen stod temaet «den tredje boligsektor».

Midt i mellom

Etter at Marcussens parti, Miljøpartiet De Grønne, kom til makten i spann med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har de sett nærmere på muligheten for å iverksette en tredje boligsektor, et sted for dem som sliter med å komme seg inn på et eierdrevet boligmarked, men som likevel ikke kvalifiserer til sosialhjelp.

– Det spesielle med Oslo er at eierlinja står så sterkt, noe som i og for så vidt er bra, men som også ekskluderer en del mennesker fra å bo her. Vi mener det er viktig med mangfold i Oslo, og er bekymret over at enkelte yrkesgrupper ikke skal bli inkludert eller at folk presses til å flytte. Mangel på mangfold gjør Oslo til en kjedeligere by. Boligpolitikken må endres for å gjøre den til en by for alle, sier Marcussen.

Mangelfull boligpolitikk

Byråden er fortsatt i tenkeboksen på hvordan denne typen kommunal hjelp skal fordeles, og at det i utgangspunktet skal være åpent for alle å søke. Hun peker på en ikke-eksisterende sosial boligpolitikk i hovedstaden siden avreguleringen av boligmarkedet på 1980-tallet og tidligere høyrevind i rådhuset som årsaker til at Oslo ligger milevis bak foregangsbyer det er verdt å sammenligne seg med. I Wien, i Zürich og i København har man hatt en tredje boligsektor over lengre tid, med til dels svært gode resultater. 

– Det er en tung prosess å dra i gang når apparatet og kunnskapen ikke er der. I denne byrådsperioden har vi drevet med kunnskapsinnhenting, og vil forhåpentligvis sette i gang flere pilotprosjekter. Vi ser på ulike modeller som for eksempel eie-til-leie og på hvordan vi kan få fram flere ikke-kommersielle aktører. Til vinteren skal vi legge frem en sak for bystyret, men de store endringene skjer nok ikke med en gang. Det er en stor tankbåt som skal snus, advarer Marcussen.

Endre loven

Forskerne Gro Sandkjær Hansen og Berit Nordahl ved Oslo Met la nylig fram et prosjekt som evaluerer plan- og bygningsloven og handlingsrommet for boligplanlegging i loven. De konkluderte med at Plan- og bygningsetaten per nå har flere verktøy for å sørge for satsning på sosial boligbygging i hovedstaden, men at etaten trenger flere muligheter til for eksempel å pålegge utbyggere å sette av deler av nye prosjekter til allmennboliger.

– Kommunen har ikke mulighet til å sette slike krav til utbyggerne gjennom reguleringsplanen, det finnes rett og slett ikke lovverk. En utfordring er at Oslo befinner seg i en særstilling, og at dette er lover som gjelder hele landet og som kan være vanskelige å få prioritert på Stortinget. Men: vi kan se på hva vi kan gjøre for å få i gang en annen boligpolitikk innenfor lovverket, med insentiver og subsidieringer. Festekontrakter og tomter. Vi opplever også at kommersielle aktører i større grad er åpne for å lytte til nye ideer, sier byråd Marcussen. 

– Det tegnes selvsagt et bilde her: Unge, idealistiske aktører med framtidsrettede planer mot noen store glefs av eiendomsutviklere på den mørke siden. Kan virkelig politikerne stå imot kapitalkreftene i det svært profittinnbringende boligmarkedet?

– Ja, definitivt! Vi i byrådet har det i vår programerklæring å utrede en ny boligpolitikk, og selv om de andre partiene i bystyret kanskje ikke har vært pådrivere for dette, merker vi gehør for at en slik politikk kan være produktiv og formålstjenlig. For oss i MDG er det også et miljøaspekt her. Ved å bygge billigere og nyskapende, fremmer vi innovasjon som miljøet har godt av. Det viktigste er at vi får til en langsiktig boligpolitikk, som ikke endres med hvert nytt bystyre, sier byråden.

Raseri og utenforskap

– Unge mennesker snakker om et ulmende raseri blant dem som ikke kommer inn på boligmarkedet. En misnøye med både politikere og eiendomsprofitører som stadig blir sterkere. Er dette noe dere føler på her oppe i rådhuset?

– I noen sammenhenger merker jeg det. Det er ikke akkurat demonstrasjoner utenfor her, men det er jo de samme strømningene som har fått det opp på radaren vår. Et stort og voksende engasjement for hvordan byen skal være. Jeg skjønner godt at mange opplever det som urettferdig å ikke få være med på den enorme verdistigningen foreldregenerasjonen har nytt godt av.

Vi snakker om Fjordbyen. Om Skøyen og Tøyen. Alle er interessante områder for å iverksette pilotprosjekter på allmennboliger. Marcussen peker på at arbeidet med Tøyen-løftet har vist hvor viktig boligpolitikken er i å forbedre et område.

– Tøyen og Grønland har lenge hatt ustabile boligforhold, mye takket være høy leie-andel og et lite profesjonelt leiemarked med korte kontrakter. Dette får sosiale konsekvenser, med ustabile oppvekst-vilkår, store utskiftninger i skolemiljøer og generell utrygghet. I Wien, der de har hatt disse tankene i nesten hundre år, merker man færre sosiale problemer og utrygge områder som resultat, avslutter Marcussen.