Arkitektnytt

– Gratulerer med jubileet, hvordan står det til med jubilanten?
– Takk, bare bra! Helgen 27.–28. august i Oslo ble en flott 75-årsdag, med markering i Oslo rådhus, to dager med landskapsarkitekturvandring og flott avrunding hos Bølgen & Moi på Høvikodden. Vi kan konstatere at yrket vårt nyter økt respekt – gjennom bedre utdannelse, godt utført fagarbeid og ved bedre informasjonsflyt ut i samfunnet. Langt flere i dag vet hva en landskapsarkitekt er og gjør enn for 75 år siden. Det har naturligvis også sammenheng med at etterhvert som Norge har fått råd til å bygge mer, har vi fått anledning til å vise at vi kan utvikle faget vårt – som for eksempel innenfor arbeidsoppgaver knyttet til planlegging og prosjektering av urbane oppgaver, som har økt i omfang i takt med vekst i byer og tettsteder.

Det er også viktig at landskapsarkitekter har fått posisjon i sentrale offentlige stillinger, spredt over et bredt spekter i stat, fylkeskommuner og kommuner.

Studentantallet ved Norges Landbrukshøgskole, NLH-Ås, har økt jevnt og trutt siden starten, og nå tilbyr også Norge flere læresteder for studiet, nærmere bestemt ved Bergen Arkitektskole. Landskapsarkitekter under-viser ved arkitektstudiet ved NTNU og fra høsten av også på AHO.
Medlemsmessig er vi i dag 500 medlemmer, en anseelig vekst fra den håndfull medlemmer som stiftet Norges Hagearkitektlag i 1929. Rent administrativt betyr ansettelse av daglig leder i full stilling et stort fremskritt. Det innebærer en viktig og fremtidsrettet profesjonalisering av organisasjonen.

– Det kan synes som om mye har forandret seg fra hagearkitektlaget i 1929 til landskapsarkitektforeningen i 2004?
– Både ja og nei. I 1929 var man opptatt av juridisk vern av yrkestittel, studiekvaliteten ved NLH, behov for tidsskrift og egen fagredaktør, fagkritikk av anlegg, engasjement i konkurranser og utstillinger, deltagelse i samfunnsdebatter og markering mot store aktører i samfunnet, nordisk samarbeid. Det kan høres ut som en innkallelse til styremøte i 2004! Men mange av foreningens oppgaver er de samme, selv om virkemidler og arbeidsmetoder kan være annerledes.

Jeg mener fagets verdigrunnlag er lite endret i arbeidet med å skape de gode utemiljø. Men nye tider krever nye løsninger, slik det er for de fleste fag. Få hagearkitekter jobbet med byrom – parker og grøntområder unntatt – i 1929, i dag er det som nevnt en sentral arbeidsoppgave.

– NLA var fra starten en liten forening med svært begrensete ressurser. Her må det være snakk om formidable mengder dugnadsinnsats?
– Jeg hadde gleden av å få lese manus til Magne Bruuns flotte jubileumsbok «75 år for landskap og utemiljø» i sommer, og jeg blir imponert av at en så liten gruppe er villig til å gjøre så mye for faget og for kolleger. Slikt krever et ukuelig pågangsmot, en dugnadsånd og positiv innstilling til frivillighet. Som nyvalgt leder blir jeg ganske ydmyk overfor alle disse kollegaene som har utført et så stort frivillig arbeid for fellesskapet!

Men også i dag råder det vilje til innsats, ta for eksempel jubileumsfeiringen med seminar, utstilling, bokutgivelse og festmiddag – bak disse arrangementene ligger det mange ubetalte timer. Dette er flott, spesielt i vår tid, der betalte verv innen alle samfunnsgrener er regelen, ikke unntaket.

– Et viktig pund å forvalte?
– Ja, absolutt. I kontaktutvalget, der representanter for våre lokalforeninger sitter, fikk ledelsen klare signaler om at ansvar for arrangement vitaliserer det lokale appararet. Folk vil arrangere, de opplever at å yte frivillig innsats faktisk gir mye tilbake. En drømmesituasjon for en leder! Samtidig viser alle trendanalyser at målrettet og avgrenset innsats frister mer enn styreverv og engasjement over lenger tid. For NLA blir det en viktig utfordring å utvikle organisasjonen slik at dugnadsånden kan få best mulig levevilkår.

– Noen tanker om de neste 75 år?
– I forkant av jubileumsmiddagen 28. september og min egen jubileumstale gikk jeg inn på NTNUs hjemmesider, hvor fremtidsforskerne beskriver det norske samfunnet i 2029: Vi vil bruke mindre penger på bolig og mat, mer på opplevelser, reiser og spill. Konsekvensene av forbruket vårt er merkbart, og taket på naturens tåleevne er nådd. Det vil være strenge restriksjoner på energi og strenge krav til gjenbruk og resirkulering. Det globale transportbehovet reduseres ved at varene produseres av kostnadseffektive maskiner i eget land, og transport overføres fra veg til bane og sjø. Men transport av mennesker øker mye. I 1800 beveget det vestlige mennesket seg 500 m/dag, i 2000 50 km/dag, i 2029 forflytter vi oss i snitt 300 km/dag. En stadig større del av folket vil gjøre sitt profesjonelle arbeid uavhengig av sted, knyttet opp mot globale nettverk.

Tar vi denne fremtidsvisjonen på alvor, vil mye være annerledes for vårt fag om 25 år, med krevende utfordninger innen energi, økologi og gjenvinning, endringer i transportmønster og kulturlandskap i rask gjengroing. Vi vil møte faglig konkurranse fra utlandet og en stadig endring i kompetansekrav. Men, trass i utviklingen innenfor kommunikasjon og IT, forskerne mener man ikke kommer utenom at folk må bringes fysisk sammen når noe nytt skal skapes. Og takk og pris for det – for oss i alle fall! Både når det gjelder arbeidsdagen vår, og ikke minst når det gjelder alle de uterommene vi skaper for fellesskap, samhandling og sanseopplevelse. Det høres ut til at de kan bli befolket i noen år til!

– Og hva med NLA?
– Jeg tror, nettopp fordi det kreative mennesket fortsatt er avhengig av fysisk interaksjon med andre, at det blir viktig for NLA å videreutvikle faglige og sosiale møteplasser. Identitetsfølelsen for faget tror jeg også vil bli viktig å forsterke, i en fremtidig globalisert hverdag, med utenlandske konkurrenter og nye kreasjoner av tilliggende yrker. I fremtiden vil få, om noen, forbli medlemmer av plikt. NLA må ha noe å tilby i form av faglig utvikling, verdifull informasjon og gode sosiale arenaer.

Det blir også en utfordring for hele landskapsarkitektmiljøet, som i hovedsak er utdannet ved én og samme institusjon, at nye læresteder utdanner “nye” landskapsarkitekter. Skal fremtidens landskapsarkitekt kunne ha en ganske annen ballast enn den vi historisk har hatt - og likevel tilhøre vår faggruppe? Vil fremtiden spesialisere oss inn på snevrere fagfelt - som spesialistene innen medisin? Nysgjerrighet, modning og sunn skepsis er mine stikkord for denne saken.

– Men optimist er du?
– Ja, selvfølgelig! Uansett skiftende tider, ulike politiske og økonomiske forutsetninger, håper og tror jeg at landskapsarkitektene fortsatt får mulighet til å skape vakre, velformede utemiljø til glede for alle våre sanser – og til nytte for enkeltmenneskets handlefrihet i det offentlige rom i Norges demokrati.

– Her ligger kanskje landskapsarkitekturen og landskapsarkitektenes viktigste samfunnsansvar?
– I mine øyne, ja. Landskapsarkitekter besitter en særegen kompetanse i å planlegge og formgi allmennhetens arenaer, enten det dreier seg om menneskets møte med naturen eller med hverandre. Disse uterommene er under konstant press fra ulike interesser som vil ta dem i bruk til egen nytte. Å skape – og beskytte – offentlige uterom for alle, rom som ikke har inngangsbillett og åpningstider, er en viktig premiss i et demokratisk samfunn.