Opprykk
Som mangeårig medlem av B-gjengen, gleder det meg nå å se at noe av vår innsats vinner fram til et bredere publikum gjennom hedrende publikasjon i siste nummer av Arkitektur N.
Dette kaster glans, ikke bare over de her presenterte prosjekter og deres forfattere, men indirekte og kanskje vel så mye over de bestrebelser som medlemmene av vår gjeng, hver og en især, i årevis har fremført i løyndom, selv om disse, naturlig nok, også denne gang forbigås i taushet.
Igjen og igjen, ufortrødent, kaster vi, De Vågale, oss ut i arkitektkonkurransenes uforsonlige kamp. Glemt er de siste prosjekter, de siste nederlag, denne gangen gjelder det den nye utfordring, PROSJEKTET, det vordende, det enda ufødte, men allerede vagt på veg, vyene, den dirrende sikkerheten og forvissningen om det kommende fullkomne.
Selvfølgelig går oppgaven hver gang ut på å overbevise en allerede forutinntatt jury om at her, her kommer den beste og mest fornuftige løsning på en byggeoppgave. Men i vår tid, hvor det fremstilles 777 underverker daglig, da er det klart at dette ikke holder mål. Det må mye sterkere saker til, minst et 778iende eller høyere, særlig om man vil ha en plass ikke bare i Arkitektnytts vedlegg, men på verdenskartet.
Selv har jeg etter hvert fått både skuffer og disker full av de mest risikovillige prosjekter, uten at jeg har mistet mitt medlemskap i denne eksklusive sammenslutning av tapere.
Hva er det som driver oss, hva er det som gir oss denne kraft?
Selv den mest naivt egosentrerte optimist har lenge før han engang har begynt å tenke på sitt potensielle vinnerprosjekt, kunnet regne ut at en plass på seierspallen sannsynligvis er lettere i Vasaloppet. Hva er det da for en besettelse, verre enn den dummeste spillegales, som får anonyme medlemmer av denne lille flokk av galskapens elite til aldri å gi seg? For til hver konkurranse stiller noen fra gjengen vår opp.
Penger? Nei, er du vill. Det minst begavede forretningstalent blant oss har for lengst innsett at ved å plassere innsatsen i et hvilket som helst annet spill, hadde han som minimum vært lottomillionær. Selv en seirende belønning dekker knapt de absolutt nødvendige presentasjonskostnadene nå til dags. Det er intet oppriktig og vettugt medlem av dette edle laug som sitter og venter på telefon fra juryen. Vi venter ikke engang en takk.
Heder? Neppe. Noen av oss, noen få av oss, håper kanskje på å kunne sole seg i noen av våre kollegaers beundring. Men vi vet at den egentlig bare er misunnelse. Ingen deltager av vår stand nedlegger overtidstimer (bare overtidstimer) og ofrer fullstendig de siste konkurransedager og -netters ville ritt mot fristen, bare for å få tilslengt seg noen skarve motvillige gratulasjoner. Nei.
Berømmelse? Vel. Det er selvfølgelig en og annen av oss som kan ligge under for en viss hang til oppmerksomhet, selvfølgelig ikke i hvilket som helst se og hør, men bare de som yter det eksklusive utvalg for de få, presentert på glatt, blank overflate, i stort format.
Men nå når Gutenberg etter hvert begynner å bli avleggs, og hvem som helst kan legge ut sine visjoner til alle og enhvers påsyn i det anarkistiske nett, gjerne benevnt «potential architecture», «ejaculated archi», eller liknende, blir man omsider kvitt siste rest av disse vulgære forfengeligheters fortvilede sprell.
Det er nesten uforståelig for utenforstående. Men for selve kjernen, de viede av B-gjengen, de lukkede navnesedlers hemmelige klan, trenges ingen æresbevisninger, for vi lokkes ikke av ytre glans og glitter, vi drives ikke av forhåpninger med risk av forventningers brustne illusjoner, vi lider ikke under fristelser av denne art.
For, for oss er selve bevisstheten om å ha skapt Det Ufattelige, Det Umulige, større enn noen belønning mulig.
