Arkitektnytt

Det hevdar Jonathan Parker og seks andre arkitektar.

 

Byggeaktuelt.no publiserte 15. november eit opprop som feller ein knallhard dom over plan- og bygningsloven (PBL), måten dei kommunale etatane praktiserer loven i stadig endring og især Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo.

 

Kommunane mot byggenæringa

PBL har styrka sjølvråderetten til kommunane. Dei har fått «stor myndighet uten noe ansvar eller statlig tilsyn», står det i oppropet. Etatane tolkar og praktiserer loven på ulike vis, slik loven opnar også for skjønn frå sak til sak. Dette gjer søkeprosessen risikofylt og ressurskrevjande for heile byggenæringa. Klageretten fungerer heller ikkje som kontrollordning, meiner dei sju.

 

Byggenæringa er i den motsette båsen. Utøvarane her har «fått ansvar uten myndighet». Utøvarane skal kvalitetssikre bygga sjølv om rammekåra ikkje er til stades, sjølv om regelverket endrar seg heile tida, medan planlegginga til kommunane er meir fragmentert enn nokon sinne, kan vi lese i skrivet.

Oppropet inneheld seks punkt, gjeve att i sin heilskap her:

 

1. Plan og bygningsloven (PBL) har forsterket kommunenes selvråderett, og har gitt kommunene stor myndighet uten noe ansvar eller statlig tilsyn. Dette gjør at kommuner med forskjellige rammevilkår – sterk vekst eller stagnasjon – tolker og praktiserer loven helt ulikt.

 

2. Lovens mange muligheter for skjønn åpner for forskjellsbehandling fra sak til sak, og fra saksbehandler til saksbehandler.

 

3. Mangelen på ansvar for egne vedtak og manglende statlig tilsyn gjør at få kommuner har kvalitetskontrollsystemer eller stiller krav til kompetanse hos de ansatte. Dette gjør søkeprosessen risikofylt, ressurskrevende og uforutsigbar for hele byggenæringen.

 

4. Muligheten for å klage på enkeltvedtak til Fylkesmannen blir sjelden benyttet og er uansett utilstrekkelig som kontrollordning.

 

5. Administrasjonens fullmakter gjør at denne prosessen ofte foregår uten mulighet for politisk innsyn og kontroll.

 

6. Byggenæringens utøvere har, i motsetning til kommunen, fått ansvar uten myndighet. De forventes å overta ansvaret for samfunnets behov for kvalitetssikring av bygg uten at rammebetingelsene for å innfri disse kravene er tilstede. Vi viser til at:

 

a) Regelverket endres hele tiden, det ligger til dels skjult i utilgjengelige og ukjente kilder, og praktiseres helt ulikt i forskjellige kommuner og innenfor byggesaks- og tilsynsavdelingene. I nyere tid registrerer vi at veiledningen til SAK10 og TEK10 er endret opp til 4 ganger årlig.

 

b) Kommunens plangrunnlag er mer fragmentert enn noen gang før. Juridisk bindende krav til utbyggere kan finnes i PBL og forskrifter, i kommuneplanen, i kommunedelplaner, reguleringsplaner, vedtekter og i noen tilfeller i kommunestyrevedtak. Det ligger også vesentlige føringer i mange Fylkesplaner og i mange rikspolitiske retningslinjer. Dette gjør det tilnærmet umulig å sende inn en «komplett» søknad uten at det foretas en meningsfull forhåndskonferanse.

 

c) Noen kommuner stiller høye terskler for forhåndskonferanser eller styrer referatet fra møtet til egen fordel. Forhåndskonferansene uteblir eller blir en tvangstrøye for videreutvikling av søknaden uten politisk innsyn.

 

d) Byggenæringens utøvere sitter med det juridiske ansvaret for eventuelle feil på byggverk, og rettspraksis for profesjonelle utøvere (arkitekter) er svært streng på dette området. Rettsvesenet er vant til å vurdere saker ut fra gjeldende rett før gjerningsøyeblikket. I byggesaker er alt gjort relativt.

 

e) Rettsvesenet har ikke kompetanse til å vurdere skyldspørsmål i saker hvor ansvaret er delt mellom mange private og offentlige aktører. Det er derfor umulig å forutse utfall av fremtidige erstatningssøksmål. Dette er en tikkende bombe for alle i byggenæringen.

 

f) Ansvarlige i byggesaker har ikke mandat til å presse andre til å rette feil som oppdages. Eneste alternativ er å «sladre» til kommunens tilsynsavdeling med høyst usikkert resultat.

 

g) Byggesaker er så pass komplekse og ulike at alle krever omfattende samarbeid mellom aktørene. Samarbeidsklimaet som tidligere preget byggeprosesser er nå erstattet med frykt, etiske dilemmaer, konflikt og faren for uløste avvik.

 

6. PBL var ment som en «ja-lov». Alt som ikke var uttrykkelig forbudt skulle være tillatt. I dag har den blitt en nei-lov. Ansvarlig søker og de andre aktørene i byggesaker har nå fått bevisbyrden for at bygget er lovlig.

 

Bukta og begge endene

PBL var meint som ein ja-lov, men vart noko heilt anna. Med PBL i ryggen kan plan- og bygningsetatane i dag ta rolla som både part, skjønnsmann og dommar i kvar einaste plan- og byggesak. Det er juridisk, teknisk, økonomisk, estetisk og etisk særs lite heldig, konkluderer Jonathan Parker (ARKITEKTteam), Egil Haugstad (SHARK arkitektur), Willen Z. Ullring (Ullring & Zernichow), Aage Sørli (Sørli arkitekter), Jan G. Digerud (BASE Arkitekter), Anne Ebbing og Peter R. Wigglesworth.

Dei sju strekar under at dette er deira observasjonar og oppfatningar. Dei ønskjer å vite om fleire ser det likedan og tek difor sikte på å sende ut eit spørjeskjema «for å lodde stemningen hos NALs medlemmer, prosjekterende, utførende, tiltakshavere, eiendomsutviklere og andre i byggebransjen. Og saksbehandlere i stat, fylke og kommune».