Operaens omgivelser
Redselen for innbygging er stor. Man vil se, og riktig kunne nyte, hva Norge med Snøhetta i spissen har fått til.
Planlegging i Bjørvika har vært styrt av eiendomsutviklingens logikk, men også av noen mer uforståelige dogmer. For eksempel har byplanmyndighetene satt som krav at eksisterende havnelinjer skal opprettholdes, til tross for at dybden ned til fjell og trygg fundamentering for tung infrastruktur og bebyggelse er så formidabel at det koster like mye å bygge på de gamle fyllingene og havneområdene som ute i sjøen.
De fascinerende mulighetene denne kompliserende faktoren kunne gi for virkelig å bygge «fjordby», ble bare utnyttet i tomtevalget for operaen. Vernemyndighetene har gjennom prosessen holdt seg og de interessene de forvalter, fast ved å gripe til strenge krav om siktlinjer og synlighet. Akershus slott skulle ses fra dette og hint punkt. Denne fasaden skulle kunne oppleves på langt hold fra land og en annen kunne betraktes fra sjøen. Det politiske miljøet, med kulturministeren i spissen, har gjort det til sin sak at «operaen ikke skal bygges inne». Praktbygget skal ses, ikke bare fra sjøen, men også fra land. «Hele byggets skråstilte fasade skal være synlig fra Jernbanetorget,» sa bystyret i sin betenkning til Bjørvikaplanen i 2001.
Riksantikvaren stilte som krav, da planarbeidene startet opp i det som nå er forrige århundre, at hele den gamle sjøfasaden til Østbanen for alltid skal ses fra sjøen. Jeg synes også å huske at ett av resultatene av de første parallelloppdragene om Bjørvika var at denne delen av fjordbyen skulle preges av monumental representativitet. Alt dette peker i realiteten mot at det ville bli vanskelig ikke å oppdage operaen også fra land, men likevel er redselen for innbygging stor. Man vil se, og riktig kunne nyte, hva Norge med Snøhetta i spissen har fått til.
Derfor var ikke en konkurranse nok. Parallelloppdraget i 2006 der tre grupper foreslo arkitektur i utbyggingsområdene A8 og A9 rett nord for operaen og foran Hotell Opera, førte i praksis til økt redsel og til at hele reguleringsplanen for dette området måtte vurderes på nytt. Nå foreligger tre nye forslag utarbeidet av Gehl Architects sammen med Benisch Architekten og Trans Solar, Narud/Stokke/Wiig med INBY og Peter Butenschøn og som tredje gruppe Alliance arkitekter med Steven Holl og Acona Technopole. I den siste gruppa har Steven Holl levert sitt eget forslag – slik at det i praksis foreligger fire utkast å velge mellom.
Forslagene skal skape «et nytt grep om operaen» og tar også for seg de framtidige utbyggingsfeltene fra Akerselvas utløp i øst og til Havnelageret i vest. Men det som forsvarer parallelloppdragene, er diskusjonen av forholdet mellom operaen og byen innenfor. Hav Eiendom AS, som sto bak oppdragene, ber også om løsninger for Nyland Allé. Ei gate som alle konkurransedeltagerne sikkert tungsindig lar ligge, men prisverdig reduserer bredden på. Det meste av det øvrige i Bjørvika prosjektene foreslår løsninger for, kunne vært usagt og ventet på programmerte konkrete prosjekter. Reguleringsplanen finnes jo, og gir trolig tilstrekkelige styringsrammer til diskusjonene kan bli mer håndfaste.
Forholdet mellom byen og operaen
Følgende spørsmål interesserer meg: Hvorfor er byområdet omkring operaen så vanskelig å gi form til? Stadig nye formgivere bringes inn, og i tillegg har jeg sett i størrelsesordenen 100 studentprosjekter for området. Stadig nye håpefulle forsøker. Kun konsulentfirmaet Civitas, som klebet seg til utviklerne alt for et tiår siden, resirkuleres fortsatt i kulissene i fjordbyspillet og regisserer konkurransen.
Det faglig og politisk sett problematiske er forholdet mellom byen og operaen. Operagata forlenger Tollbugata ut av kvadraturen og tangerer den nye bygningens nordvegg. To kvartaler og Prinsensgate må passeres før man er på Karl Johans gate. Byplanmyndighetene har ønsket å ordne operaen inn i forlengelsen av Linstows institusjonsby. Det er ikke lett. Karl Johan ble i nedre del aldri en formalisert boulevard, det gamle Jernbanetorget har ligget som et urbant misfoster etter at Østbanen ble Sentralstasjon med gjennomgående linjer, og fra torget må man skjene 60 grader ut til høyre og over «Plata» for å nå inngangen til landets for tiden mest omtalte kulturinstitusjon.
Problemet med å knytte sammen operatomta med byen var selvfølgelig tydelig både for jury og deltagere i operakonkurransen, men var neppe det utslagsgivende bedømmelseskriteriet for at nettopp Snøhettas forslag ble valgt. Først og fremst er det bygningen som skulptur og landskap som folk setter pris på. Man kan ta bygningen i besittelse, vandre omkring på isfjellet opp og ned, gjøre det til sitt. Mens nesten all annen moderne arkitektur i Oslo møtes surt av Oslos befolkning, er operabygningen omfavnet. Ingen reelle kritiske røster er reist mot arkitekturen i pressen, bare prisen og muligheter for urinfarget marmor har fått noen til å vakle i sine forventninger. Jeg har i noen grad tilskrevet dette fenomenet den såkalte «Hjalliseffekten».
Enkelte idrettshelter blir i kraft av sine internasjonale bragder og folkelige trekk nasjonale ikoner som vanskelig kan kritiseres. Snøhetta gikk opp i kulturelle hodedueller i tradisjonen etter Odd Iversen og viste folkelig beskjedenhet på linje med Oddvar Brå. Og deretter leverer de, til overmål og på hjemmebane som Johan Olav Koss i Vikingskipet i 1994.
Men la ikke resonnementer inspirert av Roland Barthes og vår mytologiske hverdag, ta æren fra Snøhettas mesterverk. Ny arkitektur kan faktisk bli elsket også i Norge. Snøhetta har i Velferdsstatens ånd gitt arbeidslokalene til håndverkerne og kunstnerne i operaorganisasjonen den aller beste beliggenheten i byen, og innerst inne i bygningen ligger en i romlig forstand lett forminsket del av La Scala, budoarmørk og kledd med silkemyke buete eikebalkonger i mange lag over hverandre. Dette er modig: Et landskap ingen har sett før, arbeidsrom som hyller folket, og innerst inne dette smykket som en historiserende og narrativ «tribute» til operakunsten.
Inngangen derimot. Et slikt hus kunne man jo ha entret etter å ha besteget taket, eller dukket ned, under og opp i. Men Snøhetta dro en linje og åpnet døra på tvers av retningen mot Karl Johan og holdt for øvrig mulighetene åpne.
Urealistiske høyhus
Disse mulighetene gis det nå nok en gang bud på. Jan Gehl Architects velger det sikre. De følger stort sett reguleringsplanen, argumenterer for «smallness», «diversity» og «proximity», bryter husene i kvartalene A8 og A9 ned i biter og deler fasadene i felter med intensjon om at Bjørvikas målestokk skal skaleres ned – 10 etasjer i nord, 6 etasjer mot Operagata. Nyland Allé – så stigmatisert at gaten allerede før den var ferdig og kunne tas i bruk, ble omdøpt til assosiasjonsløse Dronning Eufemias gate – blir redusert fra 43 m til 33 m bredde, og nye skråstilte bygninger forholder seg regularistisk til den etterlengtede forbindelsen mot Karl Johans havari i Jernbanetorget. Få positive symbolord er utelatt i de ti prinsippene som områdene omkring operaen skal formes etter: «experience, active, safe, diverse, humane, flexibel, invitating, healthy, sustainable, inclusiv». Mens vi reflekterer over sammenhengen mellom teoretisk utgangspunkt og tegnet prosjekt, forteller teamet oss overstrømmende at denne sjøfronten blir den vakreste i hele Europa. Jo – med en rolig og lav bygningsmessig bakgrunn kan man greit bygge etter reguleringsplanen og uproblematisk skjene fra Opera til Karl Johan.
Steven Holl viser derimot ingen lojalitet mot etablerte prinsipper i reguleringsplanen. Han tilfører en ny grafisk komposisjon: Feltene nord for operaen bygges underjordisk med nye hager på taket og rammes inn av to enorme «signature» høyhus, ett i øst og ett i vest. Alliance foreslår en neddempet «coverversjon» med kun ett mer nøytralt høyhus og en oppdelt bygningsmasse i A8 og A9. Jeg forstår hva man vil oppnå og anerkjenner profesjonalitet, men ser begrenset kontekstuell forståelse (enda et operatak?), og ingen relevans (hvem tror at Oslos politikere vil vurdere disse høyhusene seriøst?) i disse to forslagene.
Teamet med Narud, Stokke, Wiig i spissen forfølger derimot den politisk korrekte posisjon, etablerer intensjonen om «monumental hovedstadskarakter» og tegner et «storskala hovedstadsområde». Dette innebærer å slå sammen A8/A9, gjøre byggearealet mindre, strekke plassen nord for operaen helt forbi Hotell Opera (som nå til glede for gjester og eier, beholder utsikt mot opera og sjø). For å begrense de veldige åpne arealer som oppstår med et slikt grep, blir den formaliserte vika vest for operaen utvidet og trukket østover slik at operabygningen blir liggende som ei halvøy. Siden A8 og A9 nå ikke skygger for monumentalbygget, kan arealene bebygges tungt. Dronning Eufemias gate blir ei havnegate foran den blottlagte Østbanefasaden, og Operagata går i bru over vannet. Operaen er sjenerøst frilagt i et vannspeil og kan nytes hele veien fra Karl Johan. Det man taper i utbyggingsarealer, er dyttet østover til Bispevika.
Teamleder Ole Wiig har satt i scene et klassisk panoramisk grep som absolutt ordner og gjør byrommene avgrensede og tydelige.
Et spill på monopolbrettet
Reguleringsplanen for Bjørvika og Bispevika ble i sin tid etablert som et spillebrett for et spill med et sett av regler som anga rettigheter og plikter. Reglene omfatter fordelingen av investeringene i infrastruktur, utnyttelsesgrad og prinsipper for utbyggingsrekkefølge. All tomtegrunn var, før reguleringsarbeidet startet, i offentlig eie, men likevel valgte ikke Kommune/Havnevesen/Jernbaneverk å etablere et eiendoms- og utbyggingsselskap. Derfor sitter ulike offentlige og nyere private og halvprivate eiendomsutviklere nå som spillere og vokter egeninteressene på Monopolbrettet. Enkelt sagt innebærer denne situasjonen at reduksjon av utbyggingsareal i ett av områdene må kompenseres ved økt utbyggingsareal i et annet. Dersom da ikke staten – slik det fra tid til annen blir bedt om – går inn med ytterligere midler til fellestiltak, offentlige bygg eller med generelle subsidier til utbygging.
Slik jeg ser det, er det aller viktigste tiltaket i forbindelse med revisjon av reguleringsplanen for Bispevika/Bjørvika å etablere fjordtilknyttede, bruksvennlige og robuste nære fellesarealer til sjøen – som den voksende, unge og barnerike befolkningen på østkanten kan nyte godt av. Sjenerøsitet i arealbruk for å skape åpenhet og monumentalitet vest i Bjørvika, gjør det ifølge spillets logikk høyt, trangt og privat omkring Bispevika, og fører til at østkantbefolkningen kan se langt etter sjøtilknyttede friarealer – av den typen som nylig ble illustrert i det alternative forslaget som ble lagt fram etter en workshop arrangert av lokale interessegrupper.
Aksepterer man disse spillereglene, blir det ikke bare faglig interessant, men også bypolitisk interessant å spørre hvor store arealer operaen egentlig «krever» omkring seg.
Min oppfatning var, etter at konkurransen var gjennomført og Snøhetta var kåret som vinner, at dette prosjektet kunne ses som en markert og foredlet del av en tett og lite ekspressiv bystruktur. Som bygning og landskap skulle operaen ikke først og fremst oppleves fra bysida, men fra sjøen, fra åsene og aller mest gjennom opphold og utfoldelse på taket. Jeg stiller meg også tvilende til at siktlinjen fra Jernbanetorget er utpekt som overordnet viktig. Hvorfor kan ikke den brytes? Er det ikke slik at Bjørvika/Bispevika med operaen og det hele nå gjennom en ny struktur av gater og promenader skal veves sammen med hele gatenettet i kvadraturen? Faglige pilarer i norsk arkitekturtradisjon, som byplanleggeren Sverre Pedersen og arkitekturfilosofen Christian Norberg-Schulz, var opptatt av «det nordiske byrommet» som ikke var lukket, men bevisst åpnet mot naturen. Men er ikke intensjonen bak operataket nettopp å skape denne typen byrom, og kunne man ikke med hell mot dette monumentale og naturbejaende byrommet bevege seg gjennom skjermete, upretensiøse rom av mer mediterran karakter?
Kort sagt – jeg savner et forslag: Det som undersøker operaens potensial for å ligge i en tett bystruktur, og som kaster alle fordummende intensjoner om etablering av siktlinjer og bevaring av havnelinjer.
