Nyheter
Arkitekturdagen 2005:
OMA transcenderer
– Det finnes tidspunkter da arkitekter ikke bør være for taletrengte i forsvaret av egne prosjekter, men heller la dem tale for seg selv.
3. november 2005
Casa da Músicas tilblivelse
OMA fikk i oppdrag å utforme en villa for en oppdragsgiver som ikke ønsket å møte andre familiemedlemmer i huset. Det labyrintiske prosjekt strandet, men noen år seinere trengte kontoret en god idé for å delta i konkurransen om konserthuset i Porto, og da tok OMA konseptet fram igjen og blåste det opp fem ganger i størrelse. (Dette skal Rem Koolhaas ha opplyst, Joshua Prince-Ramus sa ti ganger på Arkitekturdagen.) Soverom og oppholdsrom ble omformet til de nødvendige fasiliteter i Casa da Música, et konserthus på 22 000 m2 med en stor sal med 1650 plasser og en liten med 350. Eventyret om den alkymistiske genesen, hvor det ene prosjektets fiasko legges til grunn for det nestes suksess, er typisk «koolhaasiansk», ifølge Shumon Basar i Domus 881.
OMA fikk i oppdrag å utforme en villa for en oppdragsgiver som ikke ønsket å møte andre familiemedlemmer i huset. Det labyrintiske prosjekt strandet, men noen år seinere trengte kontoret en god idé for å delta i konkurransen om konserthuset i Porto, og da tok OMA konseptet fram igjen og blåste det opp fem ganger i størrelse. (Dette skal Rem Koolhaas ha opplyst, Joshua Prince-Ramus sa ti ganger på Arkitekturdagen.) Soverom og oppholdsrom ble omformet til de nødvendige fasiliteter i Casa da Música, et konserthus på 22 000 m2 med en stor sal med 1650 plasser og en liten med 350. Eventyret om den alkymistiske genesen, hvor det ene prosjektets fiasko legges til grunn for det nestes suksess, er typisk «koolhaasiansk», ifølge Shumon Basar i Domus 881.
De anti-rasjonalistiske trekkene viste seg først i et prosjekt for Illinois Institute of Technology (IIT) i Chicago på 1990-tallet, forklarte arkitekten, og presenterte så et prosjekt for den nederlandske ambassade i Berlin, før han kom til gjennombruddet – Seattle Central Library, påbegynt i 1999. Vi fikk høre hvordan OMA hadde tatt utgangspunkt i grundige analyser av faglige og sosiale funksjoner, for så å gå – så å si korteste vei – fra diagrammer til fri formskaping. Resultatet ble et bygg hvor folk lurte på hvor taket og døra var, men som svarte nøye for brukernes behov. OMA hadde lært seg en måte å arbeide på som i kraft av sin rasjonalitet førte til rasjonalismens overskridelse – eller transcendens – i den arkitektoniske prosjektering.
Nå kan man spørre hvor nytt det er at skapende virke ikke lar seg redusere til logikk, at det må skje sprang. Men OMAs ukonvensjonelle metodikk kan være nyttig å kjenne til. Kontorets prosjekter virker på den ene side ekstremt autonome, på den annen side ekstremt funksjons- og brukerorienterte, og dette går i hop.
Vi ble presentert for et konserthus i Portugal, som opprinnelig ble konsipert som en villa for en psykotisk oppdragsgiver. Samarbeidet med byggherren strandet, men OMA likte prosjektet sitt så godt at de blåste det opp i tidobbel størrelse og leverte det som utkast til konserthus. Det ble bygd i Porto som et merkelig fremmedartet betongsmykke, falt ned fra månen.
Til slutt fikk vi se OMAs ombygging av et teater i Dallas, oppført etter Frank Lloyd Wright-tegninger, men da for et annet sted, og betydelig maltraktert i bruken som teaterscene. I nærområdet, kalt byens «arkitektur-zoo», realiseres det prosjekter av Renzo Piano, Norman Foster, Frank Gehry og andre.
Vedlegg
- Last ned pdf av foredraget
Casa da Música. Foto: Nicolas Firket.