Arkitektnytt

Norske arkitekter og planleggere – og for så vidt også politikere og oppegående borgere – kjenner tydeligvis dårlig sin besøkelsestid. For da den modige israelske arkitekten Eyal Weizman foreleste i Norsk Form om makt og arkitektur forleden, var oppmøtet dessverre magert. (Det var heldigvis bedre på AHO og i Trondheim.) I en konflikt preget av terror og vold, lik og blod beveger Weizman seg som en arkeolog og avdekker analytisk – nesten lidenskapsløst - meget overbevisende det som skjer der bosettinger og muren planlegges og bygges. Kort fortalt behandler de inngående studiene hans to temaer: arkitekturens politikk og politikkens arkitektur. Og det som kommer til syne er meget avslørende og lærerikt, men altså ikke spesielt vakkert.

Hovedrollen i dette spillet har statsminister Ariel Sharon, tidligere general og bosettings-statsråd, som har utviklet seg til en mektig planlegger. Dyktige handlangere som arkitekter og profesjonelle planleggere får stort spillerom – litt i kulissene, blant annet fordi fysisk planlegging alltid har hatt en meget betydningsfull historisk og politisk posisjon. Fagfolks tvilsomme rolle, var kanskje en av grunnen til at arkitektforeningen i Israel reagerte så sterkt da Weizman presenterte sin og Rafi Segals utstilling om bosettingene før UIA-konferansen i Berlin for to år siden. Den ble som kjent nektet vist og katalogen forlangt makulert av foreningens president.

Strategien i det Weizman kaller en sivil okkupasjon ble i alle fall så tidlig som i 1967 utformet av Sharon og videreutviklet i en regjering ledet av daværende statsminister Netanyahu, som ryktene forteller har arkitektutdanning fra MIT. (Dette bør være et tankekors for de som av og til argumenterer for at flere arkitekter bør inn i politikken for å bedre samfunnet.) Grensene er utformet etter en aggressiv strategi med en tilsynelatende amorf serie tiltak som bosettinger, elektronisk overvåkning, ulike fysiske barrierer, vegsperringer og nå muren. De fleste tiltakene i denne territoriale okkupasjonen blir omtalt som midlertidige, og blir derfor vanskelig å angripe fra legalt og internasjonalt hold; men de viser seg å være utrolig effektive på kort sikt. I angrepet på det palestinske samfunnet trolig også på lang sikt - for det er jo det dette framstøtet handler om.
Bosettingene er velkjente i denne sammenhengen og omtalt tidligere. Weizman hevder at inngrepene kan forklares ikke bare kvantitativt - for eksempel ved hjelp av tall og statistikk, men også i arkitekt- og planfaglig analyser av plassering og utforming og han viser helt tydelig hvordan bosettingene blir en integrert del i statens og hærens strategi. Og dermed klare brudd på elementære menneskerettigheter. Bosettingene forstått som paramilitære utposter i en voldelig og kriminell arkitektonisk innpakning medfører selvsagt en fare for forenklinger, men Weizmans forskning og velorganiserte presentasjon balanserer uanstrengt denne utfordringen. Hans sterkeste uttrykk i sin sviende kritikk er at de som står bak den sivile terroren må være i mental ubalanse (insane).

For Weizman blir muren en del av en grense i tre dimensjoner. Han viser det åpenbart fornuftsstridige i den oppsplittingen av arealer som nå finner sted i og med byggingen av muren, og samtidig hvordan det fragmenterte israelske samfunnet på Vestbredden bindes sammen ved hjelp av motorveger, viadukter, broer og tunneler. Israel har – som en del av Oslo-avtalen - råderetten over luftrommet og rommet under bakken, og Weizman hevder at konflikten kan bare forstås dersom en deler landskapet opp i to ulike geografier – det palestinske og det israelske - og den vertikale dimensjonen inkluderes. I hovedsak dominerer bosettingene høydene med god oversikt til de lavereliggende og stadig tettere befolkede palestinske samfunnene.

Utspillene har selvsagt ført til debatt i Israel, og Weizman har ved sin uredde innsats trolig mistet de fleste muligheter for oppdrag i sin lille Tel Aviv-praksis og nå for det meste oppholder seg i London. Han fortjener støtte fra norske fagfolk og myndigheter i arbeidet med å avsløre de grove menneskelige overgrepene som nå blant annet med faglig bistand finner sted i hjemlandet.