Nyheter
Om makelige kvinnelige landskapsarkitekter i offentlig sektor
Olav Ødegården i Arkitektnytt har på en fortjenstfull måte tatt mål av seg til å presentere arkitektfaget i offentlig sektor. Det er viktig at fagbladet vårt endelig løfter fram denne delen av hva sektoren står for.
15. februar 2005
Ekstra trist var det derfor å lese de oppsummerende betraktningene om kjønnsfordelingen i faget som ble presentert i den første artikkelen «Det store mangfoldet» i Arkitektnytt 20/04. Enda verre er det at Ødegården selv ikke forstår den kritikken som fremsettes av Ulla Higdem, styrelederen i Feste Lillehammer A/S Landskapsarkitekter MNLA.
Du hevder selv at noen av de sammenbindende kommentarene var formulert med en ironisk undertone for å utfordre leseren. Jeg leser faktisk ingen ironi i noe av det du kommenterer. Kvintessensen av det jeg sitter igjen med fra skriveriene om landskapsarkitektene er som følger:
• Kvinner utdanner seg til landskapsarkitekter fordi de ikke har framferd til annet
• Mange av disse kvinnene velger offentlig sektor som letteste utvei, dette til forskjell fra sine mannlige kolleger som velger private kontorer for å realisere faglige ambisjoner.
Jeg er ansatt som professor ved Institutt for landskapsplanlegging og har helt til høsten 2004 vært undervisningsleder samme sted, blant annet med ansvar for landskapsarkitektutdannelsen. Jeg skal love deg, Olav Ødegården, at de kvinnelige landskapsarkitektstudentene jeg møter til daglig har framferd til svært mye. Jeg inviterer deg med glede til et besøk hos oss så kan du treffe dem selv. Hvis du ikke vet det, så er landskapsarkitektstudiet et lukket studium som det er svært vanskelig å komme inn på, faktisk det studiet ved Universitetet for miljø og biovitenskap (tidligere NLH) med høyest krav til poengsum for å komme inn. Høsten 2004 var kravet for å komme inn 56.0 konkurransepoeng og 51.0 konkurransepoeng for primærvitnemålskvote (40 prosent av plassene). Den skjeve kjønnsfordelingen skyldes blant annet at det ikke er så mange mannlige søkere som når opp på grunn av de høye poengkravene.
Som nevnt over hevder du også at de kvinnelige landskapsarkitektene velger offentlig sektor fordi det er letteste utvei. Her begår du en dobbelt tabbe slik jeg ser det. For det første viderefører du gjennom dette utsagnet tankene dine om at kvinner i landskapsarkitektfaget i det store og hele velger ut fra makelighetshensyn, både utdanning og yrke. For det andre ligger det implisitt i din utlegging at det kun er i privat sektor at man får realisert faglige ambisjoner. Du bryter med andre ord ned den faglige argumentasjonen for arkitekters arbeid i offentlig sektor som jeg oppfatter var bakgrunnen for hele artikkelserien.
Det er flott at fagtidsskriftet mitt fremhever det arbeidet som gjøres i offentlig sektor. Jeg har heller ingenting imot at vi som jobber i denne sektoren granskes med et kritisk blikk. Jeg reagerer imidlertid når det kun er de offentlig ansatte kvinnene i et av arkitektfagene som utsettes for denne typen temmelig useriøse betraktninger av det som skal være mitt fagtidsskrift. Her har Arkitektnytt også et særlig viktig ansvar overfor studenter som leser bladet.
Jeg forventer en uforbeholden unnskyldning både fra deg, Olav Ødegården og fra redaktøren. Den siste delen av artikkelen din om det store mangfoldet er en hån mot alle ansatte i offentlig sektor, en hån mot kvinnelige landskapsarkitekter og en hån mot landskapsarkitektutdannelsen.
Du hevder selv at noen av de sammenbindende kommentarene var formulert med en ironisk undertone for å utfordre leseren. Jeg leser faktisk ingen ironi i noe av det du kommenterer. Kvintessensen av det jeg sitter igjen med fra skriveriene om landskapsarkitektene er som følger:
• Kvinner utdanner seg til landskapsarkitekter fordi de ikke har framferd til annet
• Mange av disse kvinnene velger offentlig sektor som letteste utvei, dette til forskjell fra sine mannlige kolleger som velger private kontorer for å realisere faglige ambisjoner.
Jeg er ansatt som professor ved Institutt for landskapsplanlegging og har helt til høsten 2004 vært undervisningsleder samme sted, blant annet med ansvar for landskapsarkitektutdannelsen. Jeg skal love deg, Olav Ødegården, at de kvinnelige landskapsarkitektstudentene jeg møter til daglig har framferd til svært mye. Jeg inviterer deg med glede til et besøk hos oss så kan du treffe dem selv. Hvis du ikke vet det, så er landskapsarkitektstudiet et lukket studium som det er svært vanskelig å komme inn på, faktisk det studiet ved Universitetet for miljø og biovitenskap (tidligere NLH) med høyest krav til poengsum for å komme inn. Høsten 2004 var kravet for å komme inn 56.0 konkurransepoeng og 51.0 konkurransepoeng for primærvitnemålskvote (40 prosent av plassene). Den skjeve kjønnsfordelingen skyldes blant annet at det ikke er så mange mannlige søkere som når opp på grunn av de høye poengkravene.
Som nevnt over hevder du også at de kvinnelige landskapsarkitektene velger offentlig sektor fordi det er letteste utvei. Her begår du en dobbelt tabbe slik jeg ser det. For det første viderefører du gjennom dette utsagnet tankene dine om at kvinner i landskapsarkitektfaget i det store og hele velger ut fra makelighetshensyn, både utdanning og yrke. For det andre ligger det implisitt i din utlegging at det kun er i privat sektor at man får realisert faglige ambisjoner. Du bryter med andre ord ned den faglige argumentasjonen for arkitekters arbeid i offentlig sektor som jeg oppfatter var bakgrunnen for hele artikkelserien.
Det er flott at fagtidsskriftet mitt fremhever det arbeidet som gjøres i offentlig sektor. Jeg har heller ingenting imot at vi som jobber i denne sektoren granskes med et kritisk blikk. Jeg reagerer imidlertid når det kun er de offentlig ansatte kvinnene i et av arkitektfagene som utsettes for denne typen temmelig useriøse betraktninger av det som skal være mitt fagtidsskrift. Her har Arkitektnytt også et særlig viktig ansvar overfor studenter som leser bladet.
Jeg forventer en uforbeholden unnskyldning både fra deg, Olav Ødegården og fra redaktøren. Den siste delen av artikkelen din om det store mangfoldet er en hån mot alle ansatte i offentlig sektor, en hån mot kvinnelige landskapsarkitekter og en hån mot landskapsarkitektutdannelsen.