Nyheter
Om endringer (flux) i arkitekturpraksisen
Arkitektnytt (A) møter Hani Rashid fra Asymptote Architects for intervju og kaffe på Oslo Grand Hotel.
28. september 2004
A: – Inntar du og din partner Lise Anne Couture separate roller i praksisen deres?
HR: – Jeg arbeider oftest på prosjektene i tidligere faser, mens Lise Anne blir involvert senere i prosessen. Hun er mer strukturert, mens jeg er mer konseptuell.
A: – Hvordan møttes dere?
HR: – Vi møttes som arkitektstudenter og bestemte oss for å jobbe sammen. Vi fikk nylig barn, så man kan vel si at asymptoten sprakk.
A: – Jeg har lest artikler som leser «Asymptote» med andre metaforer i praksis?
HR: – Betydningen av navnet endrer seg til nye metaforer parallelt med hva vi driver med, konseptuelt mot praktisk, feminint mot maskulint, virtuelt mot reelt. Asymptote betyr ingenting konkret, likevel faller det seg slik at den utfolder seg i alt vi gjør.
Mye moro
A: – Hva med teknologi i forhold til aspirasjoner?
HR: – Vi sitter her i et klassisk interiør av utskårne motiver, messing og mørkt tre. Jeg kan lett forestille meg min tipp-tippoldefar sitte i et rom nøyaktig som dette et sted i Europa eller til og med i Egypt. For ham som for enhver generasjon er rom i konstant endring (flux), enten det er rommets betydning eller dets geometriske forhold til oss. Jeg tror at teknologi, slik det er forbundet med kommunikasjon og tidsbaserte fenomen, endrer rommet i henhold til vår forståelse av det. Selv om man kan tenke seg at det er det samme rom som tidligere generasjoner satt i, er det enormt forskjellig på mange, mange vis. Jeg undres likevel over at vi stadig ser kopier av slike kafeer i New York, som er kommersielt vellykkete, noe som er en direkte følge av et dypt, nostalgisk behov og det «falske» i vår samtids kultur.
A: – Dere ser ikke ut til å ha en «signatur» eller en stil som preger formen på det dere gjør?
HR: – Vi forsøker å utforske, at arkitektene gjør andre ting enn arkitektur, bruker andre materialer, andre arbeidsmetoder etc. Det er ikke et resultat av «moral», men formen blir ofte spektakulær når man slipper seg løs i prosjektet. Jeg antar jeg foretrekker et ord som «lidenskap» for å beskrive vår innlevelse. Tydeligvis har vi mye moro med hva vi driver med.
Følelse av venterom
A: – Hvordan ble formen av Hydra Pavillion til? Hvorfor kurvet?
HR: – Teknisk sett visste vi ikke hvordan den skulle konstrueres før etter at vi vant konkurransen. Formen er inspirert av aspekter rundt beliggenhetens surrealistiske «kunstighet», og ble resultat av å simulere vann som renner over en relativt kompleks form.
Området lå før på bunnen av havet, men er blitt demmet opp og pumpet tørt. Det høres konstante lyder av jetmotorer fra den nærliggende flyplassen. Man entrer over en bru og passerer under en gigantisk vanndråpe i en høyde av fem meter. Vanndråpen indikerer det opprinnelige nivået på sjøvannet.
Hovedrommet brukes til multimedieutstillinger og gir en følelse av typiske venterom på flyplasser og buss-stasjoner og slikt. Det kurvede glasset åpner opp for synet av en idyllisk innsjø, som faktisk også er helt kunstig. Vi lurte først på å bruke stein i fasaden, men forsto etter hvert at det burde være stål.
A: – Du nevnte dere brukte Airbus-teknologi?
HR: – Vi oppdaget fremkomstmidler med liknende kurver. Deretter kom vi over denne metoden som former stålpaneler ved å plassere dem i undervannsbad med eksplosiver. Boeing utviklet metoden for flykropper.
A: – Hvilket materiale brukte dere til Knoll A3 Furniture Systems?
HR: – Det er et produkt av Dupont. Vi lette etter noe gjennomsiktig, med mulighet for farging. Materialet er en type vev som ofte brukes i sportsklær. Det kan strekkes og er brannsikkert.
– Arbeid med rom er viktigst
A: – Består kontoret deres av bare arkitekter?
HR: – Ja, foruten et par webdesignere og administrerende sekretær. Under arbeidet med «Virtual New York Stock Exchange» hadde vi flere programmerere. Studioet var som oppdelt i to soner. På den ene siden kunne du høre diskusjoner om værsystemer, menneskers dimensjoner, gravitasjon. På den andre siden hørtes samtaler om pixler, ramchips, overførselshastigheter etc... Begge grupper hadde hver sine typer dialoger for å løse arkitektoniske problem om rom i forskjellig materie.
A: – Dere vurderer ikke å spesialisere dere i webdesign?
HR: – Det betyr ikke at man slutter med arkitektur om arenaen er elektronisk. Erfaring fra arbeid med rom er det vesentlige, så har den tekniske utviklingen kommet mye lenger. Opplevelsen av virtuelt rom kommer gradvis nærmere vår opplevelse av reelt rom, og dette fascinerer oss.
A: – Som en asymptote?
HR: – Ved «Virtual New York Stock Exchange» var vi ansvarlige for rom i både virtualitet og realitet. De reelle resepsjonsarealer gjorde vi stilistisk like de virtuelle rom, med et fysisk «alter», en logo av New York Stock Exchange bestående av børsinformasjoner.
A: – Trenger man en annerledes utdannelse for å lage «Cyberspace»?
HR: – «Cyberspace» er annerledes på forskjellige vis. Det har ikke gravitasjon, er uendelig og man har et utall av måter å bevege seg gjennom det på. Jeg driver et kurs på Columbia-universitetet med tittel «Paperless Office». Studentene mine forteller meg at de opplever reelt rom annerledes etter kurset.
A: – Er det på grunn av nye modelleringsteknikker? Har man laget en vindusdetalj for første gang, ser man også med et mer kritisk øye på vinduer. Og rom likeså?
HR: – Dagens teknologi tilrettelegger for en intim opplevelse av rom som tidligere skisser av et prosjekt. Rom kan testes og studeres på måter som tidligere var umulig. Jeg fascineres av hva studentene kommer frem til. Jeg får mye inspirasjon av dem.
A: – Det er logisk å forestille seg børsen på internett, som volumetriske former i «cyberspace» av informasjon og statistikk. Hva med et virtuelt museum? Hva slags kunst utstiller man i et museum på internett?
HR: – Det er interessant at når man fornyer museet, kan man beholde de gamle museene som virtuelle «ruiner» innenfor det nye. Det kan utfolde seg uendelig til hele labyrinter av museer.
Jeg tror at kunstnere som allerede har en agenda i reelt rom, gjør mer suksess i cyberspace. Olafur Eliassen gjorde noen uttrykksfulle reelle prosjekter i Tate Gallery basert på virtuell realitet.
Steel Clouds
A: – I 1989 vant Asymptote en konkurranse for et monument i Los Angeles over århundreskiftet, med tittelen «Steel Clouds». Dette var i noen artikler kategorisert som dekonstruksjon.
HR: – På 80-tallet var alt med skarpe spisser sett på som dekonstruksjon. Til og med Frank Gehry var en «dekonstruktivist». Konkurransens beskrivelse bad om et monument til det 20. århundret over en motorvei som deler to områder av Los Angeles. Vårt forslag var en refleksjon av LA med sitt kaos av veier, biler, trafikk etc., mens det gav en mulig løsning på et trafikkknutepunkt.
Denne konkurransen var de tidlige fasene av Asymptote. Jeg kan klart huske mine inspirerende samtaler med Sverre Fehn, som var i konkurransens jury. Han fortalte at jeg hadde en masse å se frem til etter å ha vunnet konkurransen i så ung alder. Det gjorde et sterkt inntrykk.
A: – Steel Clouds ble aldri bygd?
HR: – Til og med Eiffeltårnet ble hatet av offentligheten, så mye at det skulle rives. Silhuetten av Paris ville vært ganske annerledes i dag.
«Den nye verden»
A: – Hvorfor begynte du med arkitektur?
HR: – Lidenskap. Da vi flyttet til Canada fra Egypt, var min bror og jeg små barn. Foreldrene våre fortalte oss at de skulle bringe oss til «den nye verden». Vi hadde enorme forventninger, som vokste på den lange båtturen over Atlanterhavet. Vi ankom Canada under verdensutstillingen, og med alle dets enorme strukturer og maskiner var vi utrolig imponert. Denne opplevelsen kan ha sådd et frø.
A: – Har du vurdert å gjøre noe annet enn arkitektur?
HR: – Som tenåring ville jeg gjøre fotografi og film. Det hender ofte at arkitekter faller inn i andre yrker etter en karriere i arkitektur.
A: – Rem Koolhaas gjorde film før arkitektur?
HR: – Jeg tror berømte arkitekter stadig vil gjøre andre ting og ikke bare arkitektur. Å være arkitekt betyr å ha lidenskapen spredt på mange felt og spesialiteter.
A: – Deres paviljong for Amerika under biennalen i Venezia i 2000 brøt ned interiøret, bestående hovedsakelig av roterende disker med det eksterne, omkringliggende landskapet projisert på innsiden av et semi-pneumatisk telt.
HR: – Selv om paviljongen var en utførelse av realiteter og surrealiteter i hva vi driver med, var det mye av min beundring for Asplund i dette arbeidet, slik han trekker landskapet inn.
Jeg vil gjerne også nevne et maleri av Hieronymus Bosch, hans «Garden of Earthly Delights», som jeg ble stående paralysert foran da jeg så det på Prado-museet i Madrid. Bosch var langt forut for sin tid, med sin symbolske surrealisme og mørke, groteske bilder av himmel og helvete. Jeg finner dette veldig inspirerende.
A: – Hani Rashid, mange takk for kaffen.
HR: – Mange takk for dette Ibsen-ladete rom!
HR: – Jeg arbeider oftest på prosjektene i tidligere faser, mens Lise Anne blir involvert senere i prosessen. Hun er mer strukturert, mens jeg er mer konseptuell.
A: – Hvordan møttes dere?
HR: – Vi møttes som arkitektstudenter og bestemte oss for å jobbe sammen. Vi fikk nylig barn, så man kan vel si at asymptoten sprakk.
A: – Jeg har lest artikler som leser «Asymptote» med andre metaforer i praksis?
HR: – Betydningen av navnet endrer seg til nye metaforer parallelt med hva vi driver med, konseptuelt mot praktisk, feminint mot maskulint, virtuelt mot reelt. Asymptote betyr ingenting konkret, likevel faller det seg slik at den utfolder seg i alt vi gjør.
Mye moro
A: – Hva med teknologi i forhold til aspirasjoner?
HR: – Vi sitter her i et klassisk interiør av utskårne motiver, messing og mørkt tre. Jeg kan lett forestille meg min tipp-tippoldefar sitte i et rom nøyaktig som dette et sted i Europa eller til og med i Egypt. For ham som for enhver generasjon er rom i konstant endring (flux), enten det er rommets betydning eller dets geometriske forhold til oss. Jeg tror at teknologi, slik det er forbundet med kommunikasjon og tidsbaserte fenomen, endrer rommet i henhold til vår forståelse av det. Selv om man kan tenke seg at det er det samme rom som tidligere generasjoner satt i, er det enormt forskjellig på mange, mange vis. Jeg undres likevel over at vi stadig ser kopier av slike kafeer i New York, som er kommersielt vellykkete, noe som er en direkte følge av et dypt, nostalgisk behov og det «falske» i vår samtids kultur.
A: – Dere ser ikke ut til å ha en «signatur» eller en stil som preger formen på det dere gjør?
HR: – Vi forsøker å utforske, at arkitektene gjør andre ting enn arkitektur, bruker andre materialer, andre arbeidsmetoder etc. Det er ikke et resultat av «moral», men formen blir ofte spektakulær når man slipper seg løs i prosjektet. Jeg antar jeg foretrekker et ord som «lidenskap» for å beskrive vår innlevelse. Tydeligvis har vi mye moro med hva vi driver med.
Følelse av venterom
A: – Hvordan ble formen av Hydra Pavillion til? Hvorfor kurvet?
HR: – Teknisk sett visste vi ikke hvordan den skulle konstrueres før etter at vi vant konkurransen. Formen er inspirert av aspekter rundt beliggenhetens surrealistiske «kunstighet», og ble resultat av å simulere vann som renner over en relativt kompleks form.
Området lå før på bunnen av havet, men er blitt demmet opp og pumpet tørt. Det høres konstante lyder av jetmotorer fra den nærliggende flyplassen. Man entrer over en bru og passerer under en gigantisk vanndråpe i en høyde av fem meter. Vanndråpen indikerer det opprinnelige nivået på sjøvannet.
Hovedrommet brukes til multimedieutstillinger og gir en følelse av typiske venterom på flyplasser og buss-stasjoner og slikt. Det kurvede glasset åpner opp for synet av en idyllisk innsjø, som faktisk også er helt kunstig. Vi lurte først på å bruke stein i fasaden, men forsto etter hvert at det burde være stål.
A: – Du nevnte dere brukte Airbus-teknologi?
HR: – Vi oppdaget fremkomstmidler med liknende kurver. Deretter kom vi over denne metoden som former stålpaneler ved å plassere dem i undervannsbad med eksplosiver. Boeing utviklet metoden for flykropper.
A: – Hvilket materiale brukte dere til Knoll A3 Furniture Systems?
HR: – Det er et produkt av Dupont. Vi lette etter noe gjennomsiktig, med mulighet for farging. Materialet er en type vev som ofte brukes i sportsklær. Det kan strekkes og er brannsikkert.
– Arbeid med rom er viktigst
A: – Består kontoret deres av bare arkitekter?
HR: – Ja, foruten et par webdesignere og administrerende sekretær. Under arbeidet med «Virtual New York Stock Exchange» hadde vi flere programmerere. Studioet var som oppdelt i to soner. På den ene siden kunne du høre diskusjoner om værsystemer, menneskers dimensjoner, gravitasjon. På den andre siden hørtes samtaler om pixler, ramchips, overførselshastigheter etc... Begge grupper hadde hver sine typer dialoger for å løse arkitektoniske problem om rom i forskjellig materie.
A: – Dere vurderer ikke å spesialisere dere i webdesign?
HR: – Det betyr ikke at man slutter med arkitektur om arenaen er elektronisk. Erfaring fra arbeid med rom er det vesentlige, så har den tekniske utviklingen kommet mye lenger. Opplevelsen av virtuelt rom kommer gradvis nærmere vår opplevelse av reelt rom, og dette fascinerer oss.
A: – Som en asymptote?
HR: – Ved «Virtual New York Stock Exchange» var vi ansvarlige for rom i både virtualitet og realitet. De reelle resepsjonsarealer gjorde vi stilistisk like de virtuelle rom, med et fysisk «alter», en logo av New York Stock Exchange bestående av børsinformasjoner.
A: – Trenger man en annerledes utdannelse for å lage «Cyberspace»?
HR: – «Cyberspace» er annerledes på forskjellige vis. Det har ikke gravitasjon, er uendelig og man har et utall av måter å bevege seg gjennom det på. Jeg driver et kurs på Columbia-universitetet med tittel «Paperless Office». Studentene mine forteller meg at de opplever reelt rom annerledes etter kurset.
A: – Er det på grunn av nye modelleringsteknikker? Har man laget en vindusdetalj for første gang, ser man også med et mer kritisk øye på vinduer. Og rom likeså?
HR: – Dagens teknologi tilrettelegger for en intim opplevelse av rom som tidligere skisser av et prosjekt. Rom kan testes og studeres på måter som tidligere var umulig. Jeg fascineres av hva studentene kommer frem til. Jeg får mye inspirasjon av dem.
A: – Det er logisk å forestille seg børsen på internett, som volumetriske former i «cyberspace» av informasjon og statistikk. Hva med et virtuelt museum? Hva slags kunst utstiller man i et museum på internett?
HR: – Det er interessant at når man fornyer museet, kan man beholde de gamle museene som virtuelle «ruiner» innenfor det nye. Det kan utfolde seg uendelig til hele labyrinter av museer.
Jeg tror at kunstnere som allerede har en agenda i reelt rom, gjør mer suksess i cyberspace. Olafur Eliassen gjorde noen uttrykksfulle reelle prosjekter i Tate Gallery basert på virtuell realitet.
Steel Clouds
A: – I 1989 vant Asymptote en konkurranse for et monument i Los Angeles over århundreskiftet, med tittelen «Steel Clouds». Dette var i noen artikler kategorisert som dekonstruksjon.
HR: – På 80-tallet var alt med skarpe spisser sett på som dekonstruksjon. Til og med Frank Gehry var en «dekonstruktivist». Konkurransens beskrivelse bad om et monument til det 20. århundret over en motorvei som deler to områder av Los Angeles. Vårt forslag var en refleksjon av LA med sitt kaos av veier, biler, trafikk etc., mens det gav en mulig løsning på et trafikkknutepunkt.
Denne konkurransen var de tidlige fasene av Asymptote. Jeg kan klart huske mine inspirerende samtaler med Sverre Fehn, som var i konkurransens jury. Han fortalte at jeg hadde en masse å se frem til etter å ha vunnet konkurransen i så ung alder. Det gjorde et sterkt inntrykk.
A: – Steel Clouds ble aldri bygd?
HR: – Til og med Eiffeltårnet ble hatet av offentligheten, så mye at det skulle rives. Silhuetten av Paris ville vært ganske annerledes i dag.
«Den nye verden»
A: – Hvorfor begynte du med arkitektur?
HR: – Lidenskap. Da vi flyttet til Canada fra Egypt, var min bror og jeg små barn. Foreldrene våre fortalte oss at de skulle bringe oss til «den nye verden». Vi hadde enorme forventninger, som vokste på den lange båtturen over Atlanterhavet. Vi ankom Canada under verdensutstillingen, og med alle dets enorme strukturer og maskiner var vi utrolig imponert. Denne opplevelsen kan ha sådd et frø.
A: – Har du vurdert å gjøre noe annet enn arkitektur?
HR: – Som tenåring ville jeg gjøre fotografi og film. Det hender ofte at arkitekter faller inn i andre yrker etter en karriere i arkitektur.
A: – Rem Koolhaas gjorde film før arkitektur?
HR: – Jeg tror berømte arkitekter stadig vil gjøre andre ting og ikke bare arkitektur. Å være arkitekt betyr å ha lidenskapen spredt på mange felt og spesialiteter.
A: – Deres paviljong for Amerika under biennalen i Venezia i 2000 brøt ned interiøret, bestående hovedsakelig av roterende disker med det eksterne, omkringliggende landskapet projisert på innsiden av et semi-pneumatisk telt.
HR: – Selv om paviljongen var en utførelse av realiteter og surrealiteter i hva vi driver med, var det mye av min beundring for Asplund i dette arbeidet, slik han trekker landskapet inn.
Jeg vil gjerne også nevne et maleri av Hieronymus Bosch, hans «Garden of Earthly Delights», som jeg ble stående paralysert foran da jeg så det på Prado-museet i Madrid. Bosch var langt forut for sin tid, med sin symbolske surrealisme og mørke, groteske bilder av himmel og helvete. Jeg finner dette veldig inspirerende.
A: – Hani Rashid, mange takk for kaffen.
HR: – Mange takk for dette Ibsen-ladete rom!
Tomten til Hydra-paviljongen lå en gang i tiden på havets bunn. Fotos: I-Jin Chew.
Gigantvanndråpen viser det opprinnelige havnivået.