Nyheter
Om Australias «anti-arkitektur»
Tilfellet vil at jeg i løpet av de siste 20 år har vært i Australia tre ganger, med noenlunde likt mellomrom. For oss arkitekter, og vel for folk flest, assosieres jo landet øyeblikkelig med operahuset. Australia har jo en image av røffhet, men har også fått en image av kultur.
17. april 2007
Nå er ikke australierne røffere enn andre. Tvert imot er de den mest urbaniserte befolkning i verden; 85 prosent bor i by. Men operahuset står der, og jeg våger å påstå at det er blitt en del av, om ikke Australias, så i alle fall Sydneys identitet. Hver gang jeg har vært der, har huset vært omtalt i presse og radio. Ikke kritikk, men i sirkler om det stadig tilbakevendende tema: Hva skjedde den gang Utzon gikk eller måtte gå, kan vi få ham tilbake, kan interiører bygges om, og endelig, når endringer begynner å skje, beskrives de utførlig. Og omtales positivt. Utzon, «The great Dane», som også i etterdønningene av denne tumulte prosess har opptrådt som en gentleman, blir gitt en nesten overjordisk status. «The Utzon legacy» diskuteres.
Den australske småby
Nå er operahuset så vel beskrevet at jeg skal prøve å holde meg unna, og heller beskrive en annen form for arkitektur. Kanskje en kan kalle det anti-arkitektur; arkitekter har i alle fall ikke hatt noe med den å gjøre. Ikke er det arkitektur som vanligvis kalles «anonym» heller, for i den betegnelsen ligger det en anelse ydmykhet. Men det har den ikke, tvert imot er det et byggeri der hver enkelt gjør alt for å vise sin identitet. Men det skjer innenfor en fast ramme. Det klassiske tempel er arketypen, bearbeidet gjennom vekslende tider.
Som kjent er det slik at når alle mer eller mindre høyrøstet utroper sin egenart, blir alt likt. Men ikke her, handelsstrøket i den australske småby er variert og morsomt. Det er ufattelig hvor mange variasjoner templet kan gi, og like ufattelig er det at enten det drives chemistry, plumbing supplies, clothing, eller car sales og repairs, finner en rammen hensiktsmessig. Det eneste som skiller seg ut, er puben, den ligger gjerne på hjørnet, og templet krever da en viss omforming. Den trekker over i western-style.
Jeg brukte ordet morsom, under tvil. Arkitektur kan ha en morsom utforming i den forstand at den er oppfinnsom. Enten det nå skyldes min arkitektskolering eller ei, så uttrykker tempelvarianten ikke så mye det oppfinnsomme, som det uventede. Humor er det uventede, om enn ikke alt uventet er humor. Det uventede kan ikke planlegges, og planlagte morsomheter stivner, og faller derfor utenfor mitt arkitekturbegrep. Men etter å ha vandret i en del australske småbyer, må jeg slå meg på munnen. Her er det humørfylt. Skeptikeren vil si at det er nettopp mangelen på fantasi som skaper de underligste former, samtidig med at rammen ligger fast og begrenser utslagene.
Poul Henningsen dasket engang i lysbildelerretet i OAF, han viste fasader fra en fransk landsbygate. «Slik bygger et fritt folk!» Det er den samme følelsen gatebildet gir meg. Begrensningen i vår velregulerte harmoni blir et tankekors, er den kjedsommelig?
Livsglad hjemlengsel
Immigrantene fra opptil et par hundre år tilbake var en sammensatt flokk, straff-fanger, gullgravere, lykkejegere. Fattigfolk på jakt etter et bedre liv med frihet fra den engelske overklasses tyranni, enten de nå kom fra England, Skottland eller Irland. Bibelen hadde de med sammen med drømmen; kirkene er tallrike som sekter. Til drømmen hørte også ønsket om skjønnhet, og skjønnhetsidealet var fremdeles den trygge engelske klassisisme. Men uavhengigheten krevde også et uttrykk av frihet, av overskudd, og det jeg våger å tolke som livsglede, kanskje et islett av hjemlengsel. Det er i alle fall det fasadene gir uttrykk for, med sine farger, med sine spir, med sin symmetri og brudd på symmetri. I én og to og tre etasjer, fastlagt gesimshøyde er et ukjent begrep. Skilting er uten vedtekter og fasaderåd. Gir det et mer oppriktig bilde av vår merkantiliserte hverdag enn en påtvungen blanding av kulturer?
Bildet er selvfølgelig idyllisert. Skapelsesprosessen hører til små kapitalister i vekst. Arkitekturen ble et ikon i blanding av det individuelle og tilhørighet. Gatebildet lever ennå, men med de store kapitalister, kjeder og supermarkeder, mister det sin sjarm. Fremdeles holdes symmetrien, men når er symmetri tilforlatelig, rørende, og når blir den pretensiøs, og når vokser den til maktglede og symbol på undertrykkelse?
Tilbake til operaen
Nå lar den ene australske småby seg vanskelig skille fra den andre, det blir mye variasjoner over det samme tema, og kilden er importert arkitektur. De er bygget i noenlunde samme tid av noenlunde samme befolkning, med brede gater i «grid iron» mønster. Men operahuset er så absolutt australsk. Maken finnes ikke, og gir den urbaniserte australier et bilde av sitt land utover naturen. Et nasjonalt symbol.
Og ikke bare det. Lederen for operaen uttalte i radioen at huset i tillegg har skapt et ikon for musikken, musikalsk betraktes den nå som en av de aller fremste i verden. Like ettertraktet å opptre der som på Metropolitan i New York. For musikere er huset musikk i sin form. (Ordet frossen ble ikke nevnt, Ødegården.) (Se Arkitektnytt 04/06, red. anm.)
Det foreligger et omfattende program for ombygginger, som vil koste milliarder, og regjeringen i New South Wales har gitt sin prinsipielle støtte. En er jo i den unike situasjon at arkitekten som i konkurranse med verdenseliten for tredve år siden skapte et av den moderne verdens underverker, nå bistår i prosjekteringen. Noe han gjør via sine sønner og et australsk firma.
Jubileum
Det er 30 år siden konkurransen om huset. Den betraktes som viktigere enn noen annen konkurranse i australsk historie. Viktigere enn olympiadene i Melbourne og Sydney, viktigere enn å vinne «America's Cup». Konkurransen gjør disse begivenhetene til «dverger».
Jubileet skal feires med en utstilling med de prosjekter som ikke nådde opp. Men, ved en beklagelig glipp, er de aller fleste forslag makulert. Komiteen for utstillingen etterlyser derfor kopier over den ganske verden, i håp om å få et inntrykk av hva verdens arkitekter på det tidspunkt forestilte seg på halvøya ut i Sydney Bay. Er det noen norske, så er adressen designs@sydneyoperahouse.com.
Respekt
En kolonnade ved sokkelen, med tilhørende vestibyle, ble innvidd i mars i år, med selve dronningen til stede. Og dronningen har man respekt for.
Det sier at Utzon fløy vanlig turistklasse etter at han vant operakonkurransen, og frøs på beina. Dessverre, sokker var reservert første klasse. En stund etter kom kapteinen med en konvolutt, et telegram: Invitasjon til lunsj hos dronningen neste dag kl. 1200, hennes yacht «Britannica» lå i Sydney Harbour.
Kapteinen trådte til side, bak sto flyvertinnen med et par sokker, på sølvfat.
Den australske småby
Nå er operahuset så vel beskrevet at jeg skal prøve å holde meg unna, og heller beskrive en annen form for arkitektur. Kanskje en kan kalle det anti-arkitektur; arkitekter har i alle fall ikke hatt noe med den å gjøre. Ikke er det arkitektur som vanligvis kalles «anonym» heller, for i den betegnelsen ligger det en anelse ydmykhet. Men det har den ikke, tvert imot er det et byggeri der hver enkelt gjør alt for å vise sin identitet. Men det skjer innenfor en fast ramme. Det klassiske tempel er arketypen, bearbeidet gjennom vekslende tider.
Som kjent er det slik at når alle mer eller mindre høyrøstet utroper sin egenart, blir alt likt. Men ikke her, handelsstrøket i den australske småby er variert og morsomt. Det er ufattelig hvor mange variasjoner templet kan gi, og like ufattelig er det at enten det drives chemistry, plumbing supplies, clothing, eller car sales og repairs, finner en rammen hensiktsmessig. Det eneste som skiller seg ut, er puben, den ligger gjerne på hjørnet, og templet krever da en viss omforming. Den trekker over i western-style.
Jeg brukte ordet morsom, under tvil. Arkitektur kan ha en morsom utforming i den forstand at den er oppfinnsom. Enten det nå skyldes min arkitektskolering eller ei, så uttrykker tempelvarianten ikke så mye det oppfinnsomme, som det uventede. Humor er det uventede, om enn ikke alt uventet er humor. Det uventede kan ikke planlegges, og planlagte morsomheter stivner, og faller derfor utenfor mitt arkitekturbegrep. Men etter å ha vandret i en del australske småbyer, må jeg slå meg på munnen. Her er det humørfylt. Skeptikeren vil si at det er nettopp mangelen på fantasi som skaper de underligste former, samtidig med at rammen ligger fast og begrenser utslagene.
Poul Henningsen dasket engang i lysbildelerretet i OAF, han viste fasader fra en fransk landsbygate. «Slik bygger et fritt folk!» Det er den samme følelsen gatebildet gir meg. Begrensningen i vår velregulerte harmoni blir et tankekors, er den kjedsommelig?
Livsglad hjemlengsel
Immigrantene fra opptil et par hundre år tilbake var en sammensatt flokk, straff-fanger, gullgravere, lykkejegere. Fattigfolk på jakt etter et bedre liv med frihet fra den engelske overklasses tyranni, enten de nå kom fra England, Skottland eller Irland. Bibelen hadde de med sammen med drømmen; kirkene er tallrike som sekter. Til drømmen hørte også ønsket om skjønnhet, og skjønnhetsidealet var fremdeles den trygge engelske klassisisme. Men uavhengigheten krevde også et uttrykk av frihet, av overskudd, og det jeg våger å tolke som livsglede, kanskje et islett av hjemlengsel. Det er i alle fall det fasadene gir uttrykk for, med sine farger, med sine spir, med sin symmetri og brudd på symmetri. I én og to og tre etasjer, fastlagt gesimshøyde er et ukjent begrep. Skilting er uten vedtekter og fasaderåd. Gir det et mer oppriktig bilde av vår merkantiliserte hverdag enn en påtvungen blanding av kulturer?
Bildet er selvfølgelig idyllisert. Skapelsesprosessen hører til små kapitalister i vekst. Arkitekturen ble et ikon i blanding av det individuelle og tilhørighet. Gatebildet lever ennå, men med de store kapitalister, kjeder og supermarkeder, mister det sin sjarm. Fremdeles holdes symmetrien, men når er symmetri tilforlatelig, rørende, og når blir den pretensiøs, og når vokser den til maktglede og symbol på undertrykkelse?
Tilbake til operaen
Nå lar den ene australske småby seg vanskelig skille fra den andre, det blir mye variasjoner over det samme tema, og kilden er importert arkitektur. De er bygget i noenlunde samme tid av noenlunde samme befolkning, med brede gater i «grid iron» mønster. Men operahuset er så absolutt australsk. Maken finnes ikke, og gir den urbaniserte australier et bilde av sitt land utover naturen. Et nasjonalt symbol.
Og ikke bare det. Lederen for operaen uttalte i radioen at huset i tillegg har skapt et ikon for musikken, musikalsk betraktes den nå som en av de aller fremste i verden. Like ettertraktet å opptre der som på Metropolitan i New York. For musikere er huset musikk i sin form. (Ordet frossen ble ikke nevnt, Ødegården.) (Se Arkitektnytt 04/06, red. anm.)
Det foreligger et omfattende program for ombygginger, som vil koste milliarder, og regjeringen i New South Wales har gitt sin prinsipielle støtte. En er jo i den unike situasjon at arkitekten som i konkurranse med verdenseliten for tredve år siden skapte et av den moderne verdens underverker, nå bistår i prosjekteringen. Noe han gjør via sine sønner og et australsk firma.
Jubileum
Det er 30 år siden konkurransen om huset. Den betraktes som viktigere enn noen annen konkurranse i australsk historie. Viktigere enn olympiadene i Melbourne og Sydney, viktigere enn å vinne «America's Cup». Konkurransen gjør disse begivenhetene til «dverger».
Jubileet skal feires med en utstilling med de prosjekter som ikke nådde opp. Men, ved en beklagelig glipp, er de aller fleste forslag makulert. Komiteen for utstillingen etterlyser derfor kopier over den ganske verden, i håp om å få et inntrykk av hva verdens arkitekter på det tidspunkt forestilte seg på halvøya ut i Sydney Bay. Er det noen norske, så er adressen designs@sydneyoperahouse.com.
Respekt
En kolonnade ved sokkelen, med tilhørende vestibyle, ble innvidd i mars i år, med selve dronningen til stede. Og dronningen har man respekt for.
Det sier at Utzon fløy vanlig turistklasse etter at han vant operakonkurransen, og frøs på beina. Dessverre, sokker var reservert første klasse. En stund etter kom kapteinen med en konvolutt, et telegram: Invitasjon til lunsj hos dronningen neste dag kl. 1200, hennes yacht «Britannica» lå i Sydney Harbour.
Kapteinen trådte til side, bak sto flyvertinnen med et par sokker, på sølvfat.