Nyheter
Om å komme på pallen
Det å klassifisere norske arkitekter etter utdanningsmessig bakgrunn (lokalitet og årgang) – omtrent som franske viner – er en gammel øvelse. Ikke desto mindre er den temmelig fåfengt og bør nok bare hentes fram i mer festlige lag.
15. desember 2005
(Se «– Størst, eldst – og vil på pallen» i Arkitektnytt 19/05 og arkitektnytt.no.)
Nå har det imidlertid blitt vanlig at arkitektskoleledere rundt omkring i tråd med moteriktig og markedsliberalistisk ledelsesfilosofi velger som et mål at de skal bli nesten best i verden, blant de fem ypperste i Nord-Europa eller i alle fall på topp i hjemlandet – eller noe sånt. Ved siden av at slike målsettinger blir litt naive, har de som konsekvens at det må foretas en eller annen form for sammenlikning, og det er da det begynner å bli problematisk. Det å sikte høyt er utmerket, men å delta i tevlinger med uklart regelverk og vanskelig målbare ytelsesparametre blir om ikke umulig, så i alle fall vidløftig. Trolig tar det også oppmerksomhet og ressurser bort fra viktigere ting.
Kurskritikk etter sensur har tradisjoner tilbake til 60-åra, men blir ikke særlig målbevisst gjennomført og har trolig derfor begrenset og kortvaring virkning. Mer systematiske interne og eksterne evalueringer vil bli – om ikke dagens orden, så i alle fall helt normale foreteelser på skolene framover. Både de som betaler (hos oss stort sett staten) og de som overtar produktene (profesjon og bransje) ønsker seg kvalitetskontroll og etterprøving. Dessuten vil mandarinene i systemet – i departementene og på universitetene – ha kontroll og størst mulig oversikt, og de har klippetro på skjemaer. Den åpenbare fordelen med mer planmessige evalueringer er at de kan utnyttes i skolenes løpende egenutvikling, selv om prosessene nok oppfattes som masete av de direkte berørte.
Men av flere – spesielt metodiske – grunner kan slike evalueringer neppe bli særlig brukbare som underlag for sammenlikninger – spesielt når de går over landegrensene. Dessuten er viktige kvalitetsfaktorer for eksempel i stor grad knyttet til samvirke blant studentene, mellom lærere og studenter og til innslaget av gjeste- og timelærere. Slike forhold er noe som endrer seg raskere enn det tar å skrive evalueringsrapporten. Blant annet derfor blir det komparative plundrete.
Selvsagt skal studentene og skolene fortsette å konkurrere på ymse vis. Men det bør ikke komme som en stor overraskelse på arkitekter at det nødvendigvis ikke er de som kommer på pallen i konkurransene, som vinner. Det er alltid juryen.
Nå har det imidlertid blitt vanlig at arkitektskoleledere rundt omkring i tråd med moteriktig og markedsliberalistisk ledelsesfilosofi velger som et mål at de skal bli nesten best i verden, blant de fem ypperste i Nord-Europa eller i alle fall på topp i hjemlandet – eller noe sånt. Ved siden av at slike målsettinger blir litt naive, har de som konsekvens at det må foretas en eller annen form for sammenlikning, og det er da det begynner å bli problematisk. Det å sikte høyt er utmerket, men å delta i tevlinger med uklart regelverk og vanskelig målbare ytelsesparametre blir om ikke umulig, så i alle fall vidløftig. Trolig tar det også oppmerksomhet og ressurser bort fra viktigere ting.
Kurskritikk etter sensur har tradisjoner tilbake til 60-åra, men blir ikke særlig målbevisst gjennomført og har trolig derfor begrenset og kortvaring virkning. Mer systematiske interne og eksterne evalueringer vil bli – om ikke dagens orden, så i alle fall helt normale foreteelser på skolene framover. Både de som betaler (hos oss stort sett staten) og de som overtar produktene (profesjon og bransje) ønsker seg kvalitetskontroll og etterprøving. Dessuten vil mandarinene i systemet – i departementene og på universitetene – ha kontroll og størst mulig oversikt, og de har klippetro på skjemaer. Den åpenbare fordelen med mer planmessige evalueringer er at de kan utnyttes i skolenes løpende egenutvikling, selv om prosessene nok oppfattes som masete av de direkte berørte.
Men av flere – spesielt metodiske – grunner kan slike evalueringer neppe bli særlig brukbare som underlag for sammenlikninger – spesielt når de går over landegrensene. Dessuten er viktige kvalitetsfaktorer for eksempel i stor grad knyttet til samvirke blant studentene, mellom lærere og studenter og til innslaget av gjeste- og timelærere. Slike forhold er noe som endrer seg raskere enn det tar å skrive evalueringsrapporten. Blant annet derfor blir det komparative plundrete.
Selvsagt skal studentene og skolene fortsette å konkurrere på ymse vis. Men det bør ikke komme som en stor overraskelse på arkitekter at det nødvendigvis ikke er de som kommer på pallen i konkurransene, som vinner. Det er alltid juryen.