Arkitektnytt

Jobben er utlyst og det er bare å søke. Og så lang virker alt greitt, men det er allikevel et spørsmål om hva slags kvalifikasjoner en er ute etter. Dette står det selvsagt mye vakkert om i utlysingen, og det påstås at det skal brukes nye markedsføringsknep og ekstern bistand i ansettelsesprosessen. Men allikevel henger både kvalifikasjonskrav og prosessen i lufta. Et oppdrag med å bistå kan bli en utfordring og kan vanskelig bli særlig profesjonell. For slik handtering må vel bety at en har vært borti det samme minst en gang tidligere. Og ingen har jo hatt en slik jobb før. På utenlandske skoler er det riktignok ofte vanlig med engasjerte eller ansatt ledere, men sammenlikninger blir plundrete fordi mange ting er forskjellige. Som tradisjoner og styringsformer, ansettelsesmåter og arbeidsbetingelser.

Det en vet litt om er såkalte kunnskapsbedrifter, herunder arkitektkontor. Og det er vel bare ett krav til lederjobben som gjelder universelt: at vedkommende har en viss faglig tyngde og er respektert for slik innsats i og utenfor bedriften. Ledelsesskolering og administrasjonsferdigheter blir på en måte sekundært – og er egentlig trolig ganske oppskrytt i denne forbindelse. Og derfor har vel alle forsøk på å innsette en eller annen blårussvariant i slik virksomhet nesten alltid vært mislykket.
På en arkitektskole – som på fakultetet i Trondheim – finnes det strukturer og kulturer med stor overlevelseskraft relativt upåvirket av omorganiseringer og dekanskifter. Og det finnes stor grad av selvstendighet – på godt og vondt – og initiativrikdom blant lærere og forskere. Mange driver med det de driver med relativt uavhengig av målstyring og virksomhetsplaner, overordnete strategier og omstruktureringer og alle andre påfunn som ledelsen til stadighet har seg med. Og slik vil det nok fortsette. Dessuten har organisasjonsteoretikere og personalkonsulenter aldri gjort alvorlige forsøk på å forstå hva slags virksomhet det er som egentlig foregår på slike steder. Det meste av metoder og terminologi er i våre markedsstyrte dager selvsagt hentet fra næringslivet – og har vist seg temmelig ubrukbare. Universiteter og arkitektskoler er nå engang ikke pølsefabrikker.
Å være dekanus på en arkitektskole blir på mange måter som å lede et stort arkitektkontor. Men i tillegg til faglig rykte og posisjon, må en inneha vitenskapelig kompetanse og kjenne litt til akademiske irrganger. Hittil har vervet blitt utført ved siden av faglig virksomhet, og de fleste valgte dekaner har trolig sett fram til den dagen de skulle slutt å agere leder, for å fortsette en mer fornuftig virksomhet. Og dette er en av grunnene til at det – med velvilje fra grunnplanet – har fungert til nå. Folk har forstått, godtatt og oversett litt varierende stil, grep og manglende orden og struktur. Men med en heltidsansatt faglig leder, blir kravene nedenfra kanskje annerledes og skarpere. I tillegg vil selve reformen selvfølgelig forlange mer effektivisering og økonomisering. For det var jo hele hensikten.

Nya tongångar reiser spørsmålet om hvordan en som ønsker å bli dekanus kan være skrudd sammen? Motsetningen ligger i at det må være noen som har både faglig tyngde og prestisje og som samtidig kan tenke seg – ikke bare å gi opp alt slikt i en lang periode – men i tillegg gå inn i et såpass uryddig kulturelt og administrativt landskap som det en slik institusjon kan være – og utvilsomt er i det nordenfjeldske. Her kommer kanskje Marx støttende til – ikke Karl, men Groucho og altså en av brødrene (som jeg også har sans for) – med sin uttalelse om han aldri kunne tenke seg å melde seg inn i en forening som ville ha ham som medlem. Til nå har en praktisert et gammel og velkjent – men dessverre ikke så velbrukt – prinsipp om at det er lurt å velge blant de ikke-villige til slike oppdrag. Ny forskning viser da også at det blant næringslivsledere – med sine gutteklubber, skyhøye lønninger og fallskjermer, og avanserte og kostbare ansettelsesprosedyrer – er forholdsvis langt flere maktglade psykopater enn i resten av befolkningen.

Det påståes at de ansatte, eller medarbeiderne, i konsulentdialekten, skal få et ord med i laget. Nå meddeler fakultetsledelsen seg nedover i rekkene stort sett via relativt intetsigende møtereferater, og det fra siste fakultetsstyremøte som ligger ute, er i skrivende stund fra november i fjor, og fra siste ledergruppemøte fra mars i år. Så med hensyn til informasjon og medvirkning er det allerede et betydelig forbedringspotensial. At prosessen vil være overstyrt og neppe lar seg påvirke av grunnplanet i særlig grad, gjør nok dessverre ikke saken bedre. Eller jobben mer fristende?