Nyheter
Ole Thomassen til minne
En begeistret og dynamisk arkitekt, byplanlegger, pedagog og uredd debattant gikk bort 1. mars i år, 85 år gammel. Ole Thomassen vil bli husket av sine mange studenter, kolleger og allmennheten for sitt engasjement og sin uredde deltagelse i den aktuelle byutviklingsdebatten i Danmark, særlig hovedstadsområdet København.
5. april 2005
Han påpekte de sterke krefter som kjemper om hegemoni og makt gjennom ulike beslutninger om byens rom, innhold og prosesser. Dette engasjement kommer klart frem av hans lille bok «Lyse dager og sorte nætter, København 1980 – mellom fortid og fremtid».
Ingen kunne som ham forelese om Københavns historiske utvikling og dagens utfordringer, bortsett fra hans venn og kollega Sten Eiler Rasmussen, men deres stil var ulik – Ole var mest sangvinsk. Som mangeårig ansatt i kommunens planleggerstab fikk han god innsikt i det politiske spillet og planleggingens rolle. Ikke alle var like glade for hans åpenhjertige kritikk. Han la grunnlaget for at man bevarte de gamle gateløp i de gamle bydelene og fikk en godt bevart bykjerne. Som lærer ved Kunstakademiets arkitektskole (fra 1953), senere dosent og professor, kom han i en posisjon hvor den kritiske tanke og diskusjonen om byutviklingen hadde fritt spillerom – og dette visste han å utnytte.
På 1950-tallet underviste han et år ved NTH, og han var også søker til professoratet som ble besatt av Bjarne Lous Mohr. Han kom tilbake til Trondheim i 1969 som en av de fire eksterne jurymedlemmene ved den nordiske konkurransen om Avlastningssenteret på Heimdal (Tillerbyen). Det var der jeg møtte ham første gangen. Ved juryarbeidets start klarte han å skape en stemning av full jevnbyrdighet mellom byens politiske elite og fagmedlemmene i juryen. Han ble borte et øyeblikk, og kom så tilbake med en pose slikkepinner, delte ut én hver til jurymedlemmene, som ble overmannet av denne likestillingsmanøveren og hans smittende latter! (Et pussig sammentreff var at både Ole Thomassen, Erik Lorange og undertegnede, som alle satt i juryen, senere ble professorer i byplanlegging ved hver vår institusjon!)
I tillegg til sitt arbeid i Danmark hadde han et par år i Kenya, der han var invitert for å legge til rette utdanningen i by- og regionplanlegging ved Universitetet i Nairobi. Dette var en viktig tid for ham og hans familie – han kunne ikke nok prise de stolte kikuyuene. Han og Gunvor ble fosterforeldre og adopterte senere en pike derfra.
Ole Thomassens far oversatte Dostojevskis samlede verker fra russisk til dansk. Sønnen må ha arvet språklige egenskaper, da han ved sine presise, men innholdsrike formuleringer, både i tale og skrift, var en kunstner. Han var en generøs venn med et smittende humør, stort hjerte og omsorg for sine medmennesker, og det er slik han vil bli husket. Takk, Ole.
Ingen kunne som ham forelese om Københavns historiske utvikling og dagens utfordringer, bortsett fra hans venn og kollega Sten Eiler Rasmussen, men deres stil var ulik – Ole var mest sangvinsk. Som mangeårig ansatt i kommunens planleggerstab fikk han god innsikt i det politiske spillet og planleggingens rolle. Ikke alle var like glade for hans åpenhjertige kritikk. Han la grunnlaget for at man bevarte de gamle gateløp i de gamle bydelene og fikk en godt bevart bykjerne. Som lærer ved Kunstakademiets arkitektskole (fra 1953), senere dosent og professor, kom han i en posisjon hvor den kritiske tanke og diskusjonen om byutviklingen hadde fritt spillerom – og dette visste han å utnytte.
På 1950-tallet underviste han et år ved NTH, og han var også søker til professoratet som ble besatt av Bjarne Lous Mohr. Han kom tilbake til Trondheim i 1969 som en av de fire eksterne jurymedlemmene ved den nordiske konkurransen om Avlastningssenteret på Heimdal (Tillerbyen). Det var der jeg møtte ham første gangen. Ved juryarbeidets start klarte han å skape en stemning av full jevnbyrdighet mellom byens politiske elite og fagmedlemmene i juryen. Han ble borte et øyeblikk, og kom så tilbake med en pose slikkepinner, delte ut én hver til jurymedlemmene, som ble overmannet av denne likestillingsmanøveren og hans smittende latter! (Et pussig sammentreff var at både Ole Thomassen, Erik Lorange og undertegnede, som alle satt i juryen, senere ble professorer i byplanlegging ved hver vår institusjon!)
I tillegg til sitt arbeid i Danmark hadde han et par år i Kenya, der han var invitert for å legge til rette utdanningen i by- og regionplanlegging ved Universitetet i Nairobi. Dette var en viktig tid for ham og hans familie – han kunne ikke nok prise de stolte kikuyuene. Han og Gunvor ble fosterforeldre og adopterte senere en pike derfra.
Ole Thomassens far oversatte Dostojevskis samlede verker fra russisk til dansk. Sønnen må ha arvet språklige egenskaper, da han ved sine presise, men innholdsrike formuleringer, både i tale og skrift, var en kunstner. Han var en generøs venn med et smittende humør, stort hjerte og omsorg for sine medmennesker, og det er slik han vil bli husket. Takk, Ole.