Økobyen Freiburg im Bresgau
Som del av min diplomoppgave ved arkitektstudiet på NTNU gjennomførte jeg i april i år en studiereise til Tyskland, Sveits og Østerrike. Målet med turen, som blant annet var økonomisk støttet av AFAG, var å lære mer om arkitektur og miljøvern i praksis.
Dette ønsket jeg å oppnå ved å besøke byplan- og arkitekturprosjekter som på forskjellige måter og i ulik skala har tilnærmet seg bærekraftproblematikken. Denne artikkelen forteller om mitt møte med miljøbyen Freiburg im Bresgau, helt sør i Tyskland. Freiburg im Bresgau ligger i grenselandet mellom Tyskland og Frankrike, bare en times togtur fra Sveits. I byen har det helt siden slutten av sekstitallet vært arbeidet med en langsiktig, helhetlig og samordnet transportplanlegging, som har ført til at byen har klart å unngå den enorme veksten i biltrafikken, som de fleste europeiske byer har sett i samme trettiårsperiode.
Tysklands uoffisielle miljøhovedstad
Med sine vel 200 000 innbyggere omtales Freiburg ofte som Tysklands uoffisielle miljøhovedstad, og det er særlig på byplannivå at dette er lett å oppleve. I de trange gatene i gamlebyen er det lyden av fuglekvitter og mennesker som dominerer mellom trikkene, som med jevne mellomrom suser forbi. Allerede på femtitallet valgte man å bevare gamlebyen, og i 1973 ble denne avstengt for biltrafikk. Tidlig på åttitallet vedtok politikerne å satse på utbygging av en moderne bybane og har litt etter litt ferdigstilt fem trikkelinjer. Parallelt har syklistene fått stadig mer plass i veibanen, og på nittitallet startet dessuten utviklingen av to miljøvennlig utformede byområder, Vauban og Rieselfeld. Jeg ankommer Freiburg med tog. En felles syklist-, fotgjenger- og trikkebro som går over jernbanestasjonen, leder meg til Rieselfeld-området. Trikkelinjen var det første som ble bygget da den nye økobydelen ble påbegynt i 1993. Alle bygningene her er bygget etter lavenergistandard, og området har fått integrert fjernvarmenett. Området skal bli en levende bydel ved å blande boliger for 10 000 mennesker med ytterligere 1000 arbeidsplasser og offentlige funksjoner som skole og kulturhus langs en bred boulevard. Rieselfeld skal være ferdig utbygd i 2010, og fremstår allerede nå som mer eller mindre ferdigstilt. Jeg tror likevel ikke at regnværet kan få all skylda for at jeg opplever torget i Rieselfeld noe goldt og folketomt når jeg besøker bydelen en ettermiddag i april.
Transformert militærleir
I regnværet tar jeg trikken videre til boligområdet Vauban, omtrent tre kilometer sør for Freiburg. Den tidligere franske militærleiren har gjennom sterk brukermedvirkning blitt omformet til et boligområde som huser rundt 5000 innbyggere og 600 arbeidsplasser i ulike lavblokker og transformerte militærbrakker. Transportplanen i Vauban legger opp til begrenset bilbruk, muligens en av grunnene til at småbarnsforeldrene har flyttet inn i stort flertall og lar barna leke ganske fritt. 40 prosent av boligene har ingen biloppstillingsplass, og resten belager seg på ett av de to store parkeringshusene i utkanten av bydelen. Noe kortidsparkering er tillatt i gatene, men de aller fleste uteområdene er bilfrie. Trikkelinjen som åpnet i 2006, bidrar til å etablere hovedalléen gjennom bydelen. Med næring på første plan, og en sekvens av fine torg og plassdannelser ved skolene og barnehagene, blir boulevarden en fin kontrast til de mer lukkede og privatiserte hagene mellom lavblokkene.
Strenge regler for utforming
Det har vært strenge regler for utforming av boligene med hensyn til oppvarming og strømforbruk. Ti prosent av boligene er bygget etter passivhusstandard (15 kWh/m2 årlig) og resten etter lavenergistandard (65 kWh/m2 i året). Et eget biobrenselanlegg og integrerte solcelle- og solfangeranlegg på bygningenes tak gir det meste av energien Vauban behøver. De fleste bygningene er bygget i tre, og det vises også en evne til å eksperimentere i materialbruken og detaljeringen som får bydelen til å fremstå som alt annet enn ensformig og homogen. Arkitekter som Rolf Disch har brukt Freiburg til å teste ut ulike måter å integrere solceller og solfangere. Hans to prosjekter, Solarschiff og Solarsiedlung, viser både solcellepaneler godt integrerte i boligenes takflater, og fine grønne gårdsrom imellom. Dischs enebolig Heliotrop virker derimot for teknisk komplisert der hele huset må rotere om sin akse for å stenge ute eller slippe sola inn. Freiburg skal ha mye ros for å ha planlagt og tilrettelagt en småby som langt på vei løser utfordringene om utslippsreduksjon fra transportsektoren. Gjennom tett byutvikling, kollektivtransport og god sykkelplanlegging viser byen flere gode prosjekter som burde tjene som referanse og inspirasjon for god transportutforming også for norske byer. Selv om jeg opplevde Vauban som mer dynamisk, aktiv og intim enn Rieselfeld, kan begge bydelene tjene som inspirasjon videre i mitt arkitektvirke.
