Arkitektnytt

Odd er borte. Vi kommer til å savne hans vitalitet, begeistring og glede ved faget. En glede og begeistring han sjenerøst delte med alle han kom i kontakt med, kolleger, samarbeidende konsulenter og ikke minst studentene som var så heldige å få delta ved hans undervisning.
Hans evne til å fokusere på det vesentlige i oppgavenes problemstilling, å søke nye angrepsvinkler og involvere andre fag i undervisningen, har vært inspirerende for mange studentkull ved arkitektskolene i Trondheim og Oslo, og de siste årene også ved Bergen Arkitektskole og Kunsthøgskolen i Bergen

Det er særlig som kirkearkitekt han har satt spor etter seg. I ung alder vant han arkitektkonkurransen om Kristiansund kirke. Den ble et av de kirkebygg som forandret oppfatningen om kirkerommet, der romopplevelse og lys ble tolket på en ny måte. Kirken har blitt stående som et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur og har nylig blitt fredet av riksantikvaren. Han har senere tegnet flere kirker. Her kan nevnes Snarøya og Åssiden kirke i samarbeid med arkitekt Harald Hille og kirken på Frøya sammen med ØKAW arkitekter, prosjekter der han hele tiden arbeidet med forholdet mellom lys og mørke.

Et prosjekt som stod ham svært nær og som han stadig refererte til, men som han dessverre ikke fikk realisert, var hans første prosjekt for Karasjok kirke.
En kirke som ble stående som et symbol på hans arkitektoniske drøm. Der evnet han å skape et høyreist kirkerom som fanget lyset på den åpne Finnmarksvidda, med midnattsol og nordlys, et rom som ville stått samene nær med deres romlige referanse til lavoen. Kirken ville blitt stående som et sterkt symbol på samenes gudstro og som et viktig verk i norsk arkitektur.
(Tomten ble imidlertid flyttet og forutsetningene forandret og et annet prosjekt ble realisert.)

Det var vel derfor han likte å arbeide med kirkerommet - her kunne han utrykke rommet som en åndelig dimensjon. Det var nok også årsaken til at han startet Institutt for Romkunst i 1989, som en forsøksarena, et laboratorium.

Der andre ville trappet ned virksomheten mot pensjonsalder initierte han et tverrfaglig institutt, et pionerarbeid som fikk blomstre i ly av Kulturdepartementets satsning på «Omgivelsene som kultur». IFR forente lærerkrefter på Arkitekt-og Kunsthøgskolen i Oslo, som en reaksjon på økt fagspesialisering. Instituttet skulle fremme den estetiske diskursen i et levende verksted med mennesket i sentrum, og forene kunstnerens og arkitektens ferdigheter til spennende og stimulerende omgivelser. Eller skal vi si gjenforene? Institutt for Romkunst hadde arkitektenes, billedkunstnernes og kunsthåndverkernes fagorganisasjoner som sine stiftere, og i begynnelsen var navn som Per Kleiva, Geir Stormoen, Irma Salo Jæger, Bente Sætrang og Carl Nesjar med i styret. Tidlig kom også Mette L'orange med sin tverrfaglige kompetanse innenfor arkitektur og billedkunst. Mette og Odd ble to gode ”parhester” i de mange workshopene som ble gjennomført. Særlig ”Rommodulen” på Kunsthøgskolen i Bergen er for mange blitt en viktig tilnærming til romforståelse.

IFR var Odds hjertebarn. Her utfoldet han seg fullt ut med sin nysjerrige, grensesprengende og fabulerende evner, som alltid medførte stor skaperlyst hos alle berørte. De av oss som var så heldige å få arbeide sammen med Odd i denne tiden fikk se hans faglige dyktighet mot flere fagområder, men også den modne menneskeligheten og humoren som åpnet så mange sinn.
Hvorfor så denne dype fokuseringen på rommet? Gjaldt ikke ambisjonene for omgivelsene som helhet? Jo selvfølgelig handler engasjementet om både bygget, stedet og byen, men rommet blir her å betrakte som en metafor, en innfallsvinkel til
en mer humanistisk arkitektur, et begrep som alle disipliner kunne knytte seg til.
Kunst og litteratur, det narrative, var veivisere i den kreative romskapingen. «Poeter og malere er fenomenologer, de har mer av barnets uskyld,» sier den finske arkitekten Juhani Pallasmaa, som var en av IFRs allierte i dette arbeidet. Han skriver at rommet i dag har mistet mye av sitt mytopoetiske grunnlag, og fremmer blant annet den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskijs evne til å vise oss inderligheten og melankolien i arkitekturen. I undervisningen blir det derfor lagt vekt på å bringe fram den enkelte romskapers erkjennelsesstoff, samt å oppmuntre bruken av erindringen som grunnlag for en aktiv transformasjonsprosess. Her delte Odd generøst erindringer fra sitt eget liv med oss. Hans evne til å omforme det personlige stoffet til allmenngyldige resurser i designprosessen var unik. Ved å arbeide i full målestokk, med vekt på abstraksjonen, fikk han studentene til å fjerne seg fra skrivebordsvirksomheten. De endte opp etter en workshop med en opplevelse av at de hadde forstått mer, flyttet grenser og utviklet sitt personlige faglige ståsted.

Hva slags rom kom så fram i disse prosessene?
Det ble skapt mange rom for væren. Rom for meditasjon, for tanken og for samtalen, og rom som uttrykk for ulike stemninger som sorg, angst og glede.
Odd arbeidet også for å forene arkitektur og musikk, der blant annet tolkningen av Nordheims og Stockhausens komposisjoner var favoritter som inspirasjon til fargerike, rytmiske romforløp, som man ellers ikke «finner på» uten videre. Rommene ble uttrykk for noe, det foregikk en tankevirksomhet eller en filosofisk prosess. Odd ville ikke radikalisere designprosessen for å fremme påtrengende kunstuttrykk, men metoden åpnet for oppfinnsomhet og størrekontraster i resultatene.

I dag er Institutt for Romkunst slått sammen med Galleri Rom og flyttet inn i gode lokaler i Maridalsveien 3 under navnet ROM for Kunst+Arkitektur. Mye av Odd's spirit henger fortsatt sterkt med i virksomheten, men et stort tomrom preger alle som var hans venner, kollegaer og studenter. Det er motsetningsfylt når døden innhenter et så levende menneske. Vi vet imidlertid at Odd ikke fryktet mørket, han var, som nevnt, lysets og mørkets mester i sin arkitektur og akvarellkunst.

Odd Østbye kan sammenlignes med en annen nordmann som også nylig er gått bort, Arne Næss. De møttes en gang og ble enige om at de kunne utrettet noe stort sammen. Det tror vi på.
De hadde begge den analytiske evnen koblet med den frie, lekne tilnærming til det de interesserte seg for i livet.

«Vi er av samme stoff som drømmer veves av; vårt lille liv er omringet av søvn.»
William Shakespeare