Arkitektnytt

OAF-leder Butenschøn befinner seg i øyeblikket på Harvard i Massachusetts, USAs eldste universitet, og når Arkitektnytt ringer ham på mobilen, svarer han med dempet stemme, siden han er i biblioteket. Han trenger et halvt minutt på å finne et sted hvor han kan svare høyt og tydelig på journalistens spørsmål, hvorav det første er:

– Hvorfor har du påtatt deg vervet som OAF-leder?
– Fordi det nå er en særdeles viktig tid i Oslo, med flere store prosjekter enn noen sinne. Samtidig er arkitekt­rollen usikker, og arkitekturens betydning er uklar blant både politikere og folk flest. Derfor er OAF et usedvanlig viktig forum. Vi arkitekter må snakke sammen, mer enn noen gang. Vi må argumentere for arkitekturens og arkitektenes betydning.

– Du har jo omfattende kunnskaper og erfaringer på området.
– Jeg har erfaring med formidling og organisering, både innenfor statlig og privat virksomhet, og jeg synes det er spennende å arbeide med arkitekter, ikke minst de unge, svarer Butenschøn, som har skjøttet flere tunge lederstillinger i karrieren, og som kjenner samfunnets styringsapparat og byråkrati som få andre arkitekter.
– Jeg tror at jeg har noe å bidra med, legger han til.

– Hva vil OAF?
– Vi vil arbeide med et bredere nedslagsfelt enn før – på to plan, gjennom å engasjere bredden av egne medlemmer, også middelaldrende og eldre arkitekter, og gjennom å engasjere oss bredt i samfunnet ved å ta opp større utfordringer.

– Hvordan er statusen for OAF som samfunnsaktør i dag?
– Vi er i gang, selv om vi er litt hemmet av at jeg er her i USA fram til begynnelsen av mars. Men vi har fått en avklaring i forhold til NAL. NAL vil at lokalforeningene skal ta større ansvar for den lokale samfunnsdebatten.

– Noen store stunt i vente?
– Det er farlig å komme med fete programerklæringer. Vi håper det vil merkes økt aktivitet i OAF, men det tar jo tid å gjennomføre store forandringer.

– OAF har nå en programkomité som tar seg av møtevirksomheten, og du er betalt, arbeidende styreformann. Det skulle gi muligheter?

– Må tro det, bekrefter Butenschøn i rimelig lyst og optimistisk toneleie fra andre sida av Atlanterhavet.