Arkitektnytt

Nyskapningen er kommet i stand gjennom et samarbeid med The Royal Institute of British Architects (RIBA), og hensikten er å gi både fagfolk og allmennhet tilgang til de enorme arkitektoniske samlingene som begge institusjoner besitter, i form av tegninger, fotografier, modeller, brev og annen dokumentasjon.

Galleriet, som har kostet drøyt ti millioner pund, er i hovedsak finansiert gjennom en innsamlingsaksjon i regi av organisasjonen «Architecture For All», med bidrag fra The Heritage Lottery Fund. The Architecture Gallery er designet av Gareth Hoskin Architects og har fått en strategisk god plass i museet, like ved hovedinngangen.

Foruten en fast utstilling med fokus på ulike aspekter ved arkitekturhistorien, kommer galleriet også til å vise tema- og separatutstillinger. Dessuten finnes et «Study Room» i en annen del av museet, hvor hvem som helst kan komme uanmeldt og be om å få se tegninger fra institusjonens samlinger, som for eksempel tegninger av både Palladio og Le Corbusier.

«Intern affære»
The Architecture Gallery er faktisk Storbritannias første permanente arkitekturgalleri. Det finnes ikke noe arkitekturmuseum, noe som er litt merkelig med tanke på landets størrelse og historie. Jeg tar opp spørsmålet med Charles Hind, som er sjefkurator for RIBAs samlinger, og som har vært medansvarlig for det nye museet.

– En av grunnene til at det ikke er blitt etablert et nasjonalt arkitekturmuseum, er at på 1800-tallet, da de fleste store museene ble etablert her til lands, ble arkitektur betraktet som en «intern affære» for fagfolk. Det synet rådde nok grunnen inntil prins Charles på 1980-tallet gjorde sitt inntog i debatten. En annen, og i dag viktigere grunn, er at arkitekturens utvikling i Storbritannia alltid har vært veldig splittet, sammenliknet med for eksempel Holland, Sverige og Norge, der utviklingen har vært mer enhetlig. Derfor har det ikke vært samme grunnlag for et nasjonalt arkitekturmuseum, og det nye galleriet har heller ikke som oppgave å fokusere på hjemlig arkitektur, men heller synliggjøre RIBAs og The Victoria & Albert Museums samlinger, forteller Charles Hind.

To flotte samlinger
– Som prosjekt er galleriet ganske nytt, men det er blitt til på grunnlag av en mangeårig debatt om hva som skulle skje med RIBAs samlinger, sier han.

– Det har vært en veldig lang og uttværet debatt. RIBAs samlinger er en av de største og absolutt fremste i verden. Som eksempel kan nevnes at vi eier 250 originaltegninger av Palladio. Innsamlingen startet i 1834, og arkivene har vokst enormt i årenes løp, dels gjennom donasjoner, dels gjennom innkjøp. På slutten av 1960-tallet hadde samlingen fått et slikt omfang at vi måtte leie en annen bygning og flytte mesteparten av materialet dit på 1970-tallet. Leiekontrakten varte fram til 2002 og kunne ikke fornyes. Derfor begynte vi å lete etter en ny bygning, fant en i Nord-London, og forsøkte å få bidrag fra The Heritage Lottery Fund. Fondet satte som betingelse for støtte at allmennheten skulle få tilgang til samlingen, og mente vi burde finne en samarbeidspartner, forteller Hind.

RIBA begynte å se seg om etter samarbeidspartnere, og blant de institusjoner man kontaktet var The Victoria & Albert Museum (V & A).

– Timingen kunne ikke ha vært bedre. The V & A hadde nettopp gjennomført en stor evaluering av sin virksomhet, og kom blant annet fram til at det området som var mest forsømt, var arkitektur, som museet var forpliktet til å dekke ifølge sine vedtekter. For oss var The V & A svært interessant, fordi det er et av Londons mest besøkte museer, pluss at vi kunne oppbevare samlingen hos dem. Selv om The V & A selv hadde en viktig arkitektursamling, fikk de gjennom oss tilgang til en av de fremste samlingene i verden i tillegg til fagfolk som kunne løfte deres egen samling. Begge parter hadde derfor mye å vinne på et partnerskap. Etter en del diskusjoner begynte vi å forme prosjektet, som resulterte i et konsept for et galleri for allmennheten og en institusjon for akademikere og forskere.

Timingen har også vært riktig overfor publikum, mener Charles Hind.

– Jeg vil ikke trekkes inn i en for inngående debatt om prins Charles og det angrepet han rettet mot ny arkitektur i 1984. Men selv om mange arkitekter jevnt over forbanner ham, så ledet hans uttalelser til en debatt om arkitektur også hos den brede allmennhet. På 50- og 60-tallet var de fleste mennesker vant med at arkitektur var noe som andre bestemte for dem. I dag er det noe som kan debatteres, og som debatteres ivrig.

Arkitektur som kunst
Charles Hind har selv satt sammen den faste utstillingen i galleriet.

– Det vanskelige var faktisk å velge hva som skulle med, for jeg hadde mengder og atter mengder med materiale å velge mellom. Jeg var også veldig oppmerksom på ikke å fokusere på vestlig arkitektur, men gi et internasjonalt overblikk. Utstillingen retter seg først og fremst mot allmennheten, men materialet har en slik kvalitet at også fagfolk later til å synes den er interessant. Det er ikke en historisk gjennomgang av arkitekturen. Jeg har i stedet valgt å samle meg om tre ulike sider ved emnet. Den første avdelingen, «The Art of Architecture», belyser utviklingen, prinsippene og betydningen av ulike arkitektoniske stiler, og det er en bred oversikt over ulike perioder og land.

Vi viser blant annet et kapitél fra Panteon fra 200-tallet, en nordafrikansk koranfrise fra 1200-tallet, 1800-tallsmodeller av The Palace of Westminster og Alhambra, et dørhåndtak designet på 1930-tallet av Walter Gropius og modeller av prosjekter av blant andre Nigel Coates og Richard Rogers.

Bygningers funksjon
Den andre avdelingen, «The Function of Buildings», er en undersøkelse av hvordan funksjon påvirker designen av en bygning, fra kjøpesentre og moskeer til private villaer og skoler, og jeg har valgt å gjøre dette gjennom å plassere modeller på lange bord i midten av galleriet, forteller Charles Hind.

Den mest spektakulære modellen på utstillingen er uten tvil den av Fort William i Calcutta, utført i elfenben på midten av 1700-tallet. Ved siden av står modeller av blant andre Le Corbusiers «Villa Stein», et tradisjonelt japansk familiehus og den opprinnelige terminalen på Gatwick-flyplassen, utført på 30-tallet.

Arkitekter og arkitektur
Den tredje og siste avdelingen, «Architects and Architecture», tar opp selve arbeidsprosessen, fra første foreløpige idéutkast og skisser, til ferdige tegninger og instruksjoner til byggmester.

– Her vises flere av de virkelige kostbarhetene i samlingen, blant annet Palladios tegninger til Villa Pisani (1539–1540) og en skisse av Vanburgh til Castle Howard (1695). Jeg har også inkludert Frank Lloyd Wrights tegninger til «All-Steel House» fra 1937 og Norman Fosters GLA Building fra 2000.

I avdelingen inngår også en seksjon om ulike byggematerialer, en flatskjerm som viser en simulert tur gjennom Zaha Hadids «Phaeno Science Centre» i Wolfsburg, pluss en modell fra 1700-tallet av St Martin-in-the Fields-kirken som ligger ved Trafalgar Square, for å belyse hvordan arkitekten James Gibbs ble påvirket av området rundt, og hvordan kirken i sin tur påvirket områdets utvikling. Her finnes også en komisk byste av arkitekten Edwin Lutyens, hvor hode og overkropp er ekko av hans indisk-inspirerte paviljonger.

Åpen holdning
– Vi kommer dessuten til å vise tre temporære utstillinger i året. I den nærmeste fremtid kommer de til å være basert på våre egne to samlinger, men senere kan vi godt tenke oss å ta inn utstillinger fra institusjoner i utlandet. I forbindelse med åpningen av galleriet mente vi det var viktig at den første temporære utstillingen ikke overskygget den faste, så vi satte sammen en som har tilknytning til den, som heter «Great Buildings», altså blant annet pyramidene, The Lloyds Building og «The Eden Project». Deretter skal vi vise «Inside/Outside», om bygninger designet for å samvirke med det omkringliggende miljø.

Fra galleriet beveger vi oss til «The Study Room». Her kan altså hvem som helst be om å få se tegninger og manuskripter fra de to samlingene. Denne uvanlig åpne holdningen har alltid eksistert på The V & A, til forskjell fra for eksempel The British Library, der man må løse medlemskort for å få tilgang til samlingene.

– Denne åpenheten var noe jeg selv tilstrebet fra begynnelsen av, og det var også et av vilkårene The Heritage Lottery Fund stilte. Det finnes jo visse moteord innen museumsverdenen akkurat nå: «åpenhet», «utdannelse», «tilgang for alle». Vi har brakt over 600 000 tegninger og 750 000 manuskripter hit, som er tilført The V & As anselige samling. Dessuten har RIBA 750 000 fotografier og 150 000 bøker, hvorav en del er fra 1500-tallet, men disse har vi valgt å forvare i RIBA-bygningen på Portland Place. Og der koster det dessverre å få tilgang til materialet.

Med vekslende blikk
– Hvordan kom RIBAs samling i stand?
– Den ble innstiftet i 1834 og vokste så ganske raskt. Det meste, også en stor del av de verdifulle tegningene, er innkommet gjennom donasjoner. I de første hundre årene innstilte man seg først og fremst på å anskaffe viktige enkelttegninger, bøker og dokumenter, og sikret seg eksempler på hver framstående arkitekts arbeider. Det var egentlig først etter andre verdenskrig at RIBA begynte å anskaffe komplette arkiver. Det første virkelig viktige tilhørte Edwin Lutyens. Enkelte arkiv er blitt donert, andre er innkjøpt. Vi hadde tidligere et svært internasjonalt blikk når det gjaldt anskaffelse av materiale, men i de senere år har vi rettet oss mer mot britiske arkitekter, mye fordi andre land har stiftet egne nasjonale samlinger. Vi er veldig aktive, og etterspør materiale. I den senere tid er det også blitt mulig for dødsbo å donere materiale til institusjoner i stedet for å betale arveavgift, og på denne måten har vi fått Felicity Martins arkiv, og album med tegninger av et gods, tegnet av Mark Holland på 1800-tallet. Så samlingene vokser stadig!

Godt samarbeid
Det var for øvrig en og annen i bransjen som ante uråd da det ble meddelt at RIBA skulle samarbeide med The Victoria and Albert Museum om et nytt galleri. Mange mintes nemlig hurlumheien omkring The V & A og The Boilerhouse på midten av 80-tallet. The Boilerhouse oppstod etter at en utenforstående gruppe, ledet av designguruen og restaurantkongen Sir Terence Conran, overtalte museets ledelse til å gi dem lokaler innen husets vegger for å vise uavhengige utstillinger om blant annet design, mote og fotografi. Gruppen fikk et av de verste lokalene i museet, et gammelt fyrrom, som ga nykomlingen navn. Dette forhindret ikke at The Boilerhouse ble museets i særklasse mest populære lokale, noe som førte til at andre kuratorer på forskjellig vis prøvde å sabotere virksomheten. Til slutt ble Conan sint, og startet The Design Museum i London Docklands.

– Jo, det ville nok være mulig å skrive en større bok om internpolitikken på The V & A på 80-tallet. Sannheten var jo faktisk at museet hadde sovnet inn, og at Conran og The Boilerhouse viste hvordan det kunne gjøres. Etterpå inntraff det jo drastiske forandringer, og The V & A er nå et av Londons beste og mest besøkte museer. Til tross for dette næret jeg en viss engstelse. Jeg innså at prosjektet kunne gå fløyten hvis en av partene, det være seg The V & A eller RIBA, hadde for mye kontroll. Men samarbeidet har gått meget bra og det er nok det som har forbauset meg mest ved dette prosjektet, oppsummerer Charles Hind.