Arkitektnytt

I januar, i sitt 78. leveår, ble designer MNIL/MNID Sven Ivar Dysthe slått til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Dysthe markerte seg allerede i 1950-årene som en dyktig møbeltegner, fikk håndverksbrev som snekker og fortsatte med industridesignstudier ved Royal College of Art i London. Så ble han ansatt hos snekkermesterne Hiort & Østlyngen og hos arkitekt Reidar Lund i Oslo, før han startet egen praksis i 1958, Dysthe Industridesign.

Allsidighet ble et av hans varemerker. Han tegnet reoler, kjøkkeninnredninger, biltilhenger, skibinding, trykkluftskompressor, søppelsekkstativ, lysarmaturer og møbelkolleksjoner for alle slags omgivelser, fra hytter til flyterminaler - men møbler har vært hans hovedanliggende.

Med filosofien om at møbeldesign skal «smelte på netthinnen» og med teknisk/praktisk utdanning i bagasjen, klarte han den krevende overgangen fra håndverksmessig møbelproduksjon til effektiv serieproduksjon. Som få andre har han vært med på å prege norsk design og møbelindustriens utvikling. i så høy grad. Han kom som et friskt pust utenfra og var mest interessert i industriproduksjon.

Skapte skole i norsk møbelindustri

Gjennom sine originale og grundig gjennomtenkte løsninger fikk han fruktbar kontakt med en rekke norske bedrifter. Evnen til å gjennomarbeide et produkt ned til minste detalj preger hele hans produksjon, og han har alltid fulgt et arbeid tett fra tegnebordet helt fram til det ferdige produktet. Med oppfinnerens innsikt har han hele tiden maktet å finne enkle løsninger på kompliserte problemstillinger.

- Et produkt skal tåle å studeres fra alle sider og brukeren skal daglig føle kvaliteten ved det, sier han.
Møbelserien 1001 for Dokka Møbler fra 1960 ble hans første kommersielle suksess. Kombinasjonen av stål, palisander og skinn i en stol med rette vinkler skilte seg ut fra samtidens organiske formspråk. Etter lansering på Køln-messen gikk den rett hjem hos et internasjonalt publikum, først og fremst i Europa og USA.

Sven Ivar Dysthe gjorde en pionerinnsats for bruk av lamineringsteknikk og benyttet denne teknikken mer enn noen annen norsk designer. Hans Lami-kolleksjon i 1960-årene skapte skole i norsk møbelindustri. Stablestolen Laminette fra 1967 var i produksjon i vel 40 år, men er nå gått ut av produksjon. Den er solgt i over en million eksemplarer. Forklaringen er enkel: Stolen er funksjonell, billig å produsere, lett å frakte, flytte og lagre og god å sitte i.

I samme formspråk utviklet Sven Ivar Dysthe flere sittemøbler som har utgjort et viktig basisutvalg for skoler og andre institusjoner, blant annet stolene Laminat og Lamilight og krakken Lamini.

Popcorn, Planet og Parabel

Sven Ivar Dysthe har også tegnet møbler i plast, glassfiber og metall. Stablestolen Popcorn i glassfiber ble tegnet til åpningen av Henie Onstad Kunstsenter i 1968 og bestilt i 350 eksemplarer. Museet byttet i 1990-årene ut stolen, men den er etter hvert blitt et så populært samleobjekt at det blir gjort forsøk på å få den i produksjon igjen.

Stolen Planet kom i 1965 og ble relansert av Fora Form for noen år siden, etter å ha vært ute av produksjon i mange år. Tilsvarende har skjedd med stablestolen Parabel, som ble produsert av Møre Lenestolfabrikk i 1986, og som vil være tilbake på markedet etter en justering av ryggen.

Alt dette og mer til må være bevis så godt som noe på at den nyslåtte ridder har satset på kvalitet og bruksegensksaper som står seg gjennom skiftende trender og tider - og som har gått hjem hos brukerne. Vi skal heller ikke glemme Sven Ivar Dysthe som inspirator og forbilde for yngre kolleger i fagmiljøet. Han var formann i NIL i perioden 1961-63.

Han svarer bekreftende på spørsmålet om han syns han har gjort seg fortjent til utmerkelsen - men er rask med å tilføye at han syns det er flere fagutøvere som stiller i samme klasse.