Nyheter
UIA:
«Nothingness will always beat presence»
At tomhet eller fravær alltid vinner over tilstedeværelse, er mulig. Likevel – opposisjonelt nok – vil jeg hevde: VI VAR DER!
14. september 2005
I forrige nummer av Arkitektnytt kan en lese at den samlede norske delegasjonen ved UIA-kongressen i Istanbul bestod av NALs president og to personer fra NABU. Forfatteren undres over at ingen norske arkitekter ønsker å delta i et slikt forum. Dette kunne det være god grunn til å undres over, selv om det ikke medfører riktighet, men kanskje nasjonal tilhørighet ikke er så viktig ved et slikt arrangement.
Jeg vil ikke tro det er korte avstander innad i NAL; fra Norge, fra Oslo vest, fra tredje generasjons arkitektfamilie. Kanskje er det så lange avstander at Byggekunst og Arkitektnytt ikke møtes i lunsjen. I hvert fall ble mitt foredrag ved UIA presentert for Byggekunst allerede i mai. Den lå utenfor interessefeltet; redaktøren anbefalte heller internasjonale tidsskrifter eller nettsted.
Foreningsliv
UIA ble etablert i 1948 for å forene arkitekter i gjenoppbyggingen av byer etter andre verdenskrig. Europa var sterkest rammet, for Amerika hadde dette liten betydning.
Foreningen strekker seg tilbake til CIAM (Congrès Internationaux d’Architecture Moderne), etablert i 1928 av Hélène de Mandrot, Sigfried Giedion og Le Corbusier, som et viktig instrument for å propagandere avantgardistiske ideer. Christian Norberg-Schulz skriver i Principles of Modern Architecture (2000) at moderne arkitektur ble en «bevegelse» ved institusjonaliseringen av CIAM, og har gjenstått som det eneste sanne uttrykk for en åpen pluralistisk verden og for global interaksjon. Den norske avdelingen av CIAM ble opprettet i 1950, ledet av Arne Korsmo.
I 1954 ble en yngre gruppe etablert som CIAM X-komiteen eller Team Ten, bestående bl.a. av Jacob Bakema, Alison og Peter Smithson og Aldo van Eyck. I stedet for den generelle, mekaniske og rigide funksjonalismen utviklet under CIAM IV (Athens Charter, 1933), ønsket Team Ten å fremme individuelle konsepter for arkitektonisk og sosial identitet, skala og mening, formalisert i Doorn-manifestet. Dette ble godtatt av Le Corbusier i 1955, men under CIAM X-møtet i 1956 viste avstanden mellom generasjonene seg for stor til å holde CIAM sammen.
I en slik sammenheng ble NAL (en fremtidig lokalforening i UIA?) etablert i 1911 for å styrke norske arkitekters posisjon i utformingen av nasjonalstaten.
Glimrende
Sitatet i overskriften er hentet fra Rem Koolhaas, fritt etter hukommelsen. Antagelig er det fra SMLXL, men jeg bryr meg ikke om å gå på biblioteket og slå det opp. Det er noe eget ved det som fester seg i minnet uten tvang eller plikt. Antagelig vil vestbanearkitekten leve etter lære, i hvert fall glimret han med sitt fravær under UIAs avslutningsforelesning. «The Koolhaas lecture is cancelled by him,» lød det gjentatte ganger fra mikrofonen til en hardt presset arrangør; «please leave the auditorium now». Ryktene skulle ha det til at en stand-in fra OMA hadde fått ordre om å forberede seg på å presentere «Content», tittelen på hans siste bok og utstilling, men at dette ikke ble akseptert av arrangørene.
60+
Team Ten og brutalismen ble slutten på CIAM og begynnelsen på postmodernismen. At hovedforedragsholderne var over seksti år, tyder på at 68er-generasjonen naturlig nok hadde et solid grep om kongressen, og at postmodernismen ble feiret. Robert Venturi insisterte riktignok i sitt foredrag på å være premodernist, framfor postmodernist, samtidig som han tok kreditt for MoMA Queens etasjehøye bokstaver, som ornament, plassert på taket av den provisoriske utstillingshallen. Han kom heller ikke utenom å ha gjort «a duck» i Las Vegas til en verdensberømt restaurant. I forkant av foredraget ble også «flyers» sendt rundt, slik at en lett kunne få kjøpt bok av ham.
Peter Eisenman åpnet tirsdagens foredrag med den velvalgte tittelen «Architecture Matters». Dermed var grunnleggeren av The Urban Studies i New York arrangert med passende avstand til Koolhaas, som var research fellow der tidlig på 70-tallet.
Union Internationale des Architectes, et fransk/europeisk initiativ, fikk større amerikansk påvirkning i overgangen til postmodernismen. Boswash, en megalopolis fra Boston til Washington, ble på 60- og 70-tallet et arnested med Manhattan og MoMA som scene. Her så megastrukturene først dagens lys, med utstillinger av Buckminster Fuller, Doxiadis, Metabolistene, Soleri, Superstudio og mange flere. Mange av årets hovedforedragsholdere hadde da også amerikansk bakgrunn.
Fra Norge
Mitt foredrag ble holdt et sted innimellom, i et mindre rom, men handlet om større skala og hadde fremtiden i seg. «Urban Jet-lag; the space race forever changed the stadium» omhandlet globalisering og forholdet mellom by og bygning. Det ble lagt vekt på å drøfte tidsforskyvningen mellom avantgarde, profesjon og publikum. I den sammenheng kunne en argumentere for at det å bli oversett av NAL på en måte bekrefter foredragets tematikk. Det er neppe helt uproblematisk for en veletablert forening å satse på de unge.
Gruppen a-g-e-s, ved Britt Sørlie, Jelle de Haan og undertegnede, deltok med det utopiske prosjektet UN Pendulum City i form av en multimediepresentasjon. UNPC, en svevende megastruktur, tematiserer rekonfigureringen mellom by og bygning i globaliseringsperspektiv. Blant UIAs «parallel exhibitions», sammen med Tyrkias 10 ledende samtidsarkitekter, ble også installasjonen UNPC stilt ut. Den besto av et internettspill forbundet med en fysisk og interaktiv modell. Installasjonen UNPC ble designet for rullerende utstilling, finansiert gjennom Norsk Kulturråd og UD.
Paradoksalt nok er denne utopien nominert til Norsk Forms utstilling DESIGN 2005 og kan dermed bli mulig å beskue i Oslo fra november. Foredraget, derimot, vil nok aldri bli tilgjengelig i Byggekunst...
Kjøpesenterets innhold
I historiens lys kan en undres over hva UIA har som hovedagenda i dag. I et globalisert og markedsliberalisert samfunn har arkitekter flest neppe ambisjoner om å omforme eller utforme etter store samtidige samfunnsomveltninger, eller naturkatastrofer og krig. Det kan synes altfor komplekst å planlegge fysiske omgivelser, parallelt med at historiske mønstre får stor betydning.
Kongressen i Istanbul var organisert rundt konseptet «cities: grand bazaar of architectureS», men som i mange av dagens kjøpesentra kan innholdet lett bli blandet. Ironisk nok kan kanselleringen av avslutningsforedraget «Content» slik sett tolkes som et interessant stunt. Uavhengig av om foredragsholderen kanskje bare var forkjølet eller mistet flyet.
Norske arkitekters landsforbund må selvfølgelig fremme norsk arkitektur, på samme måte som UIA skal være inkluderende på en annen måte enn CIAM var det. Det ligger i mandatet, men ikke at det skal være så ekte, så sant og så sunt.
Uansett kan vi trygt slå fast: ikke bare bærekraft fra Norge.
Jeg vil ikke tro det er korte avstander innad i NAL; fra Norge, fra Oslo vest, fra tredje generasjons arkitektfamilie. Kanskje er det så lange avstander at Byggekunst og Arkitektnytt ikke møtes i lunsjen. I hvert fall ble mitt foredrag ved UIA presentert for Byggekunst allerede i mai. Den lå utenfor interessefeltet; redaktøren anbefalte heller internasjonale tidsskrifter eller nettsted.
Foreningsliv
UIA ble etablert i 1948 for å forene arkitekter i gjenoppbyggingen av byer etter andre verdenskrig. Europa var sterkest rammet, for Amerika hadde dette liten betydning.
Foreningen strekker seg tilbake til CIAM (Congrès Internationaux d’Architecture Moderne), etablert i 1928 av Hélène de Mandrot, Sigfried Giedion og Le Corbusier, som et viktig instrument for å propagandere avantgardistiske ideer. Christian Norberg-Schulz skriver i Principles of Modern Architecture (2000) at moderne arkitektur ble en «bevegelse» ved institusjonaliseringen av CIAM, og har gjenstått som det eneste sanne uttrykk for en åpen pluralistisk verden og for global interaksjon. Den norske avdelingen av CIAM ble opprettet i 1950, ledet av Arne Korsmo.
I 1954 ble en yngre gruppe etablert som CIAM X-komiteen eller Team Ten, bestående bl.a. av Jacob Bakema, Alison og Peter Smithson og Aldo van Eyck. I stedet for den generelle, mekaniske og rigide funksjonalismen utviklet under CIAM IV (Athens Charter, 1933), ønsket Team Ten å fremme individuelle konsepter for arkitektonisk og sosial identitet, skala og mening, formalisert i Doorn-manifestet. Dette ble godtatt av Le Corbusier i 1955, men under CIAM X-møtet i 1956 viste avstanden mellom generasjonene seg for stor til å holde CIAM sammen.
I en slik sammenheng ble NAL (en fremtidig lokalforening i UIA?) etablert i 1911 for å styrke norske arkitekters posisjon i utformingen av nasjonalstaten.
Glimrende
Sitatet i overskriften er hentet fra Rem Koolhaas, fritt etter hukommelsen. Antagelig er det fra SMLXL, men jeg bryr meg ikke om å gå på biblioteket og slå det opp. Det er noe eget ved det som fester seg i minnet uten tvang eller plikt. Antagelig vil vestbanearkitekten leve etter lære, i hvert fall glimret han med sitt fravær under UIAs avslutningsforelesning. «The Koolhaas lecture is cancelled by him,» lød det gjentatte ganger fra mikrofonen til en hardt presset arrangør; «please leave the auditorium now». Ryktene skulle ha det til at en stand-in fra OMA hadde fått ordre om å forberede seg på å presentere «Content», tittelen på hans siste bok og utstilling, men at dette ikke ble akseptert av arrangørene.
60+
Team Ten og brutalismen ble slutten på CIAM og begynnelsen på postmodernismen. At hovedforedragsholderne var over seksti år, tyder på at 68er-generasjonen naturlig nok hadde et solid grep om kongressen, og at postmodernismen ble feiret. Robert Venturi insisterte riktignok i sitt foredrag på å være premodernist, framfor postmodernist, samtidig som han tok kreditt for MoMA Queens etasjehøye bokstaver, som ornament, plassert på taket av den provisoriske utstillingshallen. Han kom heller ikke utenom å ha gjort «a duck» i Las Vegas til en verdensberømt restaurant. I forkant av foredraget ble også «flyers» sendt rundt, slik at en lett kunne få kjøpt bok av ham.
Peter Eisenman åpnet tirsdagens foredrag med den velvalgte tittelen «Architecture Matters». Dermed var grunnleggeren av The Urban Studies i New York arrangert med passende avstand til Koolhaas, som var research fellow der tidlig på 70-tallet.
Union Internationale des Architectes, et fransk/europeisk initiativ, fikk større amerikansk påvirkning i overgangen til postmodernismen. Boswash, en megalopolis fra Boston til Washington, ble på 60- og 70-tallet et arnested med Manhattan og MoMA som scene. Her så megastrukturene først dagens lys, med utstillinger av Buckminster Fuller, Doxiadis, Metabolistene, Soleri, Superstudio og mange flere. Mange av årets hovedforedragsholdere hadde da også amerikansk bakgrunn.
Fra Norge
Mitt foredrag ble holdt et sted innimellom, i et mindre rom, men handlet om større skala og hadde fremtiden i seg. «Urban Jet-lag; the space race forever changed the stadium» omhandlet globalisering og forholdet mellom by og bygning. Det ble lagt vekt på å drøfte tidsforskyvningen mellom avantgarde, profesjon og publikum. I den sammenheng kunne en argumentere for at det å bli oversett av NAL på en måte bekrefter foredragets tematikk. Det er neppe helt uproblematisk for en veletablert forening å satse på de unge.
Gruppen a-g-e-s, ved Britt Sørlie, Jelle de Haan og undertegnede, deltok med det utopiske prosjektet UN Pendulum City i form av en multimediepresentasjon. UNPC, en svevende megastruktur, tematiserer rekonfigureringen mellom by og bygning i globaliseringsperspektiv. Blant UIAs «parallel exhibitions», sammen med Tyrkias 10 ledende samtidsarkitekter, ble også installasjonen UNPC stilt ut. Den besto av et internettspill forbundet med en fysisk og interaktiv modell. Installasjonen UNPC ble designet for rullerende utstilling, finansiert gjennom Norsk Kulturråd og UD.
Paradoksalt nok er denne utopien nominert til Norsk Forms utstilling DESIGN 2005 og kan dermed bli mulig å beskue i Oslo fra november. Foredraget, derimot, vil nok aldri bli tilgjengelig i Byggekunst...
Kjøpesenterets innhold
I historiens lys kan en undres over hva UIA har som hovedagenda i dag. I et globalisert og markedsliberalisert samfunn har arkitekter flest neppe ambisjoner om å omforme eller utforme etter store samtidige samfunnsomveltninger, eller naturkatastrofer og krig. Det kan synes altfor komplekst å planlegge fysiske omgivelser, parallelt med at historiske mønstre får stor betydning.
Kongressen i Istanbul var organisert rundt konseptet «cities: grand bazaar of architectureS», men som i mange av dagens kjøpesentra kan innholdet lett bli blandet. Ironisk nok kan kanselleringen av avslutningsforedraget «Content» slik sett tolkes som et interessant stunt. Uavhengig av om foredragsholderen kanskje bare var forkjølet eller mistet flyet.
Norske arkitekters landsforbund må selvfølgelig fremme norsk arkitektur, på samme måte som UIA skal være inkluderende på en annen måte enn CIAM var det. Det ligger i mandatet, men ikke at det skal være så ekte, så sant og så sunt.
Uansett kan vi trygt slå fast: ikke bare bærekraft fra Norge.
Administrasjonsbyen UN Pendulum City, som svever ut fra Manhattans horisont. Ill.: a-g-e-s.