Arkitektnytt

De den gang så unge arkitekter, Billy Lambertz-Nilssen og Trond Eliassen, som vant konkurransen i 1957, har fått den ære som tilkommer dem. De fikk Sundts premie i 1974 og Houens fonds diplom i 1975, da bygget stod ferdig. St. Olav fikk de senere som en anerkjennelse for en bred og mangfoldig praksis.

Niels Torp har nå fått i oppdrag å forandre og vel også å bygge ut Norsk Sjøfartsmuseum. En skulle jo da tro at byggesaken var i de beste hender. Han har vist nyskapende evne og gjennomgående kvalitet gjennom sin enorme oppdragsmengde. Den kan vel nesten bare sidestilles med Trond og Billys. Disse ble trukket inn i prosjekteringen, riktignok noe sent, men ville ikke nå tjene som gissel for endringene som er foreslått.
 De skal jeg komme tilbake til. Alt som er galt, kan neppe klandres Niels Torp.

Bygningene står seg godt, de er bygget av materialer som eldes med skjønnhet, men vedlikehold må til, nye tekniske krav må følges. Bare den som er likegyldig til arkitekturen, utvendig og innvendig, kan synes måten det er gjort på, er bagateller. Jeg nevner i fleng:

Hvite overvåkningskameraer er plassert der de vekker mest oppsikt, hvite lange ledninger er poppet fast på teglveggene, når de meget vel kunne gått inn i bygningen. Det samme med nødlys, ute og inne. Kobberbeslag er erstattet med blanke stålbeslag, selsomme uforklarlige åpninger er tatt dels i teglvegger og beslåtte porter, der kobberet er erstattet med bygningsmessing. Tjukke, klomsete sprinklingsrør ført under himlingen, malt i en guffen gul farge. Ute og inne, osv, osv. Sisaltepper flekkvis erstattet med linoleum, merkelige vegger satt opp som lager korridorer der rommets storslagne åpning mot fjorden var poenget.

Pengemangel? Ingen unnskyldning for det skjødesløse. Sjøfartsmuseet er en privat stiftelse, og vel i noen grad avhengig av inntekter fra salg av pølser og suvenirer. Så derfor trer annonseringen av museet helt i bakgrunnen for pølsene, og i suvenirbutikken inne i museet tar troll og T-shirts helt luven fra sjøfarten.
På sjøen teller kvalitet. Elementene krever de beste materialer, det beste håndverk, det beste sjømannskap. Det sjuskete og halvgode blir skyllet bort. Sjøfartsmuseet skal vise, og viser, denne stolte tradisjon. Samlingen oser av kunnskap og kvalitet i hver detalj. Den kvaliteten har arkitektene i bygningen. Og ikke bare det, men nettopp ved å bruke tegl, som det «jordiske» materiale det er, viser bygget kontrasten mellom det flyktige og det stedbundne, faste. Men fellesnevneren er der.

Ser ikke ledelsen på museet sammenhengen? Er en æra av kvalitet så definitivt forbi at selve museet blir symbol på forfall?

Jeg kjenner ikke de foreliggende planer godt, men endringene til nå er ikke lovende. Og flere kommer, en redningsskøyte skal stappes inn i båthuset. Inngangen snus, butikkens inngang kommer der museets inngang nå er. For butikken skal drives uavhengig. Taket mellom bygningene som i dag binder båthuset sammen med museums-inngangen, blir derved meningsløs. En disk og det nye inngangsrommet antyder likegyldighet.

Hvor er «genius loci», Niels Torp? Jeg kan ikke se at de endringer som han nå legger opp til, viser innsikt og forståelse.

Bygget står på «den gule liste» som bevaringsverdig, noe som gir begrensninger for utvendige endringer. Men uten beskyttelse i åndsverkloven, noe det ikke er alene om i norsk arkitektur. Noe for NAL.
«Vår ære og vår makt, har hvite seil oss brakt!» skrev Bjørnson. Vår vanære er avmakten ved å la humla suse for et hovedverk