Arkitektnytt

Listen over de få man husker aller best, vil selvsagt variere, i alle fall inntil det store vi har festet grepet helt. Så vidt jeg vet foreligger vel imidlertid ennå ikke den endelige kanonisering av hovedverker i nyere norsk arkitekturhistorie, så jeg fortsetter min freidige memorering. Fra «Norsk samtidsarkitektur 1985–90»: Lund og Slaattos Norges Bank i Oslo og kulturhus i Stavanger, Niels Torps Aker Brygge II, Arne Henriksens Vognhall i Lodalen og Jan Olav Jensens truckgarasje i Østfold, en blanding av soliditet og eksperiment; 1990–95: Hamar Olympiahall (Vikingskipet), Sverre Fehns Bremuseum og Villa Busk, Snøhettas billedgalleri på Lillehammer, Lunde og Løvseths bibliotek i Tønsberg og Narud–Stokke–Wiigs rådhus på Kongsberg, alle, om enn svært forskjellige, med slående «estetisk kraft»; 1995–2000: Oslo lufthavn, nytt Rikshospital, Oljemuseet i Stavanger, Sverre Fehns Ivar Aasen-tun, Lund og Slaat-tos vernebygg på Hamar, alle med solide kvaliteter, men kanskje ikke med en så slående «sterk» gjennomførthet som i dem fra 1990–95? Likevel ble merkelig nok det dristig-tunge UB på Blindern (1999) utelukket av juryen. Carl-Viggo Hølmebakks bårehus i Asker var dog med som et utrolig gjennomtenkt og -følt byggverk.

Hva kommer man til å huske best fra årets utstilling av 50 verker fra 2000–2005? Hva antyder Tidens ånd akkurat nå? La oss se på dagspressens ferske anmeldelser.

De første, offentlige domsavsigelser
Lars Elton i VG (14.10.06) fremhever utstillingens gjennomgående, «senmodernistiske» og «lekne» uttrykksformer, eksempelvis i Jarmund/Vigsnæs' Forskningspark på Svalbard (nr. 22 i katalogen i Byggekunst 06/06), Brendeland og Kristoffersens boligblokk i Trondhjem (29), Askim/Lanttos besøkssenter ved Borgund stavkirke (41) og Space Groups V-house på Nesøya (32). Han utpeker Snøhettas bibliotek i Alexandria (1989–2001) (25) som den «selvfølgelige forløper» her. En paralleltløpende trend i utstillingen kaller han «modernistiske (...) bokser» uten å nevne eksempler.

Lotte Sandberg i Aftenposten (13.10.06) mener at utstillingen holder et «oppsiktsvekkende høyt nivå», og fremhever særlig Jensen & Skodvins Mortensrud kirke (20), Helen & Hards boliger i Stavanger (1 og 2), Svalbard forskningspark, V-house samt Lund Hagems Marienlyst park i Oslo (11). Hun trekker også frem mindre prosjekter som Carl Viggo Hølmebakks anneks til en sommerhytte (30), Jensen & Skodvins servicebygg på en ferjekai (45) og 3RWs Håbakka mellombygg mellom to eldre våningshus i Rosendal (48).

Mari Lending i Morgenbladet (20.10.06) mener at utvalget av verker har vært styrt av kvalitet, og at resultatet vitner om et «høyt nivå» i norsk samtidsarkitektur. Hun fremhever følgende verker: Space Groups V-house, Askim og Lanttos loftsutbygging i Oslo (3), Rintalas lille hotell i Kirkenes (9), den «paradigmatiske» Mortensrud, Vulkans teater i Tromsø (38), Fehns fotomuseum i Horten (4) foruten Helen & Hards «transformasjoner».

Hvilken kvalitet?
Det synes temmelig klart at det som legges i begrepet «kvalitet» både i denne og tidligere utstillinger, er «ren» arkitektonisk kvalitet, eller litt mer presist: romlig-formal, estetisk kvalitet, som de fleste vel vil mene omfatter romlig-formale strukturer i bredde, dybde og høyde, inklusive først og fremst skala og delproporsjoner samt material- og fargekomposisjoner, det hele innenfor en romlig-formal kontekst.

Hvorvidt bygningene er godt løst funksjonelt, om de er gode i bruk, hygienisk tilfredsstillende (eller helst komfortable) mht. lys, luft, lyd, taktilitet og lukt, om de er «bæredyktige» økologisk sett, økonomiske i drift, lette å ominnrede (fleksible), enkle å utvide, enkle å dele opp for andre funksjoner osv., samt hvorvidt det er logiske forhold mellom form/rom på den ene siden og konstruksjoner og tekniske installasjoner på den andre, er alt sammen spørsmål som vanligvis faller utenfor den «rent» estetiske betraktning. Imidlertid, siden de visuelle, estetiske kvaliteter ved bygningens form og rom er et sentralt mål – ja kanskje dét sentrale mål – for arkitektens arbeid i vår tid, kan det synes helt greitt at dette er hovedkriteriet på kvalitet i disse femårlige arkitekturutstillingene.

Indirekte, men nådeløst, avsløres det dermed at det finnes deler av byggeriet hvor juryen har lett forgjeves etter kvalitet. Det mest slående savn akkurat i år er vel barnehagesektoren, siden man kan bli lettere nervøs av regjeringens bestemmelse om at det i all hast skal bygges barnehager over en lav sko med «maksimal kreativitet»; det vil altså tilsynelatende skje under en total mangel på gode forbilder.

Kurator for årets utstilling er sivilarkitekt MNAL Anne Marit Lunde, som har prøvd å tydeliggjøre kvalitetsbegrepet gjennom en inndeling av prosjektene i henhold til fem deltemaer: «Transformasjon, Form og funksjon, Symbol og identitet, Materiale og konstruksjon og Kontrast og tilnærming». Den bestemte problemstrukturen kan virke stimulerende på publikum, og gir anmelderen en flying start.

«Transformasjon» – nytt i gammelt
Denne avdelingen (nr. 1–7) inneholder Helen & Hards boliger (1 og 2), som er to herlig frie og fargerike ombygginger av henholdsvis et utrangert vandrerhjem og fire fraflyttede pendlerblokker, Askim/Lanttos kanskje noe vel selvfølgelige glassromsinstallasjon på et Kristiania-loft fra 1887 (3), Fehns utsøkte fotomuseum under hvelvene i et marinelagerbygg fra 1860-tallet (4), Dahl og Uhres herlige havneboligkompleks (inklusive bl.a. Froskemannsbygget, tegnet i 1966 av Harry Gangvik og IM) (5), Jarmund/Vigsnæs' nye, røffe AHO i et verkstedbygg fra 1938 med stor, generell romslighet, men krøbel inngang (6), samt Jensen & Skodvins Norsk design- og arkitektursenter, DogA, i to verkstedbygninger fra henholdsvis 1903 og 1948 (7). Ifølge Per Kartvedt (Byggekunst 08/05) er DogA et romantisk arkitekturverk i og med bevaringen av gamle «spor» i veggene som underliggende «tekster» for det innførte, moderne formspråk, langt på vei en oppfyllelse av Kartvedts utvalgte Novalis-sitat: «... å gjøre det alminnelige hemmelighetsfullt, det kjente ukjent og gi det endelige et skinn av uendelighet». Eller kanskje arkitektene her heller – eller også – er inspirert av modernismens objet trouvé-filosofi? Se nr. 20 lengre frem.

Ellers kan man lure på hvor lenge transformasjonsbølgen – mer og mindre romantisk – vil vare. Økonomisk virker det jo veldig kostbart å binde seg til bruk av gamle strukturer når et nytt råbygg koster bare 15–20 prosent av total byggekostnad, og rivningskostnaden er ubetydelig. Kfr. nr. 36.

«Form og funksjon» – i helt nye bygg
Tittelen henspiller på Louis Sullivans slagord fra 1890-årene, «Form follows function», som er både veldig berømt og dypt feiltolket. Her skal det for sikkerhets skyld presiseres slik: formen skal ikke følge automatisk av funksjonsanalysen; tvert om er det underforstått at resultatet må utvikles «dialektisk» i forhold til funksjonskrav, tilgjengelige materialer, økonomi, stedets premisser og – ikke minst – tidens ånd! På linje med dette er da også kuratorens hensikt å finne hvorvidt man i arkitekturen i dag kan «gjenkjenne» helt nye funksjonsmønstre, eller nytolkninger av gamle, eventuelt i «et friere formspråk» (katalogen s. 31).

For å la oss selv undersøke dette har hun i denne avdeling (nr. 8–19) plassert Codes snertne, kubiske boliger for bostedsløse i Moss (8), Rintalas nesten mystiske overnattingskube på 6 x 2,5 x 5 m ved Kirkenesfjorden (9), DARKs noe skjematiske prosjekt for 500 boliger som kuber i kuber i Waldemars hage i Oslo (10) og Lund Hagems vakre boligblokker på Marienlyst i Oslo (11). Alle fire prosjekter er mer eller mindre preget av et nyfunksjonalistisk formspråk, ut fra funksjonalisme forstått som et internasjonalt, overveiende kubistisk/puristisk formspråk i mellomkrigstiden 1919–39. Undertegnede kan ikke se noe galt i det, i alle fall ikke prinsipielt, og jeg kan i det utstilte (riktignok meget knappe) materialet ikke se noen skurring mellom formene og de aktuelle bofunksjonene.

Dernest kommer tre skoler: Kristin Jarmunds Råholt ungdomsskole, en «landsby» innenfor et stort kvadrat begrenset av betongsøyler og glass i det store, åpne landskapet (12), Roald/Futharks Rørås_toppen barneskole, med et vennlig preg av treverk utvendig (13) og Conturs Breivang vgs i Tromsø med delvis platekledde, delvis malte betongformer i til dels skarpe sammenstillinger (14).

Skolene etterfølges av fem vidt forskjellige byggeoppgaver: en forskningsinstitusjon: Snøhettas INMED i Marseille med betongkropper i heftig samspill med stedets fjellknauser (15), en kontorpark: Lunde og Løvseths Alnafossen, et kompleks av nøkterne blokker, men med pirrende rytmer i etasjebåndene (16), en varemesse: Henriksen/Bystrups kjempestore betongbygning på Lillestrøm, dempet av den langstrakte, men merkelig intime hallen av stål og glass mot syd (17), en T-banestasjon: Kristin Jarmunds sublime Nydalen (18) og et veiserviceanlegg: Lund og Slaattos Grelland restaurant som en «svevende» innebygd bro over motorveien (19).

På utstillingen er det ikke enkelt å lese seg frem til splitter nye funksjoner eller nytolkninger av gamle i disse tolv prosjektene. Det eneste som springer en i øynene som en klar innovasjon mht. funksjon og samtidig tilløp til «et friere formspråk», er paradoksalt nok Kristin Jarmunds klassisistiske/miesiske kvadrat, som innvendig synes å åpne for et pedagogisk sett antagelig meget dristig, men tilsynelatende meget barnevennlig vrimleareal for hvert årstrinn.

«Symbol og identitet» --– symbolisme eller funksjonalisme?
Spørsmålet stilles på spissen: «Er det riktig å la symbolikken overstyre funksjonaliteten?» (Katalogen s. 44.)

Avdelingens (20–27) to første tester på dette er kirker, skjønt svaret vel er gitt her. Vi er jo vant til at denne byggkategoriens «rent» formale uttrykk har lov til å drives temmelig langt i forhold til jordiske funksjoner, ja paradoksalt nok er vel formen i seg selv her en funksjon.

Men, hvilke symboler og verdier finner vi utformet og uttrykt i Jensen & Skodvins for lengst kanoniserte Mortensrud (20)? Den gamle, norske «kirkebakken»? Her som et betonggulv lagt direkte på lyngrabbene mellom furutrærne? Eller er det omvendt? At det perforerte dekket skal åpne kirkegjengerens øyne for lyngtustene og furuleggene som objets trouvés? Hei, se disse stykker av natur!? Og inne i skipet, som minner om et vestlandsk naust, er det ikke også her Naturen, den evige, i form av de grovhugne steinene, som er selve hovedsymbolet? Altertavlen virker underlig sekundær.

Annerledes enkelt da i Terje Grønmos Vardåsen (21). Formen er her bokstavelig talt himmelstrebende, og det innfallende lyset fra oven et like klart kristent symbol.

Det tredje eksemplet er Jarmund/Vigsnæs' Forskningspark på Svalbard (22). Det er ikke så lett å få fatt i hvilke funksjoner det kompliserte bygget skal romme, men formen er påfallende spektakulær, både utvendig og innvendig, med et helhetspreg av prangende kostbarhet: intrikate og tidkrevende konstruksjoner, og alt heldekket av kobber. Hvorfor har den ellers så knipske, norske stat satset så sterkt (en halv milliard kroner) på dette bygget? Én nærliggende gjetning er at det skal symbolisere, og helst signalisere, vårt ressurssterke lands interesser på øya, noe som antagelig er storpolitisk nødvendig siden Norges rett innen dette internasjonale øyrike jo bare er én av mange nasjoners. Det eneste vi er suverene på på Spitsbergen, er som kjent politimyndigheten.

Ytterligere to sterkt symbolladede byggverk har Lunde plassert i denne avdelingen: Halvorsen og Sundbys Sameting i Karasjok med den dristige bruk av lavvoen som tingrom, skjermet av en «byråkratisk» halvsirkel (24), samt Snøhettas verdensnummer: biblioteket i Aleksandria (25): den skråttstilte sirkelskiven med så mange tolkningsmuligheter (solen? Kringla Heimsins? Tiden selv?).

På utstillingen opplever vi naturligvis bare et blekt gjenskinn av symbolene, ikke de bygde symbolenes direkte kraft, og funksjonene er det bare antydningsvis redegjort for. Kuratorens spissformulerte spørsmål om symbolenes forhold til funksjon i byggene må tas opp i andre sammenhenger.

Tre byggverk i denne avdelingen synes jeg mangler iøynefallende symbolfunksjoner (en mangel som forresten kan være en estetisk verdi i seg selv): Lund og Slaattos nye Svinesundsbro med den fine, bærende buen (27) (hvis da ikke en bro alltid er et symbol, kfr. Heidegger), samt to solide byggverk av Lunde og Løvseth: Høgskolen i Agder (23) og Fredrikstad rådhus (26). Alle tre er «selvfølgelige» på hver sin måte.

«Materiale og konstruksjoner» – materialenes betydning
Et byggverks materialitet er vel som regel bestemt av byggeoppgavens art og økonomi, men kan som så mye annet bl.a. være basert på subjektive faktorer som for eksempel tradisjonsbundethet eller innovasjonslyst eller begge deler. Hvilken rolle spiller de valgte materialer for og i hovedkonseptet for en bygning? Dette er temaet Lunde vil belyse i denne avdelingen (nr. 28–38).
Betydningen av materialet tre blir sterkt demonstrert i Carl-Viggo Hølmebakks sommerhytteanneks med et stringent gjennomført limtreskjelett (30) og Knut Hjeltnes' enebolig med et tak av massivtre som spenner fra murgavl til murgavl (statisk sett et foldeverk à la det i Værnes kirke fra 1100-årene) (31). I begge husene lukter det av tre.

Det gjør det for så vidt også i Gerstlauer/Molnes enebolig i Lier (28), men det synes uklart hva huset vil utover det å være av massivtre, dette i kontrast til den merkelige vilje i Brendeland og Kristoffersens femetasjes boligblokk, som reiser seg som et lite fjell med skyteskår vis-à-vis krigstidens ubåtbunker Dora – massivtre konfrontert med massiv betong (29). Den skyggekastende mastodonten er blitt kalt et signalbygg – for skogeierne?

For øvrig demonstreres moderne komposittmaterialer (en «sandwich» av balsatre, epoxy og karbonfibre er sterkere enn stål, men veier en fjerdedel, og glassfiber i epoxy er transparent) i Griffs elegante gangbro (37), stål og transparent duk i Niels Torps spenstige havnelagerbygning (34) og en komposisjon i stål og betong i Space Groups utsøkte V-house (32).

Ellers kommer temaet materialitet bare uklart til syne i resten av de byggverkene som er samlet her: Arcasas innovasjonssenter (33), Pir IIs Kvernhuset ungdomsskole (35) og Vulkans Teater i Tromsø (38).

Poenget i DivAs Ringstabekk skole (36) synes heller enn materialitet å betone et helt annet spørsmål (som er aktuelt spesielt i våre dager): skal man foreta en «transformasjon» (se verkene 1–7), eller skal man følge økonomien, som tilsier riving, og bygge noe helt nytt? Hva med stedsfølelsen? Og det som hang igjen i veggene? Er det eksistensielt tilfredsstillende å lagre det kun i sitt personlige og/eller kollektive minne/harddisk? Skal arkitekturen være romantisk eller rasjonell? På Ringstabekk har rasjonaliteten forrang.

«Kontrast og tilnærming» – det klassiske tema
Kurator Lundes femte og siste tema er: Hvordan skal ny arkitektur «kommunisere med eksisterende miljø eller natur» slik at det fremstår en ny helhet «med et mer komplekst uttrykk og et rikere budskap»?

Utstillingens objekter nr. 39–50 antyder at dette som regel må skje ved en kombinasjon av kontrast og tilnærming, om enn på mange måter, men integrering er vel ett samleprinsipp, underkastelse et annet, et spill på kontrast et tredje og dominans et fjerde.

Kontraster der det nye underkaster seg det gamle, er det utstilt tre eksempler på:
Askim/Lanttos besøkssenter ved Borgund stavkirke (41) har en irregulær form som avviker både fra kirkens og den stedlige byggeskikkens (men er tenkt å skulle være en tilnærmet naturform i forlengelsen av en bergknast), og er lagt på tilbørlig avstand slik at det ikke skal forstyrre klenodiet.
Lund Hagems Wergelands hus ved Eidsvoldsbygningen (42) er ment å være noe i seg selv, men også denne nyskapningen er rykket respektfullt unna for å la hovedsaken være mest mulig uforstyrret.

Noe tilsvarende er tilfelle med Telje–Torp–Aasens Nordvegen historiesenter på Karmøy (43), som har sin egen identitetsskapende fasade i betong og glass mellom knausene, men er lagt så lavt at gresstaket flukter med middelalderkirkens bakkenivå.

De følgende seks er mer og mindre diskutable forsøk på integrasjon:
MADs Skippergata 12 i Oslo (39) har fire søyler i fasaden som, selv om materialet kontrasterer, er tenkt som en tilnærming til de gamle nabofasadene, men gjennomgående balkongdekkekanter ødelegger opplegget.

Den vakre fasaden i glass og tre i Kristin Jarmunds Stortingsgata 6 (40) står i kontrast til nabofasaden mht materialitet, men er tilnærmet lik mht størrelse og hovedproporsjoner. Det siste gjelder også hjørneløsningen som «i prinsipp» fremtrer som en pendant til nærmeste hjørnetårn.
Lund Hagems sommerbolig på Tjøme (44) er muligens tatt med i denne avdelingen fordi husets kubiske former kontrasterer mot naturens runde, men anlegget vil stadig mer tilpasse seg stedets steinlandskap etter hvert som den ubehandlede furukledningen gråner.

Den gjennomsiktige glassveggen i Jensen & Skodvins Ropeid servicebygg ved ferjeleiet i Sand (45) utgjør en kontrast til den tette fjellveggen, men er tilpasset fjellformens buktning. Dessuten er jo glass også laget av stein. I sammenligning virker 3RWs glassvegg foran kulturhuset USF i Bergen merkelig malplassert. Den har litt karakter av barriere (46).

Et vellykket eksempel på en svært vanskelig integrasjon er 4Bs tilbygg til det ca. 30 år gamle, nietasjes tinghuset i Kristiansand (47). Den kontrasterende nye lave fløyen danner ganske enkelt et fint plassrom, som beriker både gaten og den dermed ikke fullt så bombastiske høyblokken.
Tre byggverk skiller seg ut ved å betone kontrast sterkere enn alle de andre.

I 3RWs mellombygg mellom to gamle, laftede våningshus i Rosendal (48) er det vanskelig å se at den sterke formkontrasten på noen kant virkelig mildnes, kanskje med unntak for det rene, klare glasshjørnet mot tunrommet. Det kan være at 3RW har tilsiktet en spesiell form for integrasjon der det nye er fremhevet som et distinkt ledd med sin egen identitet i anleggets «kontinuerlige endring».

På lignende vis kan man kanskje tolke Sverre Fehns vernebygg over to nylig utgravde ruiner i den middelalderske bispeborggården på Domkirke-odden på Hamar (49). De to arkitekturformene som skal verne gamle kulturrester, vil helt tydelig også være noe i seg selv på en helt ut selvstendig måte, i et djervt spill på kontrast mot miljøet for øvrig.

Det aller siste byggverket i utstillingen er Reiulf Ramstads Høgskole i Østfold (50). Anlegget virker flott og imponerende – på en noe voldsom måte à la russisk revolusjonsarkitektur omkring 1920. Det vil være noe i seg selv, og dominere det store, åpne landskapet omkring.

Om utstillingen
Det er vanskelig å formulere kriterier for god arkitektur, og bortimot umulig når kvalitetsbegrepet bare skal dreie seg om estetisk form. Juryen har da heller ikke offentliggjort noen programerklæring utover det lapidare å ville presentere de 50 «beste» bygningene (seniorkurator Ulf Grønvold i katalogen s. 11. Øvrige jurymedlemmer var Ingerid Helsing Almaas, Dietmar Eberle, Ingebjørg Hage, Ellen Hellsten og Sixten Rahlff).

Som kurator for utstillingen av verkene har Anne Marit Lunde med sin taksonomi likevel fortjenstfullt forsøkt å påpeke grunnleggende poenger som materialenes betydning for utarbeidelsen av (den riktige) form (28–38), betydningen av å forholde seg til den foreliggende kontekst (39–50) samt betydningen av å spille mer og mindre direkte (eller minimalt) på formens symbolkraft (20–27). Disse kriteriene, sammen med tilstrekkelig mange flere, mener jeg skulle vært drøftet ved alle de utstilte verkene, også i de som Lunde har skilt ut som egne oppgavetyper: «Transformasjon» (1–7) og «Form og funksjon» (8–19), med sikte på en klassisk helhetlig vurdering av verkene.

Når man i mangel av slik grundighet skal sette pengene sine på favoritter ut fra prosjektenes umiddelbare, iøynefallende snert/gnist/styrke/kraft/utstråling (et spill som utstillingen vel lokker de fleste inn i), vil undertegnede for sin del satse på studenthjemmet (1) for sin lekenhet, fotomuseet (4) for sin gedigenhet, Marienlyst (11) for sin svingende komposisjon, varemessens forhall (17) for sin subtile intimitet, T-banestasjonen (18) for sitt form- og fargeeventyr, den uomgjengelige Mortensrud (20) for sin panteistiske modernisme, det enda mer uomgjengelige Alexandriaprosjektet (25) for sin uhørte dristighet, enebolig Dysthe (31) for sin fandenivoldske antikonvensjonalisme, havnelageret (34) for seilkonstruksjonen, broen (37) for sin lette eleganse, Stortingsgata 6 (40) for sin tiltalende fasade samt Høgskolen (50) for sin dristige, men tilsynelatende temmede voldsomhet. Tolv nevnt, mange glemt, også blant de som ikke kom med på utstillingen. Vær så god til neste gambler!

En faglig sett mer interessant arkitekturutstilling ville man vel eksempelvis få ved å spørre etter arkitektonisk kvalitet i forskjellige sektorer av byggeriet, for eksempel tidens norske boligbygging, dagens norske næringsbygg med moderne arbeidsplasser, barns (og andre befolkningsgruppers) fysiske miljø osv.; da måtte man kanskje dele ut en pris for beste arkitektur i hver enkelt klasse?

Man kunne også få helt andre utstillinger alt etter spørsmål som: Hva betyr moderne prosjekterings- og produksjonsmetoder for arkitekturen? Hvordan bygger henholdsvis offentlige og private byggherrer? Hvilke sosiale strukturer representeres gjennom de forskjellige byggverkene? Hvordan er samspillet mellom arkitektur og byutvikling? Osv.

Utstillingen i sin nåværende, kaleidoskopiske form har imidlertid sin egen sjarm, selv om spranget fra de 250 m2 i små rom i Kongens gate 4 til det 700 m2 store svevende gulvet på Tullinløkka ikke er helt vellykket rent romlig/formalt. Vi kan trøstig håpe på en bedre estetisk kvalitet for neste utstilling, som vel vil finne sted på Bankplassen 3.