Nyheter
Norsk arkitektursosiologi
ARKITEKTER NTH 55 heter et lite hefte som ble utgitt privat i Oslo i høst. Det finnes bare i hundre eksemplarer, men ett er gitt til NALs bibliotek og ett til Arkitekturmuseets arkiv. Så vidt vites er det første gang overhodet at et helt arkitektkull fra NTH publiserer en samlet presentasjon av seg selv og sine livsløp.
31. mars 2006
Den pent designede trykksaken er naturligvis først og fremst skapt til gjensidig glede for de tre og tredve kameratene som tok «diplomen» på Arkitektavdelingen ved NTH høsten 1955, men burde være av interesse for en langt videre krets. Lødige enkeltbiografier gir til sammen et svært informasjonsrikt gruppebilde, som innbyr til et vell av refleksjoner.
De såkalt objektive data som karriereløp via private og/eller offentlige ansettelser og/eller egen praksis, spesialiseringer, plasseringer i konkurranser, forskning og/eller undervisning, organisasjonsarbeid, geografiske forflytninger, bosteder, familiære forhold, hobbies osv., kan sikkert brukes i et utall samfunnsvitenskapelige, harde statistikker på kryss og tvers. I tillegg kan sikkert en analyse av de subjektive, mer og mindre indirekte ytringer om forskjellige verdisyn på fag, samfunn og livsstil lede til innsirkling av et interessant ideologikasus: Hvordan var akkurat denne gruppens sosiale selvforståelse og tenkemåte?
Heftets ansvarlige redaktør, Jan Christian Eckhoff, har nøyd seg med et par nøkterne, men vesentlige konstateringer: Bare halvparten av kullet «har utelukkende vært opptatt med det vi i hovedsak ble utdannet for: prosjektere hus». Resten har vekslet mellom prosjektering, byplanlegning, byggesaksadministrering, forskning, publisering og/eller undervisning.
Han fastslår likeledes at kullet 1955, målt etter publisitet og kjendisfaktor, er «relativt usynlig: Ingen pangprestasjoner (...) ingen ny Sverre Fehn, ingen dr.techn., ingen barrikadekjempere, ingen stjernedebattanter, ingen ledere av superfirmaer à la Lund og Slaatto». Når det gjelder ideologispørsmålet støtter Eckhoff seg til Nina Berres doktoravhandling om NTH 1945–70 (Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning 1945–1970, NTNU, Trondhjem 2002 (omtalt i Byggekunst 3, 5 og 8/03)). Han konkluderer likesom Berre med at «undervisningen 51–55 (altså) var (...) styrt av samfunnet omkring» og tilføyer: «arkitektur som abstrakt formeksperiment var utenkelig. Studietiden var en personlig modningstid uten import av andres ideologier. Bra, men fravær av trening i metodisk kritkk er verre. (...) Det er derfor uklart hvor vi sto, kollektivt og enkeltvis, etter 4 år.»
Eckhoff er imidlertid uenig i Berres sammenligning av Arne Korsmo og Odd Brochmann, der sistnevnte fremstår som en «diffus person». Han fremholder at studentene i kullet 51–55 oppfattet Brochmann som «entydig positiv». Han «tok våre naive spørsmål på alvor».
Det store spørsmålet om hvordan ideologier oppstår og virker, aktualiseres av Eckhoffs betraktninger. Var undervisningen virkelig først og fremst «en refleksjon av prinsipper som var etablert og stadfestet ute i praksis» (Berres hovedkonklusjon)? Eller var skolen tvert imot med på å skape og videreutvikle både samfunnets og fagets ideale overbygning?
Det som taler for det siste, er jo blant annet den kjensgjerning at det vel alltid skjer en utvikling. Og hvor kommer ideene fra? Noen blir kanskje presset ned på oss «ovenfra», men hovedmassen, og i alle fall bearbeidelsen, kommer vel nedenfra? I det foreliggende tilfelle blant annet fra Brochmann, som hadde sin spesifikke bakgrunn blant annet i trettitallets sosialisme og sine boligundersøkelser under okkupasjonen, og fra studentene, som umulig kan ha vært upreget av sin folkeskoletid under krigen, gymnasieår i den første gjenoppbyggingstiden og verneplikt i det sønderbombede Tyskland?
Også de (fire) kvinnelige studentene påvirket kanskje tidsånden både da og senere? Og kanskje dengang gamle Sverre Pedersen («Pæra») direkte eller indirekte bidro til fremveksten av ideen om å «bygge og bo på kvinners vilkår»? Medredaktør Ingeborg Gaare antyder muligheten av det i sin fortelling om en feltundersøkelse han sendte dem ut på, hvor de fikk «innblikk i bolig- og levekår som vi ikke hadde tenkt eksisterte».
Også i den totale vurderingen av de 33s innsats i samfunnet mener jeg at «nedenfra»-synet er relevant. Jeg antar at blant annet Ingeborg Gaare har sin andel i den enorme fremgangen for kvinnearkitektur som hun i sin artikkel påpeker har funnet sted i løpet av de 54 årene som er gått siden hun som fersk student ble anklaget for «bare» å skulle gifte seg «likevel».
Og selv om ikke kullet stod for noen «pangprestasjoner», eller nettopp derfor, antar jeg at de 33s sosiologi vil være fullinteressant stoff for moderne historieskrivere som forsøker å forklare og/eller forstå historien som bølgebevegelser der hele det store tverrsnittet av samfunnet er aktivt.
Her er de 33:
Mads Berg, Bergljot (Bibbi) Bøckman, Hans Einar Bøhn, Margrete Dalaker, Jan Chr. Eckhoff, Bjarne Evanger, Ingeborg Gaare, Per Gaare, Einar Krog Grimsgaard, Reidar Gythfeldt, Ragnar Hagen, Erling Jarl Johnsen, Lillan Kentrschynskyj, Stie v. Krogh, Torolf Larsen, Gunnar Lund, Øivind Maurseth, Mattis Melheim, Mads Gedde Myrre, Jens Helge Ormhaug, Egill Reimers, Egil Renolen, Amund Robøle, Helge Ryvarden, Helge Seierstad, Leif Storli, Jo Svare.
Avdøde: Per Forseth (1969), Kjell Bech Kove (1996), Rolf Oddvar Krogstad (2000), Arne Eskild Oldem (1997), Steinar Skåden (2005), Olav Vikøren (1999).
De såkalt objektive data som karriereløp via private og/eller offentlige ansettelser og/eller egen praksis, spesialiseringer, plasseringer i konkurranser, forskning og/eller undervisning, organisasjonsarbeid, geografiske forflytninger, bosteder, familiære forhold, hobbies osv., kan sikkert brukes i et utall samfunnsvitenskapelige, harde statistikker på kryss og tvers. I tillegg kan sikkert en analyse av de subjektive, mer og mindre indirekte ytringer om forskjellige verdisyn på fag, samfunn og livsstil lede til innsirkling av et interessant ideologikasus: Hvordan var akkurat denne gruppens sosiale selvforståelse og tenkemåte?
Heftets ansvarlige redaktør, Jan Christian Eckhoff, har nøyd seg med et par nøkterne, men vesentlige konstateringer: Bare halvparten av kullet «har utelukkende vært opptatt med det vi i hovedsak ble utdannet for: prosjektere hus». Resten har vekslet mellom prosjektering, byplanlegning, byggesaksadministrering, forskning, publisering og/eller undervisning.
Han fastslår likeledes at kullet 1955, målt etter publisitet og kjendisfaktor, er «relativt usynlig: Ingen pangprestasjoner (...) ingen ny Sverre Fehn, ingen dr.techn., ingen barrikadekjempere, ingen stjernedebattanter, ingen ledere av superfirmaer à la Lund og Slaatto». Når det gjelder ideologispørsmålet støtter Eckhoff seg til Nina Berres doktoravhandling om NTH 1945–70 (Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning 1945–1970, NTNU, Trondhjem 2002 (omtalt i Byggekunst 3, 5 og 8/03)). Han konkluderer likesom Berre med at «undervisningen 51–55 (altså) var (...) styrt av samfunnet omkring» og tilføyer: «arkitektur som abstrakt formeksperiment var utenkelig. Studietiden var en personlig modningstid uten import av andres ideologier. Bra, men fravær av trening i metodisk kritkk er verre. (...) Det er derfor uklart hvor vi sto, kollektivt og enkeltvis, etter 4 år.»
Eckhoff er imidlertid uenig i Berres sammenligning av Arne Korsmo og Odd Brochmann, der sistnevnte fremstår som en «diffus person». Han fremholder at studentene i kullet 51–55 oppfattet Brochmann som «entydig positiv». Han «tok våre naive spørsmål på alvor».
Det store spørsmålet om hvordan ideologier oppstår og virker, aktualiseres av Eckhoffs betraktninger. Var undervisningen virkelig først og fremst «en refleksjon av prinsipper som var etablert og stadfestet ute i praksis» (Berres hovedkonklusjon)? Eller var skolen tvert imot med på å skape og videreutvikle både samfunnets og fagets ideale overbygning?
Det som taler for det siste, er jo blant annet den kjensgjerning at det vel alltid skjer en utvikling. Og hvor kommer ideene fra? Noen blir kanskje presset ned på oss «ovenfra», men hovedmassen, og i alle fall bearbeidelsen, kommer vel nedenfra? I det foreliggende tilfelle blant annet fra Brochmann, som hadde sin spesifikke bakgrunn blant annet i trettitallets sosialisme og sine boligundersøkelser under okkupasjonen, og fra studentene, som umulig kan ha vært upreget av sin folkeskoletid under krigen, gymnasieår i den første gjenoppbyggingstiden og verneplikt i det sønderbombede Tyskland?
Også de (fire) kvinnelige studentene påvirket kanskje tidsånden både da og senere? Og kanskje dengang gamle Sverre Pedersen («Pæra») direkte eller indirekte bidro til fremveksten av ideen om å «bygge og bo på kvinners vilkår»? Medredaktør Ingeborg Gaare antyder muligheten av det i sin fortelling om en feltundersøkelse han sendte dem ut på, hvor de fikk «innblikk i bolig- og levekår som vi ikke hadde tenkt eksisterte».
Også i den totale vurderingen av de 33s innsats i samfunnet mener jeg at «nedenfra»-synet er relevant. Jeg antar at blant annet Ingeborg Gaare har sin andel i den enorme fremgangen for kvinnearkitektur som hun i sin artikkel påpeker har funnet sted i løpet av de 54 årene som er gått siden hun som fersk student ble anklaget for «bare» å skulle gifte seg «likevel».
Og selv om ikke kullet stod for noen «pangprestasjoner», eller nettopp derfor, antar jeg at de 33s sosiologi vil være fullinteressant stoff for moderne historieskrivere som forsøker å forklare og/eller forstå historien som bølgebevegelser der hele det store tverrsnittet av samfunnet er aktivt.
Her er de 33:
Mads Berg, Bergljot (Bibbi) Bøckman, Hans Einar Bøhn, Margrete Dalaker, Jan Chr. Eckhoff, Bjarne Evanger, Ingeborg Gaare, Per Gaare, Einar Krog Grimsgaard, Reidar Gythfeldt, Ragnar Hagen, Erling Jarl Johnsen, Lillan Kentrschynskyj, Stie v. Krogh, Torolf Larsen, Gunnar Lund, Øivind Maurseth, Mattis Melheim, Mads Gedde Myrre, Jens Helge Ormhaug, Egill Reimers, Egil Renolen, Amund Robøle, Helge Ryvarden, Helge Seierstad, Leif Storli, Jo Svare.
Avdøde: Per Forseth (1969), Kjell Bech Kove (1996), Rolf Oddvar Krogstad (2000), Arne Eskild Oldem (1997), Steinar Skåden (2005), Olav Vikøren (1999).
Immatrikulering på NTH 1951. Foto: Schrøder, fra Arkitekter NTH 55.