Arkitektnytt

Når sant skal sies, har vel også vi her i landet tatt oss fri fra virkelighetens verden. Men nok av det, nå er det Russland som er temaet, og Russland vil ikke ligge tilbake for Dubai. Riktignok har araberne pr. dags dato verdens høyeste bygning, men nå bygger Lord Foster verdens største i Moskva. Den vil inneholde 3000 hotellrom, 900 leiligheter, en skole for 500 elever, teater og kinoer. Formet, som det fremgår av illustrasjonen, som et slags indianertelt og ender opp i et 500 meter høyt spir. Teltet er en duk i stålrammer som skal beskytte mot Moskvas isende kulde, er resursvennlig og skaper en by inne i byen med sine 2,5 millioner kvadratmeter.

Navnet er «Crystal Island», og det er vel formodentlig gitt for å illustrere de drømmer som ligger bak. Og drømmen ser ut til å bli virkelighet, for bygget er godkjent av Moskvas plan-myndigheter.
Lesere av Arkitektnytt har muligens registrert at jeg har hatt et par artikler om Moskvas arkitektur (Arkitektnytt 18/05 og 6/06), og da særlig om «Konstruktivistene» og den vanskjebne de lider. Men vanskjebnen er naturligvis ikke begrenset bare til dem, men til byens rikdom fra andre tider som er den tyngste kulturelle arv. Gruppen MAPS (Moscow Architectural Preservation Society) stod for den i artiklene omtalte konferansen i Moskva og sloss stadig videre, men det later til å være en «uphill fight».

Byfornyelse?
New Statesman hevder at Moskva ikke fornyes, den myrdes. Alt kan kjøpes eller trues frem. En nylig avduket skulptur av ordfører Luzhkov viser ham med en feiekost i hånden: «Han koster byen ren for fortiden,» er kunstnerens tanke. Og tro det eller ei, det er ikke ironisk ment. «Det er ulovlig, men om du virkelig vil, går det an,» er et russisk ordtak. 600 bevaringsverdige, registrerte bygninger er blitt revet i Moskva siden 1990.

Når det gjelder Norman Fosters «telt», hevdes det hoderystende: «Denne ideen til Foster har vandret rundt i verden, hvorfor skal den havne hos oss, den strider imot byens ånd.» Det samme kan en vel også si om flere av Fosters prosjekter i Moskva, blant annet «Russia Tower», som vil bli Europas høyeste bygning.

 Byen møter det 21. århundre i en støvsky virvlet opp av bulldosere som dunker ned og graver opp restene av et miljø som århundrer har skapt. Den by som engang var tenkt som det nye Roma. Ikke bare sentrum, men også omgivelsene viskes ut og erstattes i beste fall av pastisjfornyelse, men som regel med en hemningsløs utnyttelse. Regelrett neglisjering av vedlikehold, «beklagelige» branner hjelper til på fornyelsesprosessen sammen med falske tilstandrapporter.

Fra Stalins stormannsgale krampetrekninger i slutten av 1940-årene til tidlig på 50-tallet, da kirker, patrisierboliger og gamle hus ble meiet ned for å gi plass til avenyer og gotiske skyskrapere, var det i hovedsak stille i Moskva, til Jeltsin kom til makten. Mye verneverdig stod igjen, også fra den korte tiden da Moskvas arkitekter førte an i Europa. Boligblokker, arbeiderklubber, verksteder og fabrikker unnfanget i de første optimistiske år av Sovjet-unionen, konstruktivistperioden i 1920-årene.

Makt og meningers mot
Hvordan er det i dag å ha avvikende meninger, å protestere mot «familien» og makt-hierarkiet? Sovjetsamveldets tyranni satte dype spor, undertrykkelsen av meninger som ikke er i takt med Putin og hans parti er i gang over hele det politiske og kunstneriske spekter. Det er ikke farefritt, om en ikke blir skutt eller sendt til Gulag, så banker uniformerte gjenger de som hever sin røst. «Det som var tillatt i går (i perestrojkaen til Gorbatsjov og under Jeltsin), er farlig i dag.» «Vår fremtid blir vår fortid,» sies det blant russiske intellektuelle. Utstillinger både i inn- og utland som betraktes som en «skam» for Russland, prøver Ministeriet å stoppe, og kunstnerne trues med mer eller mindre raffinerte metoder. Bare en innkalling til en «samtale» kan med landets dystre fortid i bakhodet skremme noen og en­hver. Kasparov, verdensmesteren i sjakk, som tenker 15 trekk, ble som kjent puttet i fengsel noen dager for en for oss harmløs protest mot valgordningen som sikret Putin enevoldsmakten. Og hva sier Putin selv? «Våre motstandere ønsker seg er svakt Russland!»

«Vi avskyr den politikken staten driver, og vi prøver å utdanne og skape en opinion, men det er ærlig talt vanskelig å skape den,» sier direktør Sarkysian for Statens Arkitekturmuseum. «Det er ikke lett å få folk ut på gaten.» Folkelige protester i et land som er vant til å bli styrt ovenfra med harde metoder, skjer ikke impulsivt.
 
Korrupsjon
Ordføreren er blitt gjort oppmerk­som på den betydning bevaring kan ha for byen, så vel kulturelt som økonomisk, men virkningen tør være tvilsom. Han er for øvrig knyttet til en av Russlands større betongfabrikker. (En digresjon: Jeg så ham på et møte i lyserød dress, ustanselig snakkende i mobilen, og med et utseende som sikkert passer godt i det politiske klima.) Uten å trekke en direkte tråd her, er nettopp korrupsjonen et hovedproblem. Som en reaksjon på MAPS aktive arbeid, nasjonalt og internasjonalt, hører også mistenkeliggjøring av motiver. De hevdes å være i ledtog med opposisjonspolitikere og å ha skrevet dokumenter på deres vegne. For meg høres det nokså normalt ut, men det er øyensynlig ikke det. Rapporten «Moscow Heritage at crisis point», som nylig ble laget, beskyldes for upålitelighet, og følgelig er det utarbeidet en motrapport som fremholder at det ikke er fare for at verdifulle bygninger rives. En modig mann, Sergei Khashaturov, betegnet denne som «et kriminelt dokument i forhold til MAPS upartiske rapport om korrupte byråkrater og mektige entreprenører».

 Russiske herskere har satt sitt preg på arkitekturen opp gjennom tidene. Det er jo velkjent at skiftende tider og samfunnssystemer gir seg uttrykk i arkitekturen. Og ikke minst er arkitekturen der, som ellers i verden, en måte å vise undersåttene hvem som styrer. Russlands stilepoker er klarere enn i Europa for øvrig, hvor selvfølgelig også skiftinger er lesbare. De mektige tsarer hadde ulike idealer, enten de nå følte seg sterkt tilknyttet den ortodokse kirke, eller ønsket og var opptatt av en nærmere tilknytting til Europa. Stilepokene begynner og slutter brått, nærmest på dato, avhengig av vekslingen i tronfølgere. Skiftningene ble fulgt opp av adelen, dels for å vise sin lojalitet overfor tsaren, samtidig som uttrykket ga en felles identitet til dette enorme land.
 Hvem har ikke lest om Peter den Stores (1689–1725) ønske om å styrke forbindelsen til Europa ved å bygge den nye hovedstad St. Petersburg, og Katarina den Stores (1729–96) korrespondanse med Voltaire. For ikke å snakke om Ivan den Grusomme (1530–84), tsaren som ga Russland sin identitet, blant annet ved å forme Kremls kirker som et utopisk bilde av «Det nye Jerusalem».

 Bruddet som Josef Stalin, den mektigste av dem alle, skapte, var det sterkeste. Riktignok hadde tsarer før ham søkt det moderne, men modernismen hadde helt andre idealer og krefter. Amerikansk storindustri var idealet, og Detroit-arkitekten Albert Khan tegnet i sitt Moskva-kontor fem hundre fabrikker. Drømmen var også sammenfallende med konstruktivistenes syn på utopia. Utopien har sterke røtter i russisk kultur­. En annen sak er at Stalin ikke aksepterte deres renskurte funksjonalisme, men forlangte en mer gloriøs nygotikk i sine prestisjetunge, mer symbolpregede hus. Derfor har Moskva sine «7 søstre», enorme kransekaker som setter sitt preg på byen. (I alle fall én til er nylig bygget.)
 
Markedsliberalisme
Og hva uttrykker arkitekturen i dag? Hemningsløs markedsliberalisme. Av gatebildet i Moskva og St. Petersburg kunne en i kommunismens tid nærmest lese seg til samfunnets struktur. Ingen reklame, ingen annonsering av legekontorer, advokater, frisører eller hva det måtte være.

Statsapparatet ruget tungt, det eneste opplivende kunne være flammende røde bannere som vel prediket det glade budskap. Og nå er alt tillatt, foran utenriksdepartementets enorme kransekake spennes reklame for amerikansk sjampo. Det finnes øyensynlig verken vilje eller apparat til å beherske det frie markedets krefter.

Og da er det vel med en viss bitterhet at lederen for Moskvas Arkitekturinstitutt mener at Fosters «juletre» symboliserer glimrende det nye århundrets merkantilisme.

 Disse linjer er, foruten egne opplevelser, i hovedtrekk basert på de opplysninger som MAPS har på sine web-sider, men også på bekymringen over utviklingen i Russland som er kommet frem i amerikanske og engelske aviser i løpet av høsten.

Om enn Stalin viste sine muskler, er det lite å regne mot de krefter som er løs i dag.
Den bølge, for ikke å si tsunami, av velstand som skyller inn sammen med Russlands ærgjerrighet som stormakt, former den bevisstløst inn i identitetsløsheten.
Ikonenes land mister sitt ikon.