Nyheter
Norge har 19 fylker
Norge har 19 fylker, Oslo inkludert – ikke 18, slik jeg skrev i artikkelen «Det store mangfoldet» i Arkitektnytt 20/04. Det er beklagelig å bomme på et slikt tall i en slik artikkel hvor jeg har gjort meg møye med å frambringe så nøyaktige tall som råd. Antallet fylker endrer seg ikke selv om en arkitekt flytter.
1. februar 2005
Tallet på norske kommuner oppga jeg til «godt over 400». Der traff jeg brukbart, men med en unødvendig omtrentlighet. Ifølge Kommunenes Sentralforbund var det nøyaktige tallet på norske kommuner ved siste årsskifte 434.
Artikkelen om det store mangfoldet blant arkitektene i offentlig sektor inneholdt ikke bare tall, men også sammenbindende kommentarer, noen mer løsrevne tanker og noen formuleringer med ironisk undertone som var ment til å utfordre leserne. Målet var å åpne et synsfelt, ikke å gi den endelige oversikten.
Arkitektnytts mening er at arkitektene i det offentlige fortjener oppmerksomhet for det arbeidet de gjør for fellesskapet. De bruker sin arkitektkompetanse og legger premisser og føringer for utformingen av de fysiske og bygningsmessige miljøer, selv om de ikke personlig signerer arkitekturverker. De kan lett bli usynlige som arkitekter. Min artikkel var ment som et bidrag til å få fram arkitektene i det offentlige gjennom å plassere dem i et lett strukturert nasjonalt landskap.
Det er mulig at ikke alle synes det er en god idé å ta opp en slik problematikk. Arkitektnytt har mottatt et innlegg fra Ulla Higdem på Lillehammer. (Se Arkitektnytt 1/05, side 2.) Hun er mektig fortørnet over artikkelen. Kommentaren hennes er sterkt sarkastisk, og inviterer ikke til noen dialog. En får inntrykk av at noen avsnitt mot slutten av artikkelen har provosert henne slik at hun har avfeid hele artikkelen og hele problematikken og alt hva journalisten i Arkitektnytt måtte skrive, så håpløst ubrukelig han er. Argumentasjonen er nokså diffus, men utropstegnene er til gjengjeld både mange og tydelige. Jeg har telt meg fram til 41, og da har jeg vært like nøye som i tellingen av arkitekter i det offentlige og fylker i Norge.
Higdem avslutter med et utfall mot både journalisten og hans arbeidssted. Hun skriver: «Man kan til og med fristes til å tolke en journalist i Arkitektnytt som at han egentlig ville skrive for hovedstadspressen med egen byline og bilde, eller være forfatter, men ikke har framferd til noe annet enn å skrive i Arkitektnytt!» Da det er sannsynlig at leserne oppfatter «en journalist i Arkitektnytt» som Olav Ødegården, rett og slett, iler jeg til med å si følgende: Jeg oppfatter det ikke som nedverdigende å være journalist i Arkitektnytt. Tvert imot, det er et privilegium.
Artikkelen om det store mangfoldet blant arkitektene i offentlig sektor inneholdt ikke bare tall, men også sammenbindende kommentarer, noen mer løsrevne tanker og noen formuleringer med ironisk undertone som var ment til å utfordre leserne. Målet var å åpne et synsfelt, ikke å gi den endelige oversikten.
Arkitektnytts mening er at arkitektene i det offentlige fortjener oppmerksomhet for det arbeidet de gjør for fellesskapet. De bruker sin arkitektkompetanse og legger premisser og føringer for utformingen av de fysiske og bygningsmessige miljøer, selv om de ikke personlig signerer arkitekturverker. De kan lett bli usynlige som arkitekter. Min artikkel var ment som et bidrag til å få fram arkitektene i det offentlige gjennom å plassere dem i et lett strukturert nasjonalt landskap.
Det er mulig at ikke alle synes det er en god idé å ta opp en slik problematikk. Arkitektnytt har mottatt et innlegg fra Ulla Higdem på Lillehammer. (Se Arkitektnytt 1/05, side 2.) Hun er mektig fortørnet over artikkelen. Kommentaren hennes er sterkt sarkastisk, og inviterer ikke til noen dialog. En får inntrykk av at noen avsnitt mot slutten av artikkelen har provosert henne slik at hun har avfeid hele artikkelen og hele problematikken og alt hva journalisten i Arkitektnytt måtte skrive, så håpløst ubrukelig han er. Argumentasjonen er nokså diffus, men utropstegnene er til gjengjeld både mange og tydelige. Jeg har telt meg fram til 41, og da har jeg vært like nøye som i tellingen av arkitekter i det offentlige og fylker i Norge.
Higdem avslutter med et utfall mot både journalisten og hans arbeidssted. Hun skriver: «Man kan til og med fristes til å tolke en journalist i Arkitektnytt som at han egentlig ville skrive for hovedstadspressen med egen byline og bilde, eller være forfatter, men ikke har framferd til noe annet enn å skrive i Arkitektnytt!» Da det er sannsynlig at leserne oppfatter «en journalist i Arkitektnytt» som Olav Ødegården, rett og slett, iler jeg til med å si følgende: Jeg oppfatter det ikke som nedverdigende å være journalist i Arkitektnytt. Tvert imot, det er et privilegium.