Arkitektnytt

Plan- og bygningsloven har historisk forankring langt tilbake i tid. Mennesket har alltid hatt behov for å leve trygt og godt i et sivilisert samfunn. Gjennom erfaring og tradisjon har folk bygd og bodd opp gjennom historien med stadige forbedringer og nyvinninger. Samtidig som samfunnet har endret seg har lovverket også  endret seg, ofte i etterkant i forhold til utviklingen slik tilfellet gjerne er i lovgivingen. I Norge kan vi oppsummere den historiske utviklingen innen plan- og byggesak på følgende måte:

• Fra utgravinger av boplass i Norges første bydannelse, Kaupang ved Larvik, finnes det spor etter strukturert bebyggelse. Kaupang ble til rundt år 750 e. Kr. og er brukt som boplass, markesplass og internasjonal havn.

• Magnus Lagabøtes lov fra 1274 inneholder blant annet bestemmelser knyttet til fysiske krav til veibygging og veistandard og med klare ansvarsforhold og sanksjoner.

• I 1845 kom den første alminnelige bygningsloven for byene i landet. Men både i denne og andre byers egne lover ble kontinuerlig revidert fram til bygningsloven av 1924, som trådte i kraft i 1929. Først i 1965 fikk vi en bygningslov som dekket hele landet. Det er denne loven som er videreutviklet til dagens plan- og bygningslov.

Ny plan- og bygningslov – plandelen
Ny plandel av plan- og bygningsloven er nå utarbeidet, forslaget ble lagt fram i statsråd 15. februar 2008. Går alt etter planen vil plandelen bli tatt i bruk i løpet av sommeren 2009. Det er tatt utgangspunkt i planlovutvalgets forslag. I den nye planloven er det gjort endringer både i lovstruktur og innhold etter høringen av NOU 2003:14. Senere lovendringer er også innarbeidet.
De viktigtiske nye elementene i den nye loven er etter min mening: 

1) Ny lovstruktur
Ny plan- og bygningslov har bygget opp ny lovstruktur for hele loven. For plandelen gjelder det første del som omhandler: alminnelig del. Andre del gjelder plandelen og tredje del gjelder gjennomføring. Innledende del av loven omhandler tema som oppgave og myndigheter, generelle utredningskrav og medvirkning. Det blir definert hva som er nasjonale planleggingsoppgaver, regionale og  kommunale oppgaver innen planlegging, samt hva som er konsekvensutredningspliktig (KU) etter andre lover.

2) Regional planstrategi
Regional planstrategi blir eneste obligatoriske planvirkemiddel på fylkesnivå. Det legges sterke føringer for at planleggingen på regionalt nivå i større grad også skal inneholde retningslinjer for arealbruk. Fylkestinget får også hjemmel til å styre arealbruken gjennom at det kan vedtas bindende regionale bestemmelser.

3) Kommunale planstrategier
Alle kommuner skal behandle og vedta en planstrategi i løpet av det første året etter at det er valgt. Første gang blir etter kommunevalget i 2011. 

4) Hensynssoner
Dette virkemiddelet som kan nyttes til sikrings-, støy- og faresoner, samt soner med særlige krav til infrastruktur og med særlige hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av natur- eller kulturmiljø. Hensynss oner kan også nyttes for båndlegging etter plan- og bygningsloven eller andre lover, sonene kan også nyttes med krav om felles planlegging for flere eiendommer.

5) To typer reguleringsplan
Loven tar opp to typer reguleringsplaner, områderegulering og detaljregulering. Bebyggelsesplan utgår som plantype, det blir overgangsregler. Retten til å fremme private reguleringsforslag begrenses til å gjelde detaljreguleringer.

6) Byggeretten begrenses
Byggeretten etter nye private reguleringer begrenses til 5 år. Etter søknad kan byggefristen forlenges av kommunen med 2 år av gangen.

7) Dispensasjon – strandsonen
Bestemmelsen om byggeforbud i strandsonen er skjerpet. Særlige grunner er tatt ut som grunnlag for å gi dispensasjon. Det er åpnet for å frata kommuner dispensasjonsadgangen i strandsonen. Det skal utarbeides statlige retningslinjer som en geografisk differensiert strandsonepolitikk.
Slik jeg analyserer den nye planloven, er det tatt grep slik at nasjonale og regionale myndigheter i samarbeid med lokaldemokratiet gjennom et nytt lovverk bedre kan sikre nasjonale og regionale verne- eller ressursinteresser i den løpende planleggingen. Det kan godt sies at Staten har tatt en sterkere grep om arealplanleggingen. Dette er i så fall på høy tid, ettersom Riksrevisjonens rapport anno år 2007 konkluderte med at Norges arealforvaltning ikke var bærekraftig og at nasjonale og regionale verneinteresser gikk tapt. Men bare tiden vil vise om Statens grep i ny plandel sikrer bedre og mer langsiktig samfunnsstyring av arealene i Norge enn dagens plan- og bygningslov.