Nyheter
NLAs eldste æresmedlem
Elise Sørsdal rundet 94 år en uke etter sankthans. Æresmedlemmet i Norske landskapsarkitekters forening nyter pensjonisttilværelsen i egen leilighet på Tranby bo- og aktivitetssenter i Lier. Her har hun frodige balkongkasser og flott utsikt over den grøderike Lierdalen.
19. september 2006
Det meste av sine yrkesaktive år var hun lærer, først for vordende husstell-lærere, siden for dem som ville bli anleggsgartnere.
Oppvekst på landet
– Jeg er født i Lierbyen som eldst av fem søsken, men far kjøpte gård i Røyken, så vi flyttet dit da jeg var fire år, forteller Elise Sørsdal. Dermed ble oppveksten preget av landliv og alskens gjøremål knyttet til gården. Som attenåring begynte hun som lærling i Johs. Faales gartneri på Ballerud gård, Høvik. Dette var i en urolig tid, og Elise minnes den første streiken blant gartneriarbeiderne i begynnelsen av 1930-årene.
– Lærlingene deltok ikke i streiken, men vi følte likevel uhyggen.
Etter ettårig kurs på Statens gartnerskole Vea, den tids gartnerskole for kvinner, var Elise Sørsdal en sommer på Hersoug gård i Ringsaker. Så begynte hun som lærling i Ingrid Faales staude- og anleggsgartneri på Høvik. På denne tiden var praksisperioden knyttet til vekstsesongen. Resten av året måtte en «finne på noe annet», og vinteren 1934/35 fullførte Elise gartnerutdanningen ved å ta det halvårige tilleggskurset på Vea.
– Tidlig praksis er viktig!
Tiden hos Ingrid Faale besto for det meste av arbeid i staudefeltene. Ingrid Faale var spesialist i anvendelse av stauder. Romantiske steinbed var på moten, og Elise var blant annet med på å hente mosegrodde steiner til bygging av plantelommer i bedene.
– Det er nok riktig å si at interessen for planter særlig kom i løpet av de fire sommersesongene blant staudene, sier Sørsdal, som gjennom hele karrieren har beholdt den store interessen for botanikk og urteaktige planter, selv om denne delen av plantesortimentet aldri ble en del av hennes undervisningspensum for anleggsgartnerelevene.
I 1937 begynte Elise Sørsdal som gartner i det nyetablerte firmaet Norske Hager AS, som var etablert av hagearkitektene Harald Hindhamar og Ellef Grobstok. Hindhamar drev hage-arkitektkontoret i Oslo, mens Grobstok drev planteskolen, først på Blommenholm, men allerede etter ett år flyttet den til Vøyenenga. Planteskolen og anleggsgartneriet i Norske Hager ble Elise Sørsdals arbeidsplass frem til 1940. Hun minnes blant annet at firmaet var svært engasjert i «Vi kan»-utstillingen i 1938, gartneri- og hagebruksutstillingen på Sjølyst i Oslo, der premielistene for øvrig viser at firmaet fikk sølvmedalje for staudesamlingen.
– Jeg husker også godt at vi måtte opp grytidlig for å binde buketter av stemorsblomster til utdeling på utstillingen.
NLH-studier i krigsårene
Det var ikke alminnelig å ta artium for bygdeungdom på 1930-tallet. Men de som ønsket høyere utdanning innen landbruk, hadde anledning til å gjennomføre det ettårige «førebuingskurset» ved Hamar katedralskole. Her var det allmennfagene som skulle læres, for de fleste studentene hadde store kunnskaper innen landbruksfag. Elise Sørsdal kunne mye om plantedyrking og plantekjennskap etter nærmere ti vekstsesonger i ulike hagebruksbedrifter. Ved NLH var det på denne tiden om lag 200 studenter. Års-kullet med hagebruksstudenter var på 12–13, hvorav det i Elises kull var fire på linje II, det vil si de som studerte hagekunst. Kullkameratene var kjente navn som Hanni Heyerdahl og Ingegerd Stenersen, siden høyt respekterte hagearkitekter i henholdsvis Bergen og Oslo, samt Magnus Larsen, som ble konsulent i LOG.
Under krigen ble Samfunnet brukt som sykehus, og aktiviteten blant studentene var underlagt strenge restriksjoner. Da kandidatene var ferdig uteksaminert i 1944, tok Elise Sørsdal sommerjobb i Parken ved NLH, inntil hun en dag fikk telefon om et ledig vikariat på gartnerskolen på Staup, der en av lærerne hadde vært så uheldig å velte på sykkel. Dermed ble det et toårig vikariat med undervisning i botanikk, dendrologi, stauder og plantesykdommer. Elise lot seg imponere av Trøndelags frodighet.
– Dersom jeg hadde hatt fast stilling, hadde jeg nok fortsatt som lærer for trøndergartnerne, sier hun i dag. Men karrieren førte henne videre til ett år som assistent hos den velkjente hagearkitekt og bygartner Ottar Qvenild i Trondheim parkvesen. Arbeidet besto i både prosjektering og arbeidsledelse ved gjennomføringen av prosjektene.
– Planleggere og utførere må samarbeide!
Arbeidet i parkvesenet i Trondheim understreket for den nyutdannede hagearkitekten hvor viktig det er med et godt samarbeid mellom hagearkitekten og de som skal utføre anleggene. Vi forstår at dette har vært noe av en kjepphest for Sørsdal, som har hatt stor påvirkningsmulighet overfor kommende anleggsgartnere, men dette kommer vi tilbake til.
I 1947 ble det ledig en assistentstilling ved Institutt for hagekunst på Norges landbrukshøgskole (etter Oddvin Reisæter). På denne tiden hadde instituttet ansvar for anlegg og vedlikehold i Parke-n. Assistenten var pålagt arbeidsledelse i sommer-sesongen. Instituttet ble ledet av den legendariske professor Olav L. Moen, «Skarp-Ola», en foregangsperson innen norsk landskapsarkitektur, men ifølge samtidige også en mann med sterke meninger og i debatter ofte med en nådeløs replikk.
– Det var tradisjon for å sitte i en assistentstilling i tre år. Så burde en bestemme seg for enten å følge en vitenskapelig karriere eller slutte ved NLH, forteller Elise Sørsdal. Hun valgte det siste og gjorde sørlending av seg i en femårsperiode på begynnelsen av 1950-tallet, også her som assistent med arbeidsoppgaver innen prosjektering, saksbehandling og oppfølging av prosjektene. Sørsdal hadde ambisjoner om en kommunegartnerstilling og søkte på to–tre slike mens hun var i Kristiansand, uten å lykkes. Men så ble hun oppfordret til å søke stillingen som overlærer ved Statens lærerskole i husstell på Stabekk. Skolen lå under Landbruksdepartementet og hadde blant mange andre fag praktisk og teoretisk undervisning i hagebrukslære og plantefysiologi, med vekt på sammenheng med fagene boliglære, kostlære og matstell. Skolen ble flyttet til Kirkedepartementet i 1959. Etter at den der ble overført fra avdelingen for yrkesutdanning til avdelingen for allmennutdanning i 1962, ble det etter hvert trangere vilkår for de «jordnære» fagene.
Anleggsgartnernes plantelærer
Statens gartnerskole flyttet i 1960 fra Oslo til Jensvoll i Lier med Knut S. Castberg som rektor. Skolen hadde internat og fungerte som landsskole for anleggsgartnerfaget. Hit kom Elise Sørsdal i 1966, for øvrig samtidig med en annen av nestorene innen norsk landskapsarkitektur, Morten Grindaker. Rektor Castberg underviste selv i stauder, men Sørsdal fikk ansvar for fagene dendrologi, planteskoledrift, plantesykdommer og landmåling. Dessuten underviste hun i «småfag» som norsk, og hadde ansvaret for å legge timeplaner for klassene.
– Jeg trivdes som lærer og har alltid vært spesielt glad i botanikk og dendrologi, sier Sørsdal, som nok har bidratt sterkt til å gi om lag 300 anleggsgartnere deres plantekunnskap. Hun forteller at mange av elevene var fra gartneribedrifter, og mange hadde allerede inngående spesialkunnskaper, blant annet innen plantevern. I den første perioden med kjemisk plantevern eksisterte mange misforståelser og uforsiktig bruk.
– Fra min egen elevtid på Vea minnes jeg at vi behandlet frukttretopper med nikotinløsning ved å dyppe dem i en bøtte som vi bar med oss, forteller hun.
– Det finnes dessverre mange liknende historier om uforsiktig bruk av kjemiske plantevernmidler fra en periode som heldigvis er forbi.
Sørsdal mener at en av de store fordelene ved undervisningen for anleggsgartnerelevene på Jensvoll var den gode kombinasjonen av teori og praksis.
– Når vi underviste i temaer som planting og skjæring, kunne elevene samtidig utføre arbeidet i skolens felt. Vi hadde også egne øvingsoppgaver i plantebruk på skolens område, forteller hun.
Vi spør om hvilke endringer som er mest synlige med hensyn til plantebruk fra hun ble pensjonist i 1979 frem til vår tid, og Sørsdal fremhever begreper som trerekker, masseplantinger og markdekkere. Der Ingrid Faale ville bygget steinbed, finner en i dag ensartete skråninger med vintermispel «Skogholm».
Æresmedlem og pensjonist
Elise Sørsdal ble innvotert som æresmedlem i Norske Landskapsarkitekters forening på landsmøtet i 1983. Æresmedlemskapet ble begrunnet med mangeårig verv som sekretær i foreningen og at hun er én av nitten «Foundation Members» i den internasjonale organisasjonen for landskapsarkitekter, IFLA.
Sørsdal gleder seg over den store økningen i medlemstallet i NLA. Hun ser at utdanningen er sterkt utvidet og at landskapsarkitekter i dag er etablert i et stort spekter av jobber. Da hun ble pensjonist, lovet hun seg selv ikke å påta seg betalt arbeid. Men som ubetalt konsulent forstår vi at hun har bidratt med råd og dåd både overfor familie, venner og i borettslag gjennom mange år. Hun følger ivrig med i fagtidsskrifter, har vært leksehjelper for skolebarn og har flere fritidssysler.
Den aktive pensjonisten forteller at hun tok opp igjen korsang fra ungdomstiden etter at hun ble pensjonist.
– Hver tirsdag formiddag er det øving her på aktivitetssenteret!
Artikkelen er tidligere trykket i tidsskriftet park & anlegg.
Oppvekst på landet
– Jeg er født i Lierbyen som eldst av fem søsken, men far kjøpte gård i Røyken, så vi flyttet dit da jeg var fire år, forteller Elise Sørsdal. Dermed ble oppveksten preget av landliv og alskens gjøremål knyttet til gården. Som attenåring begynte hun som lærling i Johs. Faales gartneri på Ballerud gård, Høvik. Dette var i en urolig tid, og Elise minnes den første streiken blant gartneriarbeiderne i begynnelsen av 1930-årene.
– Lærlingene deltok ikke i streiken, men vi følte likevel uhyggen.
Etter ettårig kurs på Statens gartnerskole Vea, den tids gartnerskole for kvinner, var Elise Sørsdal en sommer på Hersoug gård i Ringsaker. Så begynte hun som lærling i Ingrid Faales staude- og anleggsgartneri på Høvik. På denne tiden var praksisperioden knyttet til vekstsesongen. Resten av året måtte en «finne på noe annet», og vinteren 1934/35 fullførte Elise gartnerutdanningen ved å ta det halvårige tilleggskurset på Vea.
– Tidlig praksis er viktig!
Tiden hos Ingrid Faale besto for det meste av arbeid i staudefeltene. Ingrid Faale var spesialist i anvendelse av stauder. Romantiske steinbed var på moten, og Elise var blant annet med på å hente mosegrodde steiner til bygging av plantelommer i bedene.
– Det er nok riktig å si at interessen for planter særlig kom i løpet av de fire sommersesongene blant staudene, sier Sørsdal, som gjennom hele karrieren har beholdt den store interessen for botanikk og urteaktige planter, selv om denne delen av plantesortimentet aldri ble en del av hennes undervisningspensum for anleggsgartnerelevene.
I 1937 begynte Elise Sørsdal som gartner i det nyetablerte firmaet Norske Hager AS, som var etablert av hagearkitektene Harald Hindhamar og Ellef Grobstok. Hindhamar drev hage-arkitektkontoret i Oslo, mens Grobstok drev planteskolen, først på Blommenholm, men allerede etter ett år flyttet den til Vøyenenga. Planteskolen og anleggsgartneriet i Norske Hager ble Elise Sørsdals arbeidsplass frem til 1940. Hun minnes blant annet at firmaet var svært engasjert i «Vi kan»-utstillingen i 1938, gartneri- og hagebruksutstillingen på Sjølyst i Oslo, der premielistene for øvrig viser at firmaet fikk sølvmedalje for staudesamlingen.
– Jeg husker også godt at vi måtte opp grytidlig for å binde buketter av stemorsblomster til utdeling på utstillingen.
NLH-studier i krigsårene
Det var ikke alminnelig å ta artium for bygdeungdom på 1930-tallet. Men de som ønsket høyere utdanning innen landbruk, hadde anledning til å gjennomføre det ettårige «førebuingskurset» ved Hamar katedralskole. Her var det allmennfagene som skulle læres, for de fleste studentene hadde store kunnskaper innen landbruksfag. Elise Sørsdal kunne mye om plantedyrking og plantekjennskap etter nærmere ti vekstsesonger i ulike hagebruksbedrifter. Ved NLH var det på denne tiden om lag 200 studenter. Års-kullet med hagebruksstudenter var på 12–13, hvorav det i Elises kull var fire på linje II, det vil si de som studerte hagekunst. Kullkameratene var kjente navn som Hanni Heyerdahl og Ingegerd Stenersen, siden høyt respekterte hagearkitekter i henholdsvis Bergen og Oslo, samt Magnus Larsen, som ble konsulent i LOG.
Under krigen ble Samfunnet brukt som sykehus, og aktiviteten blant studentene var underlagt strenge restriksjoner. Da kandidatene var ferdig uteksaminert i 1944, tok Elise Sørsdal sommerjobb i Parken ved NLH, inntil hun en dag fikk telefon om et ledig vikariat på gartnerskolen på Staup, der en av lærerne hadde vært så uheldig å velte på sykkel. Dermed ble det et toårig vikariat med undervisning i botanikk, dendrologi, stauder og plantesykdommer. Elise lot seg imponere av Trøndelags frodighet.
– Dersom jeg hadde hatt fast stilling, hadde jeg nok fortsatt som lærer for trøndergartnerne, sier hun i dag. Men karrieren førte henne videre til ett år som assistent hos den velkjente hagearkitekt og bygartner Ottar Qvenild i Trondheim parkvesen. Arbeidet besto i både prosjektering og arbeidsledelse ved gjennomføringen av prosjektene.
– Planleggere og utførere må samarbeide!
Arbeidet i parkvesenet i Trondheim understreket for den nyutdannede hagearkitekten hvor viktig det er med et godt samarbeid mellom hagearkitekten og de som skal utføre anleggene. Vi forstår at dette har vært noe av en kjepphest for Sørsdal, som har hatt stor påvirkningsmulighet overfor kommende anleggsgartnere, men dette kommer vi tilbake til.
I 1947 ble det ledig en assistentstilling ved Institutt for hagekunst på Norges landbrukshøgskole (etter Oddvin Reisæter). På denne tiden hadde instituttet ansvar for anlegg og vedlikehold i Parke-n. Assistenten var pålagt arbeidsledelse i sommer-sesongen. Instituttet ble ledet av den legendariske professor Olav L. Moen, «Skarp-Ola», en foregangsperson innen norsk landskapsarkitektur, men ifølge samtidige også en mann med sterke meninger og i debatter ofte med en nådeløs replikk.
– Det var tradisjon for å sitte i en assistentstilling i tre år. Så burde en bestemme seg for enten å følge en vitenskapelig karriere eller slutte ved NLH, forteller Elise Sørsdal. Hun valgte det siste og gjorde sørlending av seg i en femårsperiode på begynnelsen av 1950-tallet, også her som assistent med arbeidsoppgaver innen prosjektering, saksbehandling og oppfølging av prosjektene. Sørsdal hadde ambisjoner om en kommunegartnerstilling og søkte på to–tre slike mens hun var i Kristiansand, uten å lykkes. Men så ble hun oppfordret til å søke stillingen som overlærer ved Statens lærerskole i husstell på Stabekk. Skolen lå under Landbruksdepartementet og hadde blant mange andre fag praktisk og teoretisk undervisning i hagebrukslære og plantefysiologi, med vekt på sammenheng med fagene boliglære, kostlære og matstell. Skolen ble flyttet til Kirkedepartementet i 1959. Etter at den der ble overført fra avdelingen for yrkesutdanning til avdelingen for allmennutdanning i 1962, ble det etter hvert trangere vilkår for de «jordnære» fagene.
Anleggsgartnernes plantelærer
Statens gartnerskole flyttet i 1960 fra Oslo til Jensvoll i Lier med Knut S. Castberg som rektor. Skolen hadde internat og fungerte som landsskole for anleggsgartnerfaget. Hit kom Elise Sørsdal i 1966, for øvrig samtidig med en annen av nestorene innen norsk landskapsarkitektur, Morten Grindaker. Rektor Castberg underviste selv i stauder, men Sørsdal fikk ansvar for fagene dendrologi, planteskoledrift, plantesykdommer og landmåling. Dessuten underviste hun i «småfag» som norsk, og hadde ansvaret for å legge timeplaner for klassene.
– Jeg trivdes som lærer og har alltid vært spesielt glad i botanikk og dendrologi, sier Sørsdal, som nok har bidratt sterkt til å gi om lag 300 anleggsgartnere deres plantekunnskap. Hun forteller at mange av elevene var fra gartneribedrifter, og mange hadde allerede inngående spesialkunnskaper, blant annet innen plantevern. I den første perioden med kjemisk plantevern eksisterte mange misforståelser og uforsiktig bruk.
– Fra min egen elevtid på Vea minnes jeg at vi behandlet frukttretopper med nikotinløsning ved å dyppe dem i en bøtte som vi bar med oss, forteller hun.
– Det finnes dessverre mange liknende historier om uforsiktig bruk av kjemiske plantevernmidler fra en periode som heldigvis er forbi.
Sørsdal mener at en av de store fordelene ved undervisningen for anleggsgartnerelevene på Jensvoll var den gode kombinasjonen av teori og praksis.
– Når vi underviste i temaer som planting og skjæring, kunne elevene samtidig utføre arbeidet i skolens felt. Vi hadde også egne øvingsoppgaver i plantebruk på skolens område, forteller hun.
Vi spør om hvilke endringer som er mest synlige med hensyn til plantebruk fra hun ble pensjonist i 1979 frem til vår tid, og Sørsdal fremhever begreper som trerekker, masseplantinger og markdekkere. Der Ingrid Faale ville bygget steinbed, finner en i dag ensartete skråninger med vintermispel «Skogholm».
Æresmedlem og pensjonist
Elise Sørsdal ble innvotert som æresmedlem i Norske Landskapsarkitekters forening på landsmøtet i 1983. Æresmedlemskapet ble begrunnet med mangeårig verv som sekretær i foreningen og at hun er én av nitten «Foundation Members» i den internasjonale organisasjonen for landskapsarkitekter, IFLA.
Sørsdal gleder seg over den store økningen i medlemstallet i NLA. Hun ser at utdanningen er sterkt utvidet og at landskapsarkitekter i dag er etablert i et stort spekter av jobber. Da hun ble pensjonist, lovet hun seg selv ikke å påta seg betalt arbeid. Men som ubetalt konsulent forstår vi at hun har bidratt med råd og dåd både overfor familie, venner og i borettslag gjennom mange år. Hun følger ivrig med i fagtidsskrifter, har vært leksehjelper for skolebarn og har flere fritidssysler.
Den aktive pensjonisten forteller at hun tok opp igjen korsang fra ungdomstiden etter at hun ble pensjonist.
– Hver tirsdag formiddag er det øving her på aktivitetssenteret!
Artikkelen er tidligere trykket i tidsskriftet park & anlegg.