Arkitektnytt

Først i våres fikk NIL svar fra byråd for byutvikling, Hanna Marcussen, på en henvendelse organisasjonen sendte byrådet i juni 2015. I to år har NIL avventet svar på forslaget om at statuttene for Oslo bys arkitekturpris og Rådet for byarkitektur skal avspeile det de mener er den reelle tverrfagligheten i arkitekturfaget.

 

I dag er det kun vist til «nyskapende og fremragende» landskapsarkitektur og arkitektur i statuttene for prisen, og Rådet for byarkitektur har ikke interiørarkitekt verken som fast medlem eller på varalista.

 

«Oppleves fra utsiden»

I avslaget fra byråd Hanna Marcussen står det at Rådet for byarkitektur jobber med «byens form og utseende,» og at det ikke er «ønskelig å endre på dette.» Videre heter det at «Allmennheten opplever arkitekturen til byggverk fra utsiden og i forhold til omgivelsene» og det er dette som «i hovedsak gir legitimitet» til Oslo bys arkitekturpris.

 

Byråden understreker at interiøret alltid vil være «en meget viktig del av et byggs utforming» og at det også kan «påvirke eksteriøret», men at kompetansen på interiørarkitekturfeltet allerede er dekket i rådet. Dette skriver Marcussen selv om det ikke er noen interiørarkitekt blant representantene.

Mona Lise Lien i NIL tror det er mangel på kunnskap som gjør at interiørarkitektur er utelatt både i rådet og i statuttene for prisen.

 

– Jeg har vært administrativ leder i NIL i tre år, men slutter aldri å undre meg over at man i så mange sammenhenger holder en av de tre profesjonene utenfor. Heldigvis er NLA og NAL opptatt av å støtte oss i arbeidet med å bli inkludert, sier Lien.

 

Tverrfaglighet en selvfølge

Lien bruker ordet «underlig» om avslaget fra byråd for byutvikling, Hanna Marcussen.

 

– Ja, det er underlig at ikke byråden ønsker at Oslo bys arkitekturpris og Rådet for byarkitektur i Oslo skal speile at arkitektbransjen gjennomgående preges av tverrfaglig samarbeid. Alle de store kontorene har alle fagene innenfor veggene. Det er blitt en selvfølge i både prosjektering, rådgivning og konseptutvikling, sier Lien, og minner om at NIL fylte hele 70 år i 2015.

– Så ingen kan si at det vi driver med er nytt for dem.

 

– Representerer fortiden

Lien mener det kan virke som om Rådet for byarkitektur ikke er så opptatt av dagens tverrfaglige praksis i bransjen..

– Byrådens svar representerer et tilbakelagt stadium i forståelsen av byarkitektur, sier hun.

I grunnkompetansen til interiørarkitekter er forståelsen av den menneskelige skalaen og verktøy og metoder for medvirkning, eksemplifiserer Lien.

 

– Det er en svært viktig del av både utdanning og praksis for interiørarkitekter, og essensielt når byen skal formes, om det er innvendig eller utvendig. Hvilke funksjoner som skal i varetas for å forme byen i en menneskelig skala handler blant annet om å forme møteplasser for mennesker - inne og ute, sier hun.

Dersom ikke de styrende organene i Oslo har fått med seg at interiørarkitektur legger premisser for byutviklingsprinsipper, henger de etter faglig, slår hun fast.

 

– Se bare på et av de prosjektene NIL bidro med i Oslo Arkitekturtriennale i fjor, Tøyen Replanted. Prosjektet handlet om å skape møteplasser og rom i byrommet. Det er et typisk eksempel på hvordan interiørarkitektur er en naturlig del av byarkitekturen, sier Lien.

 

Interiørarkitekter kan transformasjon

Som en supplerende begrunnelse for forslaget fra NIL, nevner Mona Lise Lien det faktum at 70 til 80 prosent av de bygningene vi skal bruke om tjue til tredve år, allerede er bygget. Transformasjon og rehabilitering kommer til å beslaglegge mer og mer av arbeidstiden for både for arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter. Dette er helt sentrale kompetansefelt for oss, minner hun om.