Arkitektnytt

Facebookgruppa Arkitekturopprøret Norge har i løpet av en måned tiltrukket seg 550 medlemmer. Gruppa er en avlegger av den svenske Arkitekturupproret, som under mottoet «Det finns alternativ til fyrkantiga lådor» har samlet over 20 000 medlemmer. 

Hvem er de og hva vil de? Er dette bare nostalgi? Vi ringte Sigmund Knag, fødselshjelper og admin i Arkitekturopprør Norge, for en diskusjon.

– Det dreier seg om en lengsel etter det skjønne, som dessverre har blitt borte, sier Knag.

– Arkitekturopprøret Norge skal være en felles plattform for alle de miljøer som finnes rundt omkring i Norge, som er indignert over byutvikling, stedsutvikling og arkitekturutvikling i Norge. Det er ikke sikkert jeg behøver å sette i gang noe som helst. Opprøret er allerede i gang. Men det har vært fordelt på miljøer omkring enkeltpersoner. Nå håper jeg dette kan bli en felles plattform, så vi kan lære av hverandre, vite om hverandre og støtte hverandre, forklarer han.

Knag nevner at frittalende folk som Erling Okkenhaug og Audun Engh har engasjert seg i gruppa, samt folk som er opptatt av bygnings- og kulturvern, for eksempel kretsene omkring Fortidsminneforeningen, Byantikvaren, Riksantikvaren og andre miljøer som ønsker å heve status for eldre bebyggelse. Det finnes også arkitekter i Arkitekturopprøret, men i hovedsak er dette et opprør som kommer fra utsiden av arkitektmiljøene.

Opprør utenfra

– Dette kommer utenfra, fastslår Knag. – Arkitektenes røst er sjelden å høre. Vi har savnet deres engasjement. Det er mange grunner til at de holder seg lavt i terrenget, blant annet kollegiale hensyn. Om de kritiserer moderne arkitektur, kritiserer de samtidig sine kolleger. Så da kommer de i en knipe.

Knag mener problemet med dagens arkitektur og stedsutvikling er at den henger fast i modernismen og representerer et unaturlig brudd med tidligere tradisjoner.

– Skal bygningene tale, må arkitekten bruke et språk som har fastlagte grammatiske regler, mener han. – Men istedenfor synes mange arkitekter å dikte opp reglene mens spillet er i gang. Oppgaven er å utforme og fordele en bygningsmasse, og gi fasaden et forløp fra marknivå til mønenivå, og tilsvarende med det horisontale forløp fra venstre til høyre. 

Atonal musikk

Knag sier at det fram til om lag 1930 var en intakt tradisjon for hvordan dette burde gjøres, og at dette ble overlevert gjennom generasjoner. Ifølge Knag var det visse ting man gjorde når man skulle utforme en fasade, med et markert parti, inngangsparti, sidefløyer, og så videre. Bruddet kom med en ekstrem form av modernisme, representert for eksempel ved Le Corbusier, hvor man skulle tenke ut det hele fra grunnen av.

– Da ville det bli så riktig og så fornuftsbasert. Man diktet fritt. Atonal musikk var et ikke ubeslektet fenomen, både i tid og idehistorisk. Så der står man. Man skal bygge, men hvordan? Hver arkitekt snekrer for seg. Det mangler en felles, omforent byggeskikktradisjon. 

Ifølge Knag gir dette seg utslag i at byutviklingen preges av store utbyggerfirmaer som bygger for aksjekonserner som gjerne har hovedkontoret et helt annet sted, og som vil bygge så høyt som de får lov til, for å pakke inn størst mulig antall kvadratmeter til høyest mulig fortjeneste.

– Og når de har bygget ferdig, stikker de pengene i lommen, og så skal de videre til neste byggeplass, jeg holdt nesten på å si neste åsted. Og arkitektene, hvilken rolle har de her? Ja, de vil helst unnskylde seg og si at de må gjøre som byggherren ønsker. Men de har noe de skulle sagt.

– Du kritiserer økonomien og arkitekters rolle en i type byutvikling som er utbyggerdrevet og hvor man maksimerer profitt, og du sier at arkitektfaget sliter med en viss avmakt. For det er vel tross alt ikke arkitektene som definerer rammene for det som skal bygges?

– Det er jeg enig i. Men her savner jeg en tydeligere stemme fra arkitektene. 

– Men det dere gjør, er egentlig å bare snakke om estetikk?

– Det som angår allmennheten ved arkitekturen, er jo hvordan byggene fremtoner i bybildet eller på det lille tettstedet, forklarer Knag. – Og da blir det jo til at man snakker om estetikk. Folk reagerer gjerne enten ved å like det eller ikke. Men det å fortelle hva det er som er fint eller fælt med et bygg, er vanskelig for mange. Så når folk ytrer seg, blir det fort i form av litt sånne sterke meldinger om stygt eller vakkert. Så her har vi en oppgave, vi som har forsøkt å kikke dypt i disse tingene, å bygge opp en forståelse for hvordan det går an å bygge bedre. Hva det er som skal til.