Arkitektnytt

Museet er designet av den japanske arkitekten Shigeru Ban, og er temporært. Med en totalflate på 4200 m2 er dette den største temporære bygning som noensinne er blitt oppført i New York, og kanskje også den merkeligste. Ytterveggene består av 148 tomme fraktecontainere som er stablet på hverandre i sjakkmønster. Man har også brukt tykke, spesiallagede papprør som tjener som søyler inne i bygningen samt til taket, som deretter er påført en vanntett membran for å holde regnet ute.

«The Nomadic Museum» er bygd spesielt for den canadiske fotografen og filmmannen Gregory Colberts utstilling «Ashes and Snow», som av mange kritikere er blitt kalt «årets beste utstilling».

Drømmeverden
Og det er riktig nok at «Ashes and Snow» og museet skiller seg fra vanlige museumsopplevelser. Det finnes ingen vanlig foajé i museet. Etter at man er kommet inn, stiger man opp på en slags gangbro av tre som er omgitt av stener. Over en, i taket, henger et enormt tøystykke som består av en million pressede teposer, laget på Sri Lanka. Istedenfor de vanlige, hvite veggene som møter en på alle museer, er interiøret her mystisk og mørkt og minner om en blanding av tempel, katedral og grotte, med sparsom belysning og duse, brune farger.

I alt finner vi 200 fotografier i storformat, som henger mellom søylene og synes å sveve i luften, men bildene har ingen titler og heller ingen forklarende bildetekster. Gregory Colbert vil nemlig at den besøkende selv skal lete seg inn i den bildeverdenen han har skapt, og det er en svært drømmende sådan, som leder tankene hen på mytologi, fabler og naturreligioner, en verden der mennesket lever i harmoni med dyrene.

På ett bilde ses en gutt som sitter med lukkede øyne ved siden av en gepard. På et annet synes man å se Gregory Colbert selv utføre en slags undervannsballett sammen med en gruppe hvaler. I midten av museet finnes et «svevende bibliotek» med bøker av Gregory Colbert. Når man blar i bøkene, projiseres bildene i dem opp mot veggene. På kortveggen vises en timelang film, med skuespilleren Lawrence Fishburne som forteller.

Utstillingen og museet synes å eksistere i en egen, drømmende dimensjon, og det er nettopp den effekten Gregory Colbert har vært ute etter, forteller han da jeg snakker med ham utenfor museet.

– Jeg har forsøkt å skape en annen verden, i håp om at den besøkende skal få en opplevelse av under og sjeldenhet.

Læretid
Bak dette store prosjektet ligger selvfølgelig et enormt arbeid, og Colbert forteller om alt han har holdt på med siden 1992.

– Jeg har vært på reisefot i 13 år og deltatt på i alt 33 ekspedisjoner. Jeg bega meg først til India, Etiopia, Tonga, Namibia og Azorene. På hvert sted tok jeg meg god tid til å få en grundig opplevelse av den lokale kulturen, til å lære meg hvordan menneskene oppfattet naturen og dyrene, og hvordan de så på seg selv i denne sammenhengen. Det ble en læretid for meg, og det var da min egentlige utdannelse begynte. Et av høydepunktene på den første reisen var da jeg svømte sammen med en gruppe hvaler, og de bildene inngår i utstillingen. Siden da har jeg vært blant annet i Myanmar, Egypt, Sri Lanka og Antarktis. Det er et fortløpende prosjekt, som jeg nå betrakter som min livsoppgave. Jeg har vært heldig som har fått sponsorer til virksomheten og til museet. Dessuten har jeg startet en organisasjon sammen med miljøaktivisten Giuli Cordara, The Bianimale Foundation, hvor hensikten er å støtte prosjekter som sprer kunnskap og informasjon om dyrenes situasjon og hvordan man beskytter dem. Jeg forsøker å inspirere folk til å åpne sine sinn for dyrenes verden.

Levende mesterverk
I løpet av samtalen refererer Gregory Colbert flere ganger til de dyrene han har fotografert, som «naturens levende mesterverk».

– Det som har drevet meg, er min voksende opprørthet over menneskenes arroganse, og da mener jeg vi som bor i Vesten. Til tross for at vi er en ung slekt, oppfører vi oss som vi vil på planeten, og tar ingen hensyn til dyrene. Slik jeg ser det, kommer det av at vi er blitt atskilt fra dem. De bånd som tidligere fantes mellom mennesker og dyr, er blitt klippet over, og dermed har all innsikt om dem gått tapt. Mennesket er jo også faktisk et dyr, selv om de fleste ikke er seg det bevisst. Det er absurd at man i vår kultur er så omhyggelig med å ta vare på mesterverk, gamle malerier og kulturgjenstander, mens de levende mesterverkene, dyrene, får en stadig vanskeligere tilværelse. Mange dyr er nesten utryddet, og likevel gjøres det altfor lite for å beskytte dem.

Deler av utstillingen ble første gang vist i Venezia i 2002, på et gammelt skipsverft eid av den italienske flåte.

– Rolex, klokkefabrikanten, kjøpte alle bildene i utstillingen og stilte også opp som sponsor for prosjektet, blant annet med kostnadene til «The Nomadic Museum». Skipsverftet var et interessant utstillingssted, med det fikk meg også til å innse at «Ashes and Snow» trengte et eget museum, et nomadisk museum.

Jeg spør Colbert hvorfor han valgte å bygge et eget museum for utstillingen.
– Vanlige museer er veldig triste, og jeg ville at utstillingen skulle innenfor riktige rammer. Jeg har forsøkt å skape noe som ellers ikke finnes, et bindeledd mellom kunst og naturhistorie, og det var svært viktig for meg.

Shigeru Ban
Som arkitekt for «The Nomadic Museum» falt valget på Shigeru Ban. Han har opp gjennom årene profilert seg med prosjekter der han på en følsom måte skaper dialog med omgivelsene, og har benyttet uvanlige materialer, ikke minst papp og papir. Av hans prosjekter kan i denne sammenheng nevnes den japanske paviljongen på EXPO 2000, hvelvbuen av papir i hagen til The Museum of Modern Art, et nytt tilbygg til The Rose Art Museum og et herberge for flyktninger av plast og papp for FNs flyktningekommisjon. Nylig vant han også konkurransen om det nye Pompidou-senteret som skal oppføres i Metz.

Shigeru Ban forteller om konseptet for museet:
– Det var mange kriterier som skulle oppfylles. Museet er temporært, og det var viktig å ikke sløse med materialer, så det handlet om å bruke et eksisterende element som kunne gjenbrukes og siden settes i sirkulering. Siden museet skulle plasseres i New York havn, var det ganske nærliggende å bruke fraktecontainere, fordi de er veldig slitesterke. Gregory likte også at de ikke var splitter nye, men oppskrapt i fargen og full av merker. Han liker at objekter har en historie. Vi valgte containere i forskjellige farger så vi kunne skape et mønster. De fleste har vi leid, men vi kjøpte også ganske mange til å frakte utstillingen samt tak og søyler videre til neste sted, som er Los Angeles.

Papp er blitt et signaturmateriale for Shigeru Ban.

– Den pappen jeg bruker er spesiallaget, av resirkulert papir. Den har en indre og ytre vanntett membran. Papp er et takknemlig materiale, veldig hardt og slitesterkt, og likevel lett og raskt å arbeide med. Det passet perfekt til tak og søyler. Gregorys idé var å ikke henge bildene på veggen, men å ha dem hengende fritt mellom søylene, så de er også med på å skape struktur i utstillingen.

Tøffe omgivelser
Arbeidet med konstruksjonen av taket og søylene startet i september i fjor.
– Vi hadde leid pir 54 fra januar av, en kostnad på 300 000 dollar, og det var da vi kunne begynne å stable containerne. Det var til tider ganske kaotisk å megle mellom Gregory, bygningsingeniører og arbeidere, og til slutt få til en vakker bygning.

Og det var ikke det eneste problemet.

– Av og til blåser det veldig ute på piren, og det gjorde det vanskelig å installere taket. Det bestod av 18 delelementer som skulle monteres, og hvis det blåste for mye kunne både elementer og arbeidslag blåse ned. Men arbeiderne hadde vært ute en vinterdag før. De satt opp et amerikansk flagg lengst ute på piren, så når det ikke virvlet rundt, visste de at det var trygt å skride til verket. Det andre problemet var at piren ikke kunne bære en stor kran, så vi måtte bruke en pram. Til tross for problemene stod museet ferdig to måneder senere, og utstillingen kunne installeres.
Også plasseringen av museet var viktig.

– Vi ville at museet skulle stå i forbindelse med New Yorks historie akkurat ved Hudson-elva, fordi det var hit at så mange immigranter ankom. Pir 54 ble også anløpt av The Cunard – White Star Line, og det var faktisk herfra at Lusitania la ut på sin jomfrutur.

6. juni stengte «The Nomadic Museum» dørene i New York. Det vil så bli tatt ned og åpner deretter i Los Angeles, også der ved en pir i havnen.

Gregory Colbert forteller avslutningsvis:
– Det har vært enormt stor interesse for utstillingen og museet, og vi forhandler nå med Beijing og Paris om å etterfølge Los Angeles. I hver by kommer vi til å bygge museet opp igjen og bruke stedlige materialer. Museet kommer heller ikke til å være statisk, men vil utvikler seg ettersom prosjektet skrider fram.