Arkitektnytt

Utstillingen gjør et bredt historisk sveip og begynner med verdens­utstillingen i Paris i 1889, hvor kunstig belysning og dens muligheter for første gang for alvor ble demonstrert for allmennheten da Eiffeltårnet ble lyssatt med det som ble kalt «en koreografi av illuminasjon».

Introduksjonen av nye bygge­metoder i stål, glass og betong i arkitekturen på 20- og 30-tallet medførte ikke bare at dagslys slapp inn gjennom store glassflater, men også at kunstig belysning slapp ut om kvelden og natten. Mies van der Rohe var en av de første arkitekter som bevisst gjorde bruk av dette prinsippet, blant annet i Barcelona-paviljongen fra 1929. Nederlandske eksempler er i Brinkman & van der Vlugts Va Nelle Fabriken i Rotterdam og Jan Buys’ Volharding Fabriken i Haag.

På 1950- og 60-tallet ble bruken av kunstig belysning i arkitekturen stadig mer vanlig. Dette gjaldt ikke minst fasadebelysning og lysreklamer, som enkelte steder – som Las Vegas og New York – fikk omfattende utbredelse. På 1970-tallet ble denne bruken av lys neddempet på grunn av lavkonjunktur og påfølgende innstramminger.

På 80-tallet våknet trenden til liv igjen, takket være introduksjonen av LED ( Light Emitting Diode). Nå ble det ikke bare mulig å belyse bygninger innen- og utenfra, heretter kunne belysningsteknologien integreres i bygningslivet slik at dette ble en lyskilde. En av pionerene var Toyo Ito med The Tower of Winds i Yokohama 1986.

På 90-tallet dreide debatten, og «lysforurensing» ble et begrep. I utstillingen vises flere prosjekt der man har forsøkt å holde den kunstige belysningen innenfor rimelighetens grenser, som Jean Nouvels Torre Agbar i Barcelona og UN Studios Galle­ria i Seoul.

Men også de positive effektene av kunstig belysning i bygninger blir framhevet i «Nattens arkitektur», fra forebygging av kriminalitet til det dramatiske skuespill som utspiller seg kvelds- og nattestid. I tillegg presenteres den nyeste teknologiske utviklingen som siste generasjon miljøvennlig LED.