Arkitektnytt

Trondheim Matchmaking har vært arrangert for fjerde gang i Trondheim, og har etter hvert vokst til å bli et omfattende arrangement over tre hele dager. For første gang var også arkitektur satt opp på plakaten, med sterke navn og interessante vinklinger som gjerne skulle nådd et større publikum.

Årets arrangement hadde tittelen Soft Freedom, noe verkene til den londonbaserte arkitekten Usman Haque passet godt inn i. Haque har lenge jobbet i skjæringsfeltet mellom arkitektur og teknologi. Under Trondheim Matchmaking viste han glimt fra flere av sine prosjekter.
Teknologiens inntog i arkitekturen snur opp ned på vår oppfattelse av rom og endrer på hvordan vi forholder oss til hverandre. Vi tenker ikke lenger på arkitektur som statisk og uangripelig, isteden ser vi på den som dynamisk, responderende og kommuniserende. Dette er hva Usman Haque ønsker å utforske i sine prosjekter. Noe han gjør i «Sky Ear», der en glødende sky med heliumballonger og mobiltelefoner sendes opp i lufta slik at folk kan ringe til mobiltelefonene og høre på lydene i rommet.

Skyen består av 1000 ekstra store heliumballonger, som har seks ultraglødende LEDs i seg. Når disse responderer til det elektromagnetiske feltet rundt seg, skaper de store fargemønster.
Her ville Haque utfordre den usynlige topografien som omgir oss. I dag går vi etter de elektromagnetiske feltene for å få sterkest mulige signaler til mobilen vår, for eksempel, nesten på samme måte som tradisjonelle arkitekturelementer gjør.
– Jeg ønsket å gi form til dette rommet, gjøre det usynlige synlig, sa han.

En vegg med minner
Dypt nede i Studentersamfundet i Trondheim lever en vegg, den tar pulsen på samtalene og lydene i rommet og gjenspeiler disse i lysende mønster.
Bak den levende veggen står Åsmund Gamlesæter og Alexander Berman, henholdsvis mastergradsstudent ved NTNU og ved Art & Technology ved Chalmers, Gøteborg.

– Vi ønsket å utforske hva som skjer hvis veggen har et minne av det som foregår i rommet, forklarer Åsmund Gamlesæter. De ønsket å lage en mekanisme som var selvadministrerende, slik at man ga veggen en form for liv ved at den kommuniserte med det som foregikk i rommet.
Rundt omkring hang de derfor opp mikrofoner som tar opp lyd av samtaler, deretter samles lignende lyder i klynger, disse lydene gjenoppstår som lys på veggen. Veggen gir tilbake sitt minne om samtalene og lydene som har vært i rommet.

3000 lysdioder er med på å skape kommunikasjonen med veggen, og er gjort mulig via det tverrfaglige miljøet ved NTNU. Åsmund Gamlesæter har også vært involvert i flere arkitekturstunt i Trondheim, og jobber nå med å overføre konseptet «Living Wall» til «TreStykker», et boligprosjekt som arkitektstudenter i Trondheim, Oslo og Bergen har gjennomført i Trondheim. Der bor tre studenter tett i tett med hver sin soveboks, og full fleksibilitet på romløsninger. Snart skal deres input også bli minner til veggen på utsiden.

Om å tegne fremfor å bygge
Pablo Miranda Carranza er tilknyttet KTH i Stockholm. Han arbeider blant annet på Interactive Institute, som er et eksperimentelt IT-forskningsinstitutt som skaper resultater gjennom å kombinere kunst, design og teknologi. Hans innlegg tok for seg arkitektens rolle i byggeprosessen og arkitektens bruk av redskaper fra renessansen og fram til i dag, samt i en tenkt framtid.

– Arkitekten bygger ikke – han tegner det som skal bygges, og må derfor beherske det mediet det tegnes med. Et interessant spørsmål fra salen var blant annet om det er arkitekten eller programdesigneren som påvirker arkitekturen mest. Dette er spesielt interessant med tanke på utviklingen av dataverktøy der arkitekten i større og større grad velger fra en ferdig komponentliste som allerede ligger i programmet, sa Carranza.

Den virtuelle verdens påvirkning
Hilde Bøkestad, leder av Trondhjems Arkitektforening, sier at foredragene er en tankevekker. Arkitektenes fokus har alltid vært rettet mot design av det fysiske miljøet, men det spørs om ikke verktøyene og den virtuelle verden påvirker arkitekturen og arkitekturens rolle i større grad enn man hittil har vært klar over.

– Trolig vil de barna som i dag bruker nesten like mye tid i en virtuell virkelighet som de gjør på skolen, ha et helt annet syn på sine omgivelser. Skal arkitekter spille en rolle i framtidens omgivelsesproduksjon, er det viktig at vi er interessert i de faktorer som vil påvirke denne produksjonen. Det er derfor på høy tid at utdanningsinstitusjonene setter større fokus også på denne siden av faget, fremhever Hilde Bøkestad.

– NTNU har en kjempemulighet til å få til samhandlingsarenaer med andre fag for å utforske og finne resultater som kan være viktige for utviklingen av arkitekturen. «Living Wall» viser at «eksperter i team»-programmet, der studenter på tvers av fagretningene jobber sammen i prosjekter, fungerer, sier Hilde Bøkestad, og legger til at kanskje dette er noe både professorer og praktiserende bør gjøre av og til?

Trondheim Elektroniske Kunstnersenter, som er arrangører av Matchmaking, går en usikker tid i møte grunnet manglende bevilgninger.
– Det ville være synd om arkitektmiljøet i Trondheim går glipp av neste Matchmaking, for det er åpenbart mye interessant å få innsikt i, i møte mellom kunst, arkitektur og elektronikk, avslutter Hilde Bøkestad.