Når tallene tier
Bjørvika-konkurransen har vist at arkitekturkonkurranser med energimål lett bringer juryen opp i dilemmaer når forbruket ikke lar seg sikkert kvantifisere, og samtidig skal avveies mot andre hensyn.
Om «Urban energy» og Bjørvika-konkurransen
«Our conclusions are – very short, that if the project is realised just based on the information in the sketch design, the project will have substantial thermal indoor climate problems and a very high energy consumption. However the conditions in the competition, the tools suggested as evaluation tool and the complexity of the building all point in the direction, that it would be more fair to judge the projects on their potential more than direct conclusions only based on the competition material literally.»
Henrik Sørensen, Esbensen Rådgivende Ingeniører, i følgebrevet til rapporten.
OØ
Hva så, etter Bjørvika?
Konkurransen om «Europas mest energieffektive næringsbygg?» har ført til et veldig fokus på tall for energi, hvor norske forskningsmiljøers kompetanse er blitt betvilt og overprøvd.
Flere personer har talt for «robuste» løsninger, noe som vel må bety satsing på løsningsprinsipper hvor miljøhensynene er integrert i den formmessige utførelse og ikke avhenger for sterkt av spesielle tekniske effekter. Det må da gjøres kvalitative vurderinger – for løsningenes gjennomførbarhet, holdbarhet og praktiske brukbarhet. Hva skal juryen bygge på når tallene tier og grenser kan flyttes?
Arkitekter er fortrolige med at arkitektonisk kvalitet ikke kan kvantifiseres. Det nye etter Bjørvika-konkurransen er kanskje tydeliggjøringen av at heller ikke energibruk kan kvantifiseres i nøyaktige tall, ikke på forhånd, ikke før bygget er ferdig og strømregningene kommer – i alle fall ikke med den kunnskapen bygningsmiljøene forvalter i dag. Det dreier seg da også om enormt omfattende og komplekse utfordringer når en «helhetsløsning» skal bli mer enn et ord.
Den arkitektoniske arenaen framstår som et møtested for krav om både estetiske og energi- og miljømessige kvaliteter, hvor de arkitektoniske løsningene ligger i skjæringspunktet, hvor konfliktene oppstår. Trolig får vi se en utvikling av både nye løsningstyper og smaken for hva som er vakre løsninger.
OØ
Velkomst
Alle innkomne forslag var stilt ut i lokalene da deltakerne innfant seg, drakk kaffe og puttet druer i munnen. Så ønsket NABU-leder Birgit Rusten velkommen på engelsk, dagens lingua franca. Hun mente at konkurransen hadde fungert som en god læringsprosess. Den hadde ikke minst gitt mange unge arkitekter armslag.
Frederica Miller hilste forsamlingen på vegne av NALs landsstyre og fortalte kort om styrets treårige satsing på bærekraft. Hun roste juryen for å ha løst en meget vanskelig oppgave med stor seriøsitet og skapt en viktig faglig debatt om energieffektivitet og bygningsutforming.
Paul Lødøen, administrerende direktør i OSU, takket Enova, NAL og især deltakerne i konkurransen. Han ønsket diskusjonen velkommen, og fastholdt OSUs ambisjon om å trekke veksler på én eller flere av de innkomne forslag.
Energibetraktninger
Det knyttet seg stor spenning til framleggelsen av juryens arbeid, de to premierte lagenes egne presentasjoner, energivurderingen fra Danmark og Speakers’ Corner.
Tore Bjørke, sivilingeniør og prosjektdirektør i Linstow Eiendom, OSUs representant i juryen, gjennomgikk juryprosessen og bedømmingskriteriene, og trakk fram funksjon og byggeprogram som avgjørende for om utbygger ser seg tjent med å realisere prosjektet. Byggets brukbarhet bestemmer inntjeningsmuligheten.
– Bedømmingen av utkastene var vanskelig, fastslo han og viste til omfanget av dokumentasjonen, 60–80 sider på enkelte utkast. Juryen valgte ut 8–9 forslag for grundigere gjennomgang, og bad rådgiverne om tekniske vurderinger. Kanskje burde de ha støttet seg til andre, antydet han. Det ble tidlig klart at det ikke var én vinner i bunken, men juryen var enstemmig i premieringen av to gode bidrag.
Bjørke nevnte også at juryleder Winy Maas i forkant av konkurransen hadde tatt opp med arrangør om det var riktig å arrangere en åpen konkurranse med en slik målsetting, eller om det ikke ville vært bedre å holde enten en innbudt konkurranse eller en to-trinnskonkurranse, for å begrense arbeidsmengden for deltakere og jury.
Deretter kom nøkkelpersoner bak «Barcoat»-forslaget fram. De presenterte ideer og grep som lå til grunn for integreringen av miljøhensyn. Det kom spørsmål fra salen – og svar – som røpte kunnskap og forståelse av problemstillingene.
Så fulgte «Urban energy»-laget. Det la fram energikonseptet med større vekt på tekniske løsninger og tallberegninger. Harald Røstvik stilte tre spørsmål og fikk blant annet til svar at glassbygninger bygges – og stadig vil bli bygd – som attraktive bygninger, og derfor er det verdt å prøve å finne løsninger for disse.
Etter lunsj kom turen til Trine Dyrstad Pettersen i Byggforsk. Hun redegjorde for vanskelighetene med å vurdere forslagenes oppgitte energibudsjetter og sammenlikne dem, da de var basert på ulike konsepter og beregningsmåter, men fastslo at målet om et maksimalforbruk på 80 kWh/m2 var realistisk.
Så kom hun til det som alle ventet på. Det hadde meldt seg usikkerhet med hensyn til energioppgavene i «Urban energy», og Byggforsk hadde derfor innhentet en uavhengig vurdering fra SINTEF, som kom med helt andre tall. Deretter hadde NAL bedt om en tredjepartsvurdering fra Esbensen Rådgivende Ingeniører A/S i Danmark, og nå var rapporten kommet, samme morgen kl. 8.30, så den var rykende fersk.
Rapporten inneholdt prinsipielle betraktninger og kommentarer til tekniske løsninger. Konseptet til «Urban energy» var uhyre komplekst og vanskelig å beregne, het det, men en hovedfeil kunne fastslås, at laget under simuleringen hadde forholdt seg til dansk klima og slik «spart» 20 prosent energi. Det ble videre pekt på at utkastet manglet dokumentasjon på inneklima, at det var behov for mer kunstig lys enn forutsatt, at det var risiko for overoppheting i de øvre etasjer, noe som ville kreve kjøling, at det kunne trenges mer oppvarming om vinteren enn forutsatt, og mer kjøling om sommeren enn forutsatt, på grunn av ventilasjonen gjennom dobbeltfasaden, noe som ville øke energiforbruket. Og likevel var prosjektet løfterikt. Det viste gode ideer. Det hadde potensialer. Det kunne med den nødvendige videreutvikling ikke avskrives som en god løsning på oppgaven, ifølge rapporten fra Esbensen Rådgivende Ingeniører, som konkluderte slik: «Provided the right detailing and optimisation the project has a good potential for achieving relatively low energy consumption and good indoor air quality.» Det ble presisert slik: «Only if the client and design team are willing to consider variations of the facade architecture in different parts of the building, redesigning solar shading, handling and preheating of fresh air, glare control, changing openings and shape of atrium and overall improvement of the U-value the targeted energy results will be achieved.»
Dommen reddet juryens ære, i alle fall langt på vei. Det lot seg ikke bevise tallmessig at «Urban energy» ikke holdt energimessig mål, etter videreutvikling som anbefalt av det danske rådgivningsfirma.
Under «Speakers’ Corner» talte greske A.N. Tombazis varmt for helhetlige løsninger hvor energi- og miljøkrav danner grunnlag for arkitekturen og ikke bare brukes som eksterne målestokker eller bedømmingskriterier. Harald Røstvik pekte på at prosjekters energiforbruk kan anslås etter noen enkle tommelfingerregler, noe han selv hadde gjort i sitt innlegg i Arkitektnytt 17/05, men at juryarbeid krevde grundig arbeid og nøyaktige beregninger, noe han hadde full forståelse for, samtidig som han i høflige ordelag fastholdt sin kritikk av juryens premiering. Helge Solberg ved NTNU savnet en vurdering av prosjektenes kostnader, men likte at Esbensens rapport konsentrerte seg om grunnprinsipper, uten å ta opp det formmessige. Selv var han tilhenger av robusthet, og stilte seg kritisk til high tech-løsninger – på grunn av deres sårbarhet. Katharina Bramslev, sivilingeniør med miljøkompetanse i Bjørvika-juryen, gjorde oppmerksom på at få tall var helt sikre. Juryen hadde vurdert løsninger og funksjonalitet og funnet svakheter ved alle utkastene.
Avslutning
I siste sesjon la Margrethe Maisey fram resultatet av NABUs mini-spørreundersøkelse blant de deltakende arkitekter i konkurransen.
– Undersøkelsen viser at den tverrfaglige jobbingen har gitt erfaringer som vil få betydning for deres videre arbeid, sa hun.
Anne Gunnarshaug Lien, Enovas arkitekt i juryen, viste ideer i de fire innkjøpte forslagene, og Tommy Kleiven i SINTEF inviterte til bøy og tøy for å få litt pust i forsamlingen, før han gjennomgikk strategier for naturlig ventilajon.
Birgit Rusten opplyste at Husbanken kommer med flere konkurranser for bærekraftig arkitektur, Stein Stoknes i NABU fortalte om konkurransen på Siriskjær i Stavanger, tilknyttet Norwegian Wood-prosjektet, og Frederica Miller takket for dagen med å si at hun hadde ventet på den, i så mange år!