Når de beste hensikter blir det bestes fiende
Det er lett å tro at et slag er slått en gang for alltid, og at dersom man har oppnådd en posisjon så trenger man ikke å kjempe mer. Nesten umerkelig dreies tendenser i samfunnet i retninger som har store betydninger for utøvelsen av vårt fag.
På www.arkitektnytt.no nylig skrev Svein Lund (Lund&Hagem) om prekvalifiseringsordninger til arkitektkonkurranser som mange steder er blitt så rigide og begrensende at det helt åpenbart reduserer muligheten til å få gode resultater. I Steinkjer ble nylig 22 av 40 søkere avvist på grunn av formelle dokumentasjonskrav eller spissfindige, og etter mitt skjønn feilaktige og ikke relevante ,krav til kompetanse. Mange av disse var åpenbart renommerte og dyktige arkitekter.
Man kunne håpe at dette var et enkeltstående tilfelle, men det er dessverre snarere en tendens til begrensning der man kan få følelsen av at det letes mer etter muligheter til å avvise deltakere, enn til å få dyktige arkitekter til å delta og lage gode prosjekter.
Et annet kuriøst eksempel på vurdering av arkitekters kompetanse kommer fra en prekvalifisering nylig, der opera og bibliotek var hovedelementer i programmet. I denne typen konkurranser opereres det ofte med poenggivning og karakterer for å skille de ulike søkerne fra hverandre. Et herværende internasjonalt anerkjent kontor, som nylig mottok Europas gjeveste arkitekturpris i 2009, Mies Van Der Rohe-prisen, for et av verdens mest profilerte og engasjerende operabygg, og i tillegg er verdenskjent for sitt bibliotek i Alexandria, fikk bare 9 av 10 poeng på «faglig profil og dokumenterte prosjekter», mens andre hadde fått full score. Det skulle vært interessant å vite hvilke faglige vurderinger som ligger bak en slik skalering, og hvilke signaler man ønsker å gi.
Vi arkitekter og samfunnet som helhet er tjent med å få frem de beste prosjekter. Det er ikke alltid det skjer langs de mest opplagte linjer, og at det alltid er mulig å forutsi hvem som kommer til å stå bak. På den annen side er det avgjørende at de beslutninger og valg som tas gjøres på et godt fundert faglig grunnlag, og at juryer til en hver tid må være på høyde med de som konkurrerer. NAL har en rolle i å følge med på de tendenser vi ser rundt oss, og agere når det oppstår situasjoner som er åpenbart urimelige eller bisarre. Samtidig er det viktig at vi har en åpen samtale blant arkitektene og i samfunnet når de beste hensikter og formaliteter noen ganger åpenbart motarbeider mulighetene for å oppnå de beste resultater.