Arkitektnytt

Vi blir stadig presentert for begivenheter. Medier kan ikke eksistere uten begivenheter. E6-katastrofer, storartete ran i Stavanger, drap, mishandling, berømtheters begravelser. Nyheter er en oppfinnelse vi er blitt avhengige av.

Slik ønsker vi oss også oppsiktsvekkende bygninger som kan bli omgjort til spektakulære begivenheter. Omtalt i våre tidsskrifter, og noen ganger også i dagsavisene.

«Sixteen Acres» er en bok om det som har vært begivenheter etter at World Trade Center forsvant. Minori Yamasaki har tegnet to bygningskomplekser som begge har blitt beskrevet som alvorlige skiller i arkitektur­verdenshistorien. Det første var Pruitt Igo i St. Louis, et boligområde som ble sprengt i stykker, med vilje, fordi det var mislykket, og det andre var World Trade Center.

Minori Yamasaki vokste opp i en temmelig fattig japansk-amerikansk familie der han selv med nød og neppe slapp unna amerikansk konsentrasjonsleir for japansk-amerikanere fordi han var gift med en «kaukasisk» amerikanerinne. Det fortelles også at han kanskje ikke var spesielt japansk-amerikansk fordi han, da verdenskrigen pågikk og han jobbet i en fiskefabrikk, kjente seg ydmyket og slo ned arbeidslederen.

Pruitt Igo, som ikke mange husker nå, ble av Charles Jencks beskrevet, da det ble sprengt, som et viktig skille i moderne arkitektur. Det var sagt å være slutten på modernismen. Det er mange som kan la seg friste av friske formuleringer, som denne, til å tro at den friske formuleringen beskriver noe viktig. Men «catch phrases» er bare det de er. Vi, som er arkitekter, noen av oss, lar oss lede, muligens forføre, av de av kvikke formuleringer og av nyhende. Charles Jencks' friske formulering var bare akkurat dét, og ble brukt på polemisk-demagogisk vis.

Det må ikke være slik.

«Sixteen Acres» er det arealet WTC dekket på bakken.
Philip Nobel er arkitekturkritiker i New York Times, fast spaltist i Architectural Digest, og frilansende skribent og kritiker i andre fora.

Vår stand burde ha en underliggende institusjonalisert seriøsitet som våkner når noe er «på gang».

Hvor skulle slik seriøsitet ha sitt sete? Selvfølgelig på høyere læresteder. De har råd til det, de har tid til det, og de burde ha samvittighet til det. Karl Otto Ellefsen er en av de få som høres utenfor den akademiske kulturkretsen. Fra store NTNU hører man knapt noe, annet enn ved Sven Erik Svendsen, og fra Bergen, ved Svein Hatløy, noe. Den seriøsitet jeg etterlyser, er ikke den omtale man eventuelt gir sitt «eget» lærested, men et seriøst engasjement i den kulturen som gjør sitt eget arbeidssted mulig.

Dette er en lærerik bok på to plan, – det ene hvordan den beskriver begivenhetene etter at flyene ble styrt inn i tvillingtårnene, den andre hvordan vår stand, i Norge, lite ser ut til å være i stand til å beskrive, omtale og kritisk gå inn i hva som er virkelighetene i den samtidige arkitekturen.

Etter at Christian Norberg-Schulz forsvant, forsvant mer enn han. Den akademiske tilstedeværelsen ble borte. Svendsen, Hatløy og Ellefsen er ikke nok. Det skulle være et mangfold av kollegaer med tid og anledning.

For det kan da vel ikke være slik at arkitekturdebatt i Norge, i våre egne tidsskrifter, skal være drevet av de som er pensjonerte? Det er utmerket å se hvordan de pensjonerte skaper debatt. Men hvor er de som er lønnet, med mer enn pensjon, for å lede an i diskusjonene?

«Sixteen Acres» er lesverdig, ikke bare fordi boken er uten bilder, men fordi den er kunnskapsrik, reflekterende, vittig og ironisk.

Philip Nobel forteller om Rem Koolhaas, som var i Chicago 11. september. Nettopp kommet dit fra New York til klienter som ikke ville gi slipp på ham. Etter en dag med ubesluttsomhet, fortvilte forsøk på å skaffe seg flybillett, og eksklusiv shopping i en Prada-butikk, leide Koolhaas den drosjesjåføren han hadde brukt, en mann fra Syria, og en sjåfør til, en mann fra Egypt, og kjørte til New York mens de fryktet for sine sjåførers sikkerhet ved nødvendige stopp for drivstoff. Vel ankommet til sitt hotell på Manhattan, stormet politi på vakt mot bilen. Arabere!

Han var ikke den eneste som kom farende. Det var arkitekter, skuespillere, scientologer – John Travolta – forfattere, poeter. Det er i boken sitater som i all sin overfladiskhet og banalitet er ubehagelig å gjengi her. Et gjengir jeg gjerne, det er ikke banalt, fra Ada Louise Huxtable: «– too much talk, and not enough thought. ... I frankly wish everyone would just shut up for a while.»

Boken beskriver en verden av intriger, politiske vedtak, tusenvis av utkast fra profesjonelle og amatører. Profeter og visjonære. Og til slutt den intrigante og smålige utskjellingen kjente arkitekter imellom, «star architects», også kalt «starchitects». Det er en vanvittig og på mange vis entusiastisk avsløring av hva som er med på å forme den mest omtalte samtidsarkitekturen. Også de arkitekturpolitiske manipuleringene vi her til lands lever på restene av, det som for noen blir etterstrebelsesverdig. Men slik det blir avkledd her, fremstår «det herskende og berømte» som tragisk smålig.

Vil man knuse noe gudebilder, kan tålmodig lesing av boken være til hjelp.

Et post scriptum, en fornøyelig kommentar, et sitat fra boken: «Det er blitt sagt at arkitektur er frossen musikk. Jeg ser det vel heller som frosne kompromisser». Slik kan det bli etter de bataljer som er med på å forme gjenoppbyggingen av WTC. Og andre bygninger?