Arkitektnytt

Denne morgenen var imidlertid alt annet enn fredelig. Utenfor vinduet sto gamle hus for fall. Nanchizi ligger inn mot den sørøstlige delen av det tidligere Keiserpalasset. Her lå det en rekke håndverksvirk­somheter som betjente den keiserlige husholdningen, i tillegg til paleer og templer, hvorav noen eksisterer fremdeles.
 
Bydelen i fare
Da keiserdømmet falt i 1912, mistet bykjernen det senteret som mesteparten av dens virksomhet var rettet inn mot. Fra 1925 av ble Keiserpalasset gradvis omskapt til museum. Nanchizi ble etter hvert dominert av lokalt hverdagsliv, innrammet av den tradisjonelle Beijing-arkitekturen. Denne har to hovedkomponenter, en­etasjes gårdsrom og krokgater. Gårdsrommene er enkle eller oftest kjedete atrier, kalt siheyuar på Beijing-kinesisk, som kan oversettes med «firesidig gårdskompleks». Krokgatene er veiter som kalles hutong, et ord av mongolsk opphav, hvis betydning det strides om. Hutong’ene bøyer ofte brått av i den ene eller andre retningen for å dempe de sterke nordavindene som sveiper gjennom hovedstaden på seinvinteren og vårparten.

Jeg hadde lenge hørt rykter om at folk i Nanchizi levde farlig, men nektet å tro at noen vågde å gå løs på en så tradisjonell bydel. Tvert imot var Nanchizi blitt blinket ut som et pilotprosjekt i en ambisiøs bevaringsplan fra år 2000 som gikk ut på å skåne 25 byområder av historisk og kulturell betydning. Folk i Nanchizi hadde hilst planen velkommen, for den vektla at de tradisjonelle gårdsrommene skulle bevares. Virkeligheten skulle imidlertid vise seg å bli annerledes.

Før jeg ankom hovedstaden, hadde jeg lest i den fritttalende ukeavisa Sør-Kinas weekend (Nanfang zhoumo) at det tidligere på sommeren hadde kommet nye signaler fra bydistriktets eiendomsforvaltningskontor som gikk ut på at det meste av Nanchizi ville bli revet og erstattet med toetasjes bygninger i såkalt tradisjonell stil.

En del av disse ville bli luksusboliger som skulle selges på det private markedet for å finansiere kompensasjon til de innbyggerne som måtte flytte ut for godt. Problemet er at offentlig kompensasjon pr. kvadratmeter i tradisjonelle byområder på langt nær dekker markedsprisen pr. kvadratmeter i nyere boområder i forstedene. De nye signalene viste svakhetene med både bevaringsplanen og eksisterende lovgivning: Verken tradisjonelle gårdsrom eller krokgater er beskyttet som sådan, noe som har gitt mye rom for spekulanter.

Forbedring og gjenskaping
Beboerne oppfattet lokalmyndighetenes framstøt som en provokasjon, men de var ikke rådløse. En gruppe fra Qinghua-universitetets arkitektskole (Qinghua er Kinas MIT) hadde i lengre tid engasjert seg i byfornyelsesarbeid, blant annet i Nanchizi, der de hadde foretatt en sosiologisk undersøkelse av området. De fant at det store flertallet var lokale innbyggere, og at de hadde bodd der over lang tid. De fleste var «vanlige folk», og gjennomsnittsalderen var forholdsvis høy. Om lag en fjerdedel av bygningsmassen var privateid. Bare 5–6 prosent av bygningsmassen var butikker eller kontorer, resten boliger. Butikkene lå for det meste langs hovedgata, og betjente først og fremst lokalbefolkningen. Standarden på bygningsmassen var gjennomgående lav, men området var ikke så trangbodd som mange andre steder. Likevel mente folk at manglende bo­areal var det største problemet, etterfulgt av dårlig boligstandard og problemer med oppvarming. 90 prosent svarte at de ønsket å vende tilbake til Nanchizi etter en renovering. 41 prosent ville foretrekke å vende tilbake til nybygde hus, mens 29 prosent ville helst renovere husene sine sjøl. 19 prosent ville ha det som før, og bare 7 prosent var villige til å flytte utenfor ringveiene.

For å få inn andre perspektiver på hvordan en renovering kunne finne sted, inviterte Qinghua-teamet kollegaer fra Norge, Canada, Frankrike og Australia. Allerede høsten 1993 foretok et team fra daværende NTH under ledelse av professor Harald Høyem en studie av Nanchizi, der de ga sine råd og konkluderte med at det var viktig å la folk bli boende for å utvikle Nanchizi som et levende byområde. Videre burde områdets bygningsmessige særtrekk videreutvikles, og de miljømessige utfordringene løses. De andre studiene konkluderte også med at området var arkitekturmessig og historisk av stor verdi.

Ingen som har bodd i Beijing, vil nekte for at byen har et enormt behov for renovering. Når vi forestiller oss Beijings tradisjonelle boligområder, bør vi straks kvitte oss med turistifiserte bilder av rehabiliterte gårdsrom. Det har foregått en fortetting i de fleste gårdsrom som har vært alt annet enn planlagt, samtidig som vedlikehold nærmest har vært et ukjent ord. Men når planleggere og utbyggere i Kina går sammen om å bevare et område, skjer det oftest i form av å rive ned det gamle og å bygge opp igjen noe som likner. Den faglige terminologien er dominert av begreper som «å forbedre» og «å gjenskape». Ordet «rehabilitering» er marginalisert så vel begrepsmessig som i praksis.

UNESCOs verdensarvkomité
Tilfeldighetene ville at jeg tok inn på samme hotellrom i midten av november samme år, dvs. mot slutten av 2002. Et blikk ut av vinduet var nok til å konstatere at de gamle bygningene var borte, og i deres sted var man i ferd med å reise fundamenter for moderne bygninger i såkalt tradisjonell stil. Slike bygninger, utført med moderne byggeteknikker og med tradisjonelle elementer som staffasje, kalles «firesidig etasjehus» (sihelou), men å henspille på de tradisjonelle gårdsrommene er helt misvisende. Der de tradisjonelle gårdsrommene er kjedete komplekser med varierte funksjoner, er de toetasjes husene enkeltbygninger som enten står i rekker eller er plassert i en firkant uten noen felles funksjoner.

Etter hvert var det ikke bare lokale kritikere som hevet tonen. Det som var i ferd med å skje i Nanchizi, nådde UNESCOs verdensarvkomité. Nanchizi er ikke på deres liste, men UNESCO var bekymret over hva som skjedde i buffersonene til Beijings verdensarvsteder som Keiserpalasset. Det gikk så langt at verdensarvkomiteen på sitt årlige møte i Paris i juni–juli 2003 vedtok en resolusjon der de påla kinesiske myndigheter å styrke lovgivningen for områder som ligger inntil verdensarvstedene, og nevnte Nanchizi spesielt som et eksempel på prosjekter som trengte bedre forvaltning. Spørsmålet om Nanchizi kom opp igjen på komiteens neste sesjon i 2004, men hva komiteen måtte mene om Nanchizi, hadde liten praktisk betydning, for på det tidspunktet var verket allerede fullbyrdet.

Nyrik luksus
Nok et sammenfall av tilfeldigheter førte til at jeg endte opp på samme hotellrom vel ett år seinere, dvs. i januar 2004. Da kunne jeg skue ut over et nytt urbant landskap, forførende tradisjonelt og svøpt i et tynt lag av snø, som en gang iblant drysser ned over Beijing vinterstid. Området var blitt rasert i bevaringens navn. Ifølge offisielle kilder hadde 300 husholdinger av i alt ca. 1100 fått mulighet til å flytte tilbake til renoverte og subsidierte boliger. Ca. 800 husholdinger hadde fått nye bosted «etter fritt valg», som det het på nettsidene til en statlig menneskerettsorganisasjon. Tretti tradisjonelle en-etasjes gårdsrom var blitt bevart, og ca. 150 nye to-etasjes hus var blitt oppført. Av disse var 49 luksusboliger, som raskt ble befolket av pengesterke kinesere, mange av dem utenbysfra. Siden den gang har jeg tatt flere rusleturer gjennom området. Deler av området ligger nesten dødt. Nye gateløp domineres av parkerte biler, og tidligere folkeliv er erstattet av nyrik luksus bak diskrete gardiner.

«Det gamle Beijing»
Man kunne kanskje tro at striden rundt Nanchizi hadde medført at man farer varsommere fram mot byens tradisjonelle arkitektur, men det er slett ikke tilfellet. Det mest omstridte prosjektet som foregår i skrivende stund, er raseringen av området som strekker seg sørover fra den såkalte Forporten, Qianmen, ved sørenden av Den himmelske freds plass. Dette er Beijings tradisjonelle handels– og underholdningsområde. Her skal det bygges opp igjen en hel bydel i såkalt tradisjonell stil. Inspirasjonen til den nåværende renoveringen kommer blant annet fra den kommersielle suksessen man har hatt med den gamle kulturgata Liulichang, som ligger i den vestlige forlengelsen av dette området.

Liulichang ble revet allerede på åttitallet og satt sammen igjen av moderne byggeelementer og tradisjonell dekor som skulle gi assosiasjoner til det tradisjonelle Beijing. I dag rapporterer journalister hjem at gater som Liulichang er et godt eksempel på «Det gamle Beijing». Om noen år vil vi sikkert få reportasjer fra Nanchizi og fra Qianmen som sier det samme. Uttrykket «Det gamle Beijing» brukes i dag i masseturismens tjeneste, og har oftest lite med den gamle hovedstaden å gjøre.

Beijing var trolig den eneste av verdens større hovedsteder der den tradisjonelle byen var bevart mer eller mindre intakt fram til for noen få tiår siden. Man har med andre ord hatt mye å ta av, men så har man til gangs tatt godt for seg. Da man endelig gikk inn for å bevare noe av det som er igjen, ble tragedien til en farse: Jo mer man tror man likner, jo forskjelligere blir man.