Arkitektnytt

Istanbul er et interessant krysningspunkt mellom østlig og vestlig arkitektur, både historisk og i dag. Kongressen hadde derfor fått navn etter verdens mest kjente, og i mange år det største handelsmarkedet, The Grand Bazaar i Istanbul. Basaren eller markedet som metafor gir ulike assosiasjoner. På den positive siden assosieres begrepene med dagligliv, mangfold, fellesskap og solidaritet, men basaren eller markedet kan også innebære kommersialisering, overforbruk og kaos. Utfordringene i disse motsetningsfylte verdiene var utgangspunktet for kongressens diskusjoner rundt arkitektur og byplanlegging.

ECOark på utstilling
NAL | NABU har i mange år deltatt i et workprogram som tidligere hadde arbeidstittelen «The Road from Rio». Etter UIA-kongressen i Berlin i 2002 ble dette forumet omdøpt til «Architects for a sustainable future». Birgit Rusten og undertegnede fra NAL | NABU vendte snutene mot Tyrkia for å presentere vår nyeste modul i databasen ECOark. Et utvalg av 15 miljøprosjekter fra Norge med vinkling på byer og tettsteder ble i vår oversatt til engelsk og utgjør nå www.ECOark.net. Vår presentasjon av databasen skulle inngå som en del av et verksted som ble arrangert i regi av «Architects for a sustainable future». Vi hadde også med oss en utstilling som blant annet viser NALs bærekraftstrategi.

Imponerende foredrag
For deltagerne var det et imponerende utvalg av ulike foredrag å velge mellom. På forhånd hadde 600 innlevert sine papers, og mengden av varierte tilbud ble en Grand Bazaar for faglig påfyll.
Foredragsrekken åpnet med Denise Scott Browns «The depth of architecture». Foredraget var en gjennomgang av hennes livslange forhold til arkitekturen som et redskap for sosial bevissthet. Hennes kontorfellesskap med ektemannen Robert Venturi har gitt viktige bidrag til arkitekturhistorien og (post)modernismen. I en foredragssal som raskt ble fylt opp av rundt 5000 tilhørere, gjennomgikk hun sitt forhold til mangfoldet i arkitektur og byer. Hennes budskap var en klar formaning om betydningen av mangfold og ulikheter for omgivelsene. «Form muliggjør funksjon» (Form accomodates function) er hennes versjon av et velkjent motto.

Glenn Murcutt var hovedforeleser senere på dagen. Han har nylig deltatt både på Fehn-symposiet og Røros-seminaret. For oss som ønsker forsterket fokus på miljø i arkitekturen, var det lett å slutte seg til hans budskap: Det finnes ingen motsetning mellom miljø og god arkitektur. Tvert imot, hensyntagen til klima og omgivelser er en nødvendig forutsetning for all god arkitektur. I Australia merker man klimaendringer på en prekær måte ettersom det til tider er registrert flere hull i ozonlaget som gjør det direkte farlig å ferdes ubeskyttet utendørs. I tillegg til å forholde seg til det kulturelle helhetsbildet, må arkitekturen forholde seg til dramatiske og ofte ugjestmilde skiftninger i omgivelsene.

Asiatiske land leder
På verkstedet «Architects for a sustainable future» presenterte møtelederen Kazou Iwamura (Japan) sin nyeste bok «Asian Breezes – towards sustainable architectures». Boken gir en god oversikt over 24 utvalgte miljøprosjekter i Asia. Han presenterte et utvalg prosjekter som viste hvilke utfordringer det er å prosjektere og bygge i klima med høy luftfuktighet, høye temperaturer og monsunregn. Verkstedet fortsatte med vår gjennomgang av www.ECOark.net og en kort gjennomgang av norske prosjekter som Pilestredet Park, Klosterenga, studentboliger på Bjølsen og «Siloen», miljøutvikling i Drammen og T-baneringen i Oslo.

Et vesentlig spørsmål ble reist om de ulike landenes lovverk og energikrav. Det viste seg at flere land i Asia ligger et godt hestehode foran Europa med sitt energidirektiv. Vi hadde håpet at denne diskusjonen skulle bli tatt lenger, men forumet var likefullt utbytterikt og et nyttig korreks til vår oppfatning om norske og europeiske initiativer.

Verkstedet ble oppsummert av Alexandros Tombazis fra Hellas (som nylig deltok i konkurransen om nytt konserthus i Stavanger sammen med Harald Røstvik). Han konkluderte med at ressurs- og klimaproblematikk nå er blitt et viktig tema i samtidsarkitekturen, at det foreligger betydelig forskning innenfor temaet, og at de viktigste utfordringene består i å spre informasjonen og implementere den i opplæring og undervisning. Betydningen av databaser som strategisk verktøy ble fremhevet.

Tombazis var for øvrig en av hovedtalerne senere samme dag. Hans hovedbudskap var at vi må tegne med klimaet. All arkitektur er påvirket av og påvirker selv det stedlige klimaet. Hans foredrag, som hadde tittelen «To understand a place one must know its memories», var en poetisk gjennomgang av disse problemstillingene.

Ando og arkitektenes ansvar
Onsdagen inneholdt et tettpakket program av foredrag med fokus på samspillet mellom byer og økologi. Blant de mange kan nevnes Brian Cody fra USA med sitt foredrag «Form follows energy» (enda en variant) som ble etterfulgt av en visning av det felleseuropeiske samarbeidet om verktøyet SunTool som beregner energiforbruk på grunnlag av solpåvirkning og konsekvenser av ulik type fasader. Verktøyet er fremdeles under utvikling.

Dagen ble avrundet med en foredragsal fylt til randen av arkitekter som ville høre UIAs gullprisvinner Tadao Ando. Hans foredrag var en tale om arkitektens ulike forpliktelser. Arkitekter må forplikte seg til å ta hensyn til miljø og den stedegne karakter. «The spirit of the place» er overlatt i arkitektenes hender, og vi er gitt en tillatelse til å ivareta liv i byer og bygde omgivelser. Som formgivere har vi en plikt til å forvalte en kulturarv og gi den videre til fremtidens generasjoner. Ando talte rolig og lavt på japansk, og aldri har jeg opplevd arkitekter sitte så stille til tross for at det var 6000 av dem. Først etter at oversetteren hadde sagt sitt, forsto vi at hans lune humor ble uttalt med samme tonelag som hans formanende krav til vår rolle som arkitekter.

Mer enn stort nok
Torsdagens rekke av foredrag og fora var avsatt til spørsmål rundt urbanisme og tettstedsstrukturer. Også her var mange av innfallsvinklene bærekraft og klima.

Som representanter for NAL | NABU søkte vi etter beste evne å manøvrere i jungelen av foredrag og tilbud. En UIA-kongress er et stort arrangement og det er knapt mulig å skaffe seg den fulle oversikt. Til tross for et betydelig faglig utbytte og bygging av nye nettverk er arrangementet på langt nær noen uproblematisk affære. Det er en fordel å på forhånd vite hva man ønsker å få noe igjen av.

For få fra Norge
I sin avslutningstale sa den avtroppende UIA-presidenten Jamie Lerner seg fornøyd med den store deltagelsen fra unge arkitekter og studenter. Han argumenterte med at når alle hovedforelesere var 60 år eller eldre, var dette et viktig bidrag til overrekking av kunnskap til den yngre generasjon. I de mindre fora slapp de yngre arkitekter lettere til og vår oppfatning er at det var her mange av de inspirerende diskusjonene og presentasjonene foregikk.

Den samlede norske delegasjonen besto av NALs president Gudmund Stokke foruten min kollega Birgit Rusten og meg selv. Antall deltagere fra de andre nordiske land var noe høyere, men allikevel lav sammenlignet med andre deler av verden. Jeg undret meg over hvorfor ingen norske arkitekter ønsker å delta i et slikt faglig forum. Er tidspunktet feil fordi alt skal være ferdig til ferien? Har vi ikke det samme behovet som resten av verden for å møte og bryne våre holdninger mot kollegaer fra andre land? Ikke vet jeg.

Uansett, om tre år braker det i gang igjen, i 2008 er UIAs verdenskongress i Torino. De som ønsker litt faglig påfyll reiser neppe forgjeves.